Bokelskere.no

Jeg tror dette må komme av at alle virkelig gode forfattere har hatt en usympatisk far. Grunnene er nok mange og overskuelige, men muligens er det slik at det anstrengte forholdet, kanskje endog hatet til faren, vekker en mer generell opprørstrang, eller et behov for å distansere seg fra hans karakter og væremåte, kanskje også en innovervendt motvilje fordi man ser at man selv begår de samme feil. Uansett er det her naturligvis solid grobunn for drama! Den sympatiske farsfigur kan ikke måle seg i dette henseendet, og blir følgelig marginalisert i litteratursammenheng.

Dette innlegget er selvfølgelig ikke helt alvorlig ment, men er like fullt skrevet fordi jeg tror det kan ha et snev av sannhet i seg, høhø.

Det var akkurat dette min engelsklærer på videregående, Mr. Rodgers, sa til meg: "You should become a writer. The best way to be a good writer is to have had a lousy childhood." Aldri like spennende med solskinnsdager og hjertelige fedre...

Hehe, høres ut som en bra lærer!

Sikkert mye stor kunst som er "skapt i smerte", ja ;D

Men hvis du ser på noen av forslagene som har kommet nedenfor, så finnes også den sympatiske farsfiguren uten at det nødvendigvis trenger å bli kjedelige bøker. Det kan jo være en annen karakter som bringer inn spenninger eller konflikter som skaper interessant lesning.

Ja, det har du selvfølgelig rett i!

Fine tanker (hehe, nåvel! fine som i sannferdige), men jeg tror det ville være heldig å trekke blikket enda et hakk tilbake, kanskje generalisere en smule mer. All skriving kommer av en trang, en skrivetrang - hvorfor skrive når man heller kan pløye åkeren? - og at denne motivasjonen - eller sulten, om man vil - er et ønske om å lette sitt hjerte fra noe som tynger det, fra en pine eller plage som har fulgt en gjennom livet. Denne plagen kan vel være alt fra krigsopplevelser, foreldres tidlige død, tap av kjærlighet eller en særs usympatisk far. Kanskje en pessimistisk og til dels svulstig konklusjon, men man kan vel si at stor kunst har sitt opphav i smerte?

Hvis vi arbeider videre med det du skrev og det jeg nå har skrevet, kan vi vel si at fordi ingen har blitt brydd - naturlig nok - av en sympatisk far, er denne skikkelsen sjeldnere å finne i litteraturen.

Alt dette skal jeg dog ikke hevde bastand. Å være en skråsikker psykolog er en rett jeg ikke påberoper meg; jeg skal ikke tre fortidige skjebner over hodet på våre forfatter, om enn hvor morsomt, interessant og stimulerende det er. ;-)

Men, ingen usympatisk mor ? Forekommer det ? jeg bare spør. Antyder intet overfor innlegget av Eirik her, bare en tanke som slo meg. Akkurat nå.

Moren i Din, alltid av Gøhril Gabrielsen er definitivt usympatisk.

Jeg noterer meg det med takk. Om jeg leser den vet jeg ikke. Men, jeg vil jo tro der kan finnes en del usympatiske mødre i litteraturen. Som jeg påpekte med Øst for Eden av Steinbeck. Husker også moren , mest omtalt som bestemoren i Hellemyrsfolket (Sjur Gabriel) "småfylla" av Amalie Skram. Men her ble årsaksforholdet mesterlig beskrevet, hennes alkoholisme. Så årsaken bak en slik mors "opptreden" viser seg som regel , kan der også være årsaker til en usympatisk farsrolle, som kan rettferdiggjøre ham? Kommer slike ting tydelig frem i like stor grad. Jeg har ikke svaret.
Jeg prøver bare å være en "objektiv" iakttaker og leser.

Jeg tenker at det alltid er en årsak til "usympatiskhet". Selv om det ikke alltid kan rettferdiggjøre oppførsel. Innen litteraturen kan det kanskje se ut som om det søkes å forklare omstendighetene for mors handlinger, men ikke så mye fars. Kan hende har det med fars "fravær" fra hjem og omsorgsoppgaver, det er mer forventet en barskere oppførsel, "menn er menn osv". Det har vel tidligere vært en kultur for menn skal holde det inne, alt som har formet dem, og så litteraturen speiler vel bare samfunnet på dette viset også. Jeg tror vi snart vil se at dette er i forandring i litteraturen også, ettersom både mors - og farsrollen er i stadig utvikling i hjemmet.

Merkelig med gjensyn av et så gammelt innlegg. Fem år? Jeg var en ganske annen fyr. Men kanskje jeg ikke mener så veldig forskjellig nå som det jeg skrev her. Usympatiske mødre ja, de er også vidt omkring. Det første som slår meg her og nå er The Sopranos.

Redigert: Apropos dette. Sons and Lovers. Jeg skrev min master om denne romanen. Noe av det jeg satt av en del plass til var å tilbakevise resepsjonen syn på moren og faren i romanen. Faren blir ofte tolket usympatisk og moren som en slags engel, men det er jammen helt høl i hue'. Moren her er noe nær et monster. Heldigvis er romanen kompleks nok (god nok) til at de begge er skrevet som hele mennesker, altså ikke typer*, og å kalle den ene for monster er egentlig bare et oppildnet slump fra min side.

Takk for greit svar. Jo akkurat her må man jo kunne si det. Så absolutt. Skjønt jeg må nok ta denne opp igjen. Tenkte vel ikke så mye over problemstillingen da. Men skal en bokk være troverdig, troverdig nok: er det ikke den onde, usympatiske, ikke deltakede , anonyme (for barnet som savner noe "mer") osv osv , som går igjen i slike skildringer? Moren er som regel, sett med barneøyne mer en "helgen" om ikke engel, jeg mener i de flestetilfeller? Og er det ikke slik ungdom også vil huske henne, fordi de vil det eller at det er slik. (Jeg holder meg til det jeg mener å ha observert på min reise som leser i litteraturens verden. Og kanskje det også er naturlig: Moren er jo den som gir liv, setter barnet inn i verden, og i de verste tilfellene kan hun bare gjette hvem faren er ?
"Øst for Eden" av John Steinbeck, er jo moren sett fra leserens øyne det man kan kalle om ikke et monster så ihvertfall et sjeldent dårlig eksemplar av morsidealet (forsiktig sagt), men guttene lever lenge i lykkelig uvitenhet om hennes svik. De vil jo helst tro hun var en engel, som døde tidlig. Når avsløringen kommer, først da kommer sjokket! For tvillingbrødrene, vel og merke. vi som lesere ser det jo nesten helt fra bokens begynnelse.
Dette var boken jeg hadde i minne da jeg kom med mitt noe uklare innlegg.
Takk for svaret, Eirik. Men emnet er jo interessant for mange lesere må jeg tro.

Jeg tror at grunnen til at det faller mer "naturlig" å skrive om utilstrekkelige/grusomme/psykopatiske fedre enn mødre fordi "myten" om kvinners naturlige morsinstinktet og omsorgsfølelse er så solid forankret i vårt syn på foreldre rollene. At en mor fremstilles som ond, eller utilstrekkelig, gir et kraftigere (negativt?) følelsesmessig inntrykk. Jeg har dessverre gjort den tabben at jeg så Antichrist av Lars von Trier, hvor kvinnen stilles i et heller dårlig lys. Og det er nå for så vidt greit nok, gærne kvinner finnes overalt. Det som virkelig rystet meg langt inn i sjela, var morsrollen. Hadde faren behandlet barnet i filmen på samme måte, gjort de samme tingene, hadde jeg blitt opptrekt. Det at denne moren for eks hadde tatt skoene på gutten på "feil fot" med vilje, for å påføre han smerter og ubehag.....Det traff meg så inn i hjertet at jeg har sverget på å aldri røre noe av Lars von Trier. Ikke fordi det han lager nødvendigvis er dårlig, men jeg klarer bare ikke å ta innover meg faktum at noen kvinner er onde og grusomme mødre.

Hehe. Klisjeer er klisjeer, oppbrukte aforismer, fordi de gjerne er sanne, så i blant kan man vanskelig styre unna dem; smerte er nok ofte opphavet til stor kunst. Skjønt, hvilket menneske har ikke opplevd stor smerte? Jeg har selv ikke opplevd Stor smerte som følge av familiære forhold, min smerte har så å si utelukkende opphav i mitt forhold til selve toppen av hierarkiet, nemlig Universet. Der kan vi snakke om usympatisk farsfigur! Komplett likegyldig til hva jeg foretar meg, aldri gitt meg noen retningslinjer, har ingen formening om distinksjonen mellom rett og galt.. listen er lang over dets mangler og fullstendige mislykkethet som autoritet. Blir nok Min Kamp tatt et steg lenger av dette! Nei, vent, jeg har lovet meg selv å aldri skrive noe som kan minne om en biografi. Vel, for mye rødvin fører til for personlige innlegg, muligens. La det være sagt at jeg i bunn og grunn er en gladlaks som ingen skal bekymre seg for! Kremt, håper noen har vett til å styre denne skuta på rett kjøl igjen.

Nei, du har rett, universet eller skjebnen eller tilværelsen (hva man nå velger å kalle "det") er ikke den mest omtenksomme lensherre. Vi arme får gjøre det beste ut av det lodd vi er tildelt, og som gladlaks får vi svømme opp elven om så strømmen renner imot oss. Jeg må nok innrømme at også jeg har tatt et glass eller to rødvin... Skål derfor!

Hehe, skål!