Bokelskere.no

Min bokhylle er mine hjerneganger, der skal alt forhåpentligvis være husket og renne frem i bevisstheten fra tid til annen! ;-) Ellers skiller jeg mellom "skal lese" og "ønskeliste" ved at "skal lese" er bøker jeg eier.

Gratise lydbøker, mange jeg har lyst til å få med meg, flott ... men oppleseren høres ut som en av de selvtilfredse nyhetsankerne fra the United States of Americææ. Blir bent arg av å høre på, haha, og det skal man vel helst ikke bli.

Tvert imot, hvis man leser en bok og samtidig hører på musikk, er det i mange tilfeller musikken som blir sabotert - særlig hvis det er Miles Davis. ;-)

Rolig jazz passer nok utmerket til å ha i bakgrunnen, men kanskje det optimale ville være å lese noe av Chandler eller Hammett under slike forhold. Jeg har ikke prøvd å blande Peer Gynt (Ibsen) og Peer Gynt (Grieg) ennå, hm ... muligens noe å se frem til der.

Ble nær målløs av hvordan aforismene kom på rekke og rad. Kanskje det mest givende jeg har lest denne sommeren. Bare synd det er hardt å gå til nye bøker når man har blitt utsatt for noe så herlig friskt.

"You would sacrifice anybody, Harry, for the sake of an epigram." Det er vel mange måter å tolke denne boka på - hvis det er det man ønsker. Hva med at å blande liv og kunst fører til ulykke?

Romeo + Juliet vil jeg ikke kommentere. Eller vent, der gjorde jeg det. Hm ...

Shakespeare passer kanskje best til en mørk og ensom krok i huset hvor man i fred kan fordøye ham. Hehe, jeg pleier som den amatøren jeg er å anse ham som poet snarere enn dramatiker.

Laurence Olivier som Richard er ihvertfall verdt å få med seg. Oliviers uttale er formet etter Shakespeare. Var ikke mange klipp å finne på YouTube, men her er i det minste en noe gammelmodig trailer: http://www.youtube.com/watch?v=5-P0xHwjxiI

Han har også filmatisert Hamlet, veldig bra også - heftig fekting iført trikot! Bedre enn Branagh, kanskje mye bedre.

Den episoden du omtaler fra Mysterier, det var vel det selskapet hos doktoren, eller noe slikt, hvor doktoren bl.a. fikk hard medfart av Nagel fordi han leste Tolstoj. En uforglemmelig del av romanen!

Jeg vet sannelig ikke om jeg er den rette til å svare: Hadde stor glede av å lese Richard III, og enda større glede av Machiavelli. Det er noe med kynisme og oppriktig ondskap som forfører. Men dæggern, jeg tror jeg får lese stykket på engelsk, den norske gjendiktningen av Hagerup er ikke - hva er ordet? - riktig så 'sinister' som originalen synes å være. Har du forresten sett Laurence Oliviers filmatisering?

Vet ikke om dette passer så alt for bra, men la gå!

"Don't be so gloomy. After all it's not that awful. Like the fella says, in Italy for 30 years under the Borgias they had warfare, terror, murder, and bloodshed, but they produced Michelangelo, Leonardo da Vinci, and the Renaissance. In Switzerland they had brotherly love - they had 500 years of democracy and peace, and what did that produce? The cuckoo clock. So long Holly."

Ibsen var ingen blåblods han heller, men stykkene hans har likevel den samme intensitet og tragiske virkning som de gamle grekernes mørke stykker. Hos Shakespeare er det enda mer rå kraft (- men hvor får han det fra? brrr)

Et rimeligere spørsmål å stille enn om Shakespeare vanket ved hoffet, er hvordan han (en angivelig kar fra små kår) fikk tilgang til et stort bibliotek. Shakespeare skrev jo tross alt ikke samtidssatirer om sitt England, men dramastykker med basis i gamle myter og historie.

Kanskje Shakespeare skildret adelens liv og død med slik kraft og ærlighet fordi han stod utenfor, dvs. at han ikke fant deres gjøren naturlig og derfor la bedre merke til den. Ja, kanskje det krevde en bondesønn for å skrive med en ironisk penn om store menns liv?

Hamsun kom fra små kår. Han "lærte" selv å bli forfatter - og for en forfatter han ble! Om hans romaner er det ofte blitt sagt nedsettende at han prøver å "komme i seng med den honette klasse". Kanskje er det noe i dette som gjør forholdet mellom klassene så levende og troverdig hos Hamsun. Hvorfor skulle det være annerledes med Shakespeare? Med mindre det bare er den dramatiske retorikken som overbeviser oss, selvsagt.

Nåvel, husker å komme borti en nyhetssak for et år eller to tilbake om et portrett som ble funnet, angivelig av Shakespeare. Det viste en mer enn fornem adelsmann. Kanskje Shakespeare var en fast gjest ved hoffet, en trubadur eller venn muligens, tross at navnet hans ble oppført i en kirkebok på landet. Kanskje Bacon var hans verge?

Selv synes jeg det er langt mer fascinerende hvis Shakespeare var én mann, et diktergeni ... ikke en hemmelig politisk orden som samlet krefter for å oppnå en agenda. ;-)

Et godt poeng. Med spenningsromaner tolker jeg det som du mener at plot og historie ikke er Hamsuns prioritet. Kanskje en heller skal spørre seg hvorfor ting skjer, ikke hva som skjer, eller i det minste ha det i bakhodet, fordi det er i bakhodet Hamsun fascinerer. Underlig hvordan han unnviker klisjéer til tross for at han skriver om de mest søtladne ting.

Victoria er nok den Hamsun-boka jeg har lest flest ganger; hei, den er en kort og ulykkelig kjærlighetsberetning, fôret med sildrende språk og fine betraktninger. Hva mer kan man ønske? Nåvel, kanskje er jeg litt sentimental av meg-

Den er ikke min favoritt, det blir nok Pan eller Sult eller kanskje Under høststjærnen. Hvis du leser Victoria på nytt kan det hende du vil finne velkomne likheter til Pan. De er ikke så himla forskjellige, vil jeg si - der Pan synes å være om en mannemanns vemodige mimring over en sårt svermerisk tid, er Victoria heller om ung og uskyldig kjærlighet mellom en lady og en landstryker, eller snarere, en lady og en møllerpoet. Anbefaler deg den, hvis De tillater! ;-)

Takk for godt og grundig svar, Tao. Jeg håper jeg kan bidra med et oppklarende et tilbake.

Hva er det du vil skal rettferdiggjøres? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle rettferdiggjøre mitt forhold til ei bok? Eller hvorfor du skulle det?

Jeg liker å anse litteratur som en kunstform, uten å ta meg selv for høytidelig – eller for den saks skyld for lite høytidelig. Og jeg er av den tro at man kan måle kvalitet, skjønt det man måler med er konstruksjoner. Kanskje er det vanskelig å gi eksempler innen litteratur, men hva med musikk: Det synes meg ganske sørgelig at mange regner technobeats alla Scooter som bedre musikk enn Chopin eller Gershwin, eller at skaperkraften som ligger bak dem er på samme nivå. Det er et syn jeg ikke klarer å dele, og jeg vet ikke om det gjør meg ondskapsfull eller kanskje til en hykler. Min smak synes ofte å følge «konstruksjonene». Kravene til kvalitet gir mening for meg. Smak er noe som bygges og som er i stadig utvikling.

Hvor vil du? Til et mål, en fasit? Finns ikke.

Relativisme er antakelig den minst naive holdningen, skrev jeg, og du siterte. Jeg tror ikke det finnes et mål, jeg tror ikke det finnes en fasit. Men jeg mener dog det er bedre å søke noe forgjeves, enn å synke ned i apati og likegyldighet. Det er ingen mening med tilværelsen, men vi kan prøve å skape en. Derfor har vi kunst.

Med mindre du godtar andres definisjoner og begrunnelser.

Jeg tror det finnes mennesker og ideer verdt å ta lærdom av.

Sjøl synes jeg at 'smaken er som baken' er veldig spennende hvis man er åpen og nysjerrig på de andres smaker. Og hvis man tør være åpen når man sier hvorfor man liker/ikke liker ei bok. Det kan bli fryktelig personlig, det kan til og med lugge litt i ubevisste og fortrengte deler som en sjøl ikke tør se. Så dypt går litteraturen av og til.

Andres smaker skal man være åpen for, det krever ikke mer enn toleranse. Nysgjerrighet derimot behøver noe som vekker den. Mitt ønske med tråden er at folk forsøker å ta sin smak i forsvar, og ikke skyr unna med et «smaken er som baken». Det synes også at det er en sammenheng i folks smak mellom å like en bok og å bli tilfredsstilt av en bok; litteraturen går dypt, som du sier, den kan treffe oss personlig og lugge i nervene, men dette fører jo til avsky, ikke tilfredsstillelse – mange som finner en roman avskyelig klarer ikke å identifisere den som av god kvalitet. Har de da (hvis jeg får lov) god smak?

- hvilken sannhet har du i tankene? Den personlige eller den litterært objektive (konstruerte)?

Den sannhet jeg hadde i tankene er den enhver leser burde konstruere til seg selv. En personlig som prøver å være litt mer.

Overbevises om hva?

At deres smak ikke er konstruert av andre, at de har en selvstendig smak. Folk som leser populærlitteratur er like påvirkelig som de som leser akademisk godtatte klassikere. Kanskje endog mer? De som leser klassikere leser den fordi den er kanonisert, de som leser populærlitteratur leser den fordi mange andre leser den. Skal jeg finne noens smak interessant, må det være noe mer med den smaken enn det som blir fortalt bakpå bokas omslag, i avisene eller av vedkommendes venner.

Hvor spennende er det ikke å høre hvorfor andre synes Don Quijote er dritkjedelig?

Det er spennende hvis de kan si hvorfor. Det vanligste svaret er bare at. For eksempel:
- Boka var dritkjedelig.
- (gisp) Det kan du ikke mene! Hvorfor det?
- Jo den var så lang.
- Men var den ikke spennende da?
- Nei, den var uoriginal og platt.
- På hvilken måte?
- Den kunne gjort noe nytt.