Bokelskere.no

Lurte på om dere foretrekker å lese på engelsk eller norsk ??

Jeg foretrekker å lese på Engelsk, men hvis bokas orginal språk er norsk, så leser jeg den på norsk så klart.

Jeg elsker å lese på orginalspråket, så hvis det er en sjans for at jeg kan forstå orginalspråket så foretrekker jeg det. Har lest bøker på dansk, svensk, islandsk og spansk. Hvis jeg ikke forstår orginalspråket foretrekker jeg å lese den engelske oversettelsen.

Enig. Jeg leser norsk litteratur på norsk, engelsk på engelsk, dansk på dansk om jeg får tak i det. Synes svensk er litt vanskelig å lese, så ikke ofte jeg leser på svensk, men det er vel en øvingssak. Slo meg faktisk her om dagen, mens jeg leste en Kjell Westö-roman, at jeg strengt tatt burde ha lest den på svensk: rett og slett fordi jeg elsker den finlandsvenske formuleringen og ordbruken. Skulle ønske jeg kunne finsk også, er en del finske bøker jeg vil lese på originalspråket; men jeg får vel bare fortsette å bebreide min mor fordi hun aldri lærte meg det ;)

Er kanskje litt lat. Leser for det meste på norsk iom at jeg har vært og er medlem i bokklubber. Dessuten er flere av de bøkene jeg har kjøp på norsk vært på tilbud. Men dersom jeg ikke finner en bok, det være seg at den utsolgt, så bestiller jeg den på engelsk. Når det kommer til faglitteratur så foretrekker jeg den enten på norsk el. dansk. Nesten all broderi og strikkebøker er mest på engelsk, dansk, svensk og noen norske.

Jeg kjører dobbelt for øyeblikket: Faren leser den første Harry Potter-boka høyt for niåringen og meg, mens jeg sitter med den engelske utgaven samtidig. Veldig morsomt!

Jeg leste den engelske for noen år siden, siden jeg foretrekker originalen hvis mulig. Og jeg er faktisk ikke så imponert av Høverstad som jeg trodde jeg skulle være. Navnene er så sin sak, noen er bare fantastiske, det er på en måte en annen diskusjon. Nei, det er språket, tonen jeg ikke alltid syns noe om. Noen ganger oppstylta bokmål, ikke konsekvent bøyning, Harry og Ron(ny) bruker ord og uttrykk 11-åringer sjelden bruker... Noen ganger virker oversettelsen guddommelig inspirert, andre ganger uengasjert. En dårlig dag på jobben får liksom litt andre konsekvenser når du er oversetter.

Av og til får Høverstad ting i fanget: Gringotts spokesgoblin blir f.eks talsgnom. Et uttrykk som bør tas inn i dagligtalen og brukes ofte. :-)

Det er ofte litt tilfeldig hvilket språk jeg leser på. Er jeg i en bokhandel eller brukthandel, og jeg finner en bok som frister, så kjøper jeg den uavhengig av om den er på norsk eller engelsk.

Men stort sett så ender jeg opp med å kjøpe engelske bøker, da utvalget er større og prisene ofte er lavere.

Foretrekker å lese på norsk,om norsk er original,ellers går det kun i engelsk.

Jeg leser på originalspråket hvis det er et språk jeg mestrer. Ellers er det i grunnen det samme om oversettelsen er norsk, svensk, dansk eller engelsk.

Hvis boken er skrevet på engelsk, dansk eller svensk, leser jeg den på originalspråket. Ellers foretrekker jeg selvfølgelig å lese den i norsk oversettelse. Er boken opprinnelig skrevet på et språk jeg ikke mestrer er det egentlig ett fett hvilket språk den er oversatt til bare jeg forstår det.

Bøker som er skrivne på engelsk, les eg på engelsk. Bøker som er skrivne på norsk, les eg på norsk. Men heldigvis finst det fleire språk - slik at valet ikkje blir så snevert: Bøker som er skrivne på svensk og dansk, unngår eg å lese på norsk så sant eg kan klare det. Vidare står eg på for å få bøker på islandsk, tysk, spansk, fransk og italiensk. Bøker på gresk og latin les eg i tospråklege utgåver (originalspråket pluss engelsk eller italiensk). Bøker som er skrivne på andre språk enn dei som eg har nemnt, vil eg heller lese på norsk enn i omsetjingar til andre språk.

Imponerende!! Du er jammen meg en språkmektig mann og jeg må si jeg er en smule misunnelig.
Jeg synest det er så fascinerende å høre om folk som er så språkkyndige som du for da har du så mange flere muligheter i din litteraturverden enn folk flest.

Det blir mange engelske pocketbøker på meg. På engelsk kommer bøkene raskt i pocketform, og jeg synes det er spennende å se på engelske tittler, og finner ofte bøker som det er lite omtale i Norge. Og så er det så mange ulike forfattere å velge mellom. Dermed leser jeg de aller fleste utenlandske forfattere på engelsk.

Jeg leser (nesten) bare engelsk.

Norske bøker har for dårlig utvalg for alle som ikke leser krim. De sjangerne jeg liker blir dessuten bare unntaksvis gitt ut på norsk.

Dessuten leser jeg mesteparten av bøkene som ebøker. Der er det norske utvalget på steinaldernivå. Dessverre.

Jeg tvinger meg selv til å av og til lese på engelsk når det er originalspråket for å lære meg språket bedre, men jeg liker det egentlig ikke. Jeg elsker norsk og foretrekker det uansett.

Svensk eller dansk kommer jeg aldri til å lese. Det kan da ikke være så store forskjeller mellom originalen og oversettelsen, og jeg liker verken svensk eller dansk spesielt godt.

Dersom boken opprinnelig er på engelsk, så holder jeg meg til den versjonen, med tanke på at det kan være noen ordspill som ikke lar seg oversette. :)

Eller enda bedre: Feiloversettelser. Du skylder meg forøvrig 50 boks. :p

Det er en av de bedre, ja. xD

Jeg var lenge skeptisk til å lese bøker på engelsk, jeg ville jo ikke risikere å gå glipp av noe fordi det var ord jeg ikke forstod! Men da Harry Potter 7 kom ut på engelsk, og stod der i butikkhyllen og smilte til meg, klarte jeg ikke å vente til den kom ut på norsk (som så mange andre). Nå leser jeg mer på engelsk enn på norsk, rett og slett fordi mange av bøkene jeg leser har engelsk som orginalspråk. Leser jeg norske oversettelser blir jeg ofte sittende å irritere meg over ting jeg mener er dårlig med oversettelsen.

Personlig foretrekker jeg å lese bøker på orginalspråket så lenge det lar seg gjøre, noe som for min del ofte blir engelsk. Jeg har lest såpass mange dårlige oversettelser på norsk at jeg har blitt skeptisk, så ofte velger jeg Engelske oversettelser, for eksempel av Alighieri eller Machiavelli, rett og slett fordi de inneholder en høyere kvalitet, og formidler forfatteren bedre.

Ja takk, begge deler! Alt funker for meg :D

Det kan være kjempefint å lese en virkelig god oversettelse og det kan provosere fryktelig å lese en dårlig. Jeg tar det ikke så tungt, er oversettelsen dårlig skjønner jeg som oftest at boka skal få en sjanse til på originalspråket. Derfor er det å få tak i boka som blir viktigst for meg. Jeg kaster meg over den første versjonen jeg får tak i. Unntaket er bøkene til språksjongleringens guder Terry Pratchett og Douglas Adams, som setter nærmest umulige krav til en hvilken som helst oversetter, og derfor må leses på engelsk hvis man vil ha med seg de mest geniale tre fjerdedelene av tekstens innhold.

Haha, ja. Jeg leste i sin tid den første discworld-boka på norsk og var IKKE imponert. Det gikk 6-7 år før jeg prøvde igjen, på engelsk, og hadde en ganske annen opplevelse. Mange av forfatterne jeg liker best har så særpreget språkføring at en "riktig" oversettelse knapt kan være mulig - de du nevner, og feks Chuck Palahniuk og Irvine Welsh, av de jeg kommer på i farten.

Jeg begynte å lese engelske bøker på engelsk i slutten av tenårene. Men etter hvert har jeg oppdaget at jeg faktisk går glipp av en god del morsomme poenger som en god oversetter får med seg om språket er rikt, nyanser eller teknisk. En god del av de bøkene jeg liker å lese er bare å få på engelsk, og jeg skulle ønske jeg hadde hatt noen gode norske oversettelser å lese av de samme bøkene.

Det finnes jo mange gode oversettere, så noe leser jeg oversatt... Men jeg heller til den oppfatning at det meste er best på originalspråket.. Om en bok er utgitt på engelsk, svensk eller dansk så leser jeg den helst på de språkene der. Føler da at jeg selv får muligheten til å tolke forfatteren direkte.. Og det er noen typer humor, f. eks. språklig humor, som lett går tapt i oversettelser...

Ellers så er jeg jo engelsk og norsk lærer, og syns det er et viktig poeng for meg å lese mye litteratur på begge språkene, holde seg oppdatert både språklig og litterært da,så derfor leser bøker på begge språkene.

Jeg foretrekker helt klart originalspråket, hvis jeg behersker det. I mitt tilfelle er det engelsk og de skandinaviske språkene. Hvis boka ikke er skrevet på engelsk originalt, finner jeg ingen grunn til å lese en engelsk oversettelse. Da leser jeg heller den norske oversettelsen.

Jeg gjorde tabben å lese en engelsk oversettelse av The Swarm (på norsk Svermen). Jeg trodde forfatteren var amerikansk og at boka var på engelsk originalt. Jeg reagerte veldig snart på at her var det merkelig merkelig ordstilling overalt, nesten som om det var oversatt fra tysk. Og det var det jo...

Jeg leser for det meste på engelsk, men leser gjerne norsk om det er en norsk forfatter jeg liker. Det går vel egentlig litt i bølger.

Om jeg f.eks. finner en Jeffery Deaver bok på norsk og engelsk leser jeg den på engelsk :)

Det kan være veldig interessant å se oversetteres arbeidsresultater. Det å oversette en bok til eget språk er en kunst i seg selv, særlig hvis det er snakk om poesi. Hvis man for eksempel leser Dostojevskij, kan det være en god erfaring å lese samme verk av to oversettere. Leser man eldre engelske tekster fra renessansen osv, kan det igjen være givende å se på hvordan forskjellige engelske redaktører har tolket verk på forskjellige måter, og i hvilken grad verket er modernisert. Det er et omfattende litterært arbeidsområde, og ikke noe en seriøs leser av utenlandske tekster bør gå glipp av :)

Hamsun på engelsk kan være noe for seg selv!

Foretrekker helt klart engelsk. Uavhengig av pris og tilgjengelighet - "lesestemmen" i hodet mitt snakker visst engelsk, så når jeg leser på norsk blir jeg sittende og oversette, åkke som.

For meg er det veldig periodevis hva jeg foretrekker. Nå før i sommer var jeg i ett "norsklesende" humør, og leste kun engelske bøker (trur dette er en reaksjon på mine tre år i England der alt gikk på engelsk). Nå er jeg imidlertid tilbake til engelske bøker, og foretrekker vel egentlig disse, siden oversettelsen i de norske bøkene ikke alltid er helt bra...

Men som sagt. Kommer litt an på humøret rett og slett!

For min del blir det hipp som happ om jeg leser på norsk eller engelsk, noen bøker leser jeg faktisk på begge språk. F.eks. "Last night i twisted river" har jeg lest på engelsk, men skal også lese den på norsk.

Skulle ønske jeg likte å lese engelske bøker, for mange norske oversettelser er dårlige. Men så langt leser jeg helst alle bøker på norsk for å være sikker på at jeg får med meg alt og forstår hele historien. Jeg kan engelsk mer enn godt nok, så det er ikke det. Men har prøvd å lese engelske bøker og det ender bare opp med at jeg fokuserer for mye på at det som står der faktisk står på engelsk, også legger jeg meg opp i de ordene jeg ikke forstår. Og når jeg da blir sittende å slå opp i ei ordbok mens jeg prøver å få med meg handlingen så gir jeg liksom litt opp. Så inntil videre blir alle bøker lest på norsk.

Jeg syntes "Hobbiten" var alt for kald og hard på engelsk. Den norske utgaven jeg leste (nå husker jeg ikke navnet på oversetteren) var så varm og koselig i forhold; jeg fikk et mye vennligere inntrykk av ting der. Det samme gjelder "Ringenes herre". Et eller annet med Tolkiens tekster skjer hver gang det oversettes. Det kan skyldes det litt 'krigerske' språket han opererte med, som bare finnes på engelsk, med røtter i en lang krigskultur som ikke har blitt like romantisert andre steder i verden. Vi kjenner oss igjen i Aragorns soldatmotiverende replikker når de sies på engelsk, men på norsk har vi ikke den samme relasjonen til krig og elendighet. Vi har bare vikingskammen, og den er glemt og fortrengt av de fleste. Ja nordmenn er i det hele tatt lite estetiske når det kommer til voldshistorie. Her slår man heller koner enn konger. Det kan godt tenkes at Tolkien ønsket en litt skarpkantet og metallisk feeling i bøkene sine, og ikke den euforiske, psykedeliske skogsturen jeg opplevde oversettelsene som, men her er jeg enig - man fokuserer fort på at det står der på engelsk. Teksten blir distansiert, mekanisk, og du ser mer språk enn feeling. Da er det ikke noe moro. Skal jeg lese Hobbiten igjen, blir det på norsk.

Her må jeg bare spørre litt, Ove Karlsen.. Hva i all verden mener du med vikingeskammen ?

Jeg mener at alle som ikke er aktive fotballsupportere eller eksentriske lesere av nordisk historie har et litt rødmende forhold til voldtektsgutta i England. Vi har ikke noe så "fint" som rosekrigene bak oss, ikke så mye som en røsslyngkrig en gang. Vi har plyndretokter med soppdrevne sjørøvere på harrytur (i ordets rette forstand). Krig blir sjeldent romantisert i Norge. Bjørnson snakket om Harald som berget, eller var det verget? Sånt noe. Men jeg føler ikke at jeg har noen historie å skryte av når jeg snakker med utlendinger. Spesielt i samtale med italienere, hehe. Men jeg har derimot stor beundring overfor de som kom hit fra Danmark til å begynne med - jegerne. Der ble grunnlaget for et land skapt, av rimelig primitiv hunt and gathering. Det må ha vært et veldig nært og nødvendig forhold til naturen. Det kan jeg med letthet leve meg inn i. Jeg generaliserte kanskje litt med at "vi" bare har "vikingskammen", i og med at det er mange ulike mål og meninger i mange ulike mennesker, men så jeg er fæl til å generalisere og da.

Jeg er nå ganske stolt av vikingearven, jeg da. Har nettopp vært i Jordvik (York) og det er ikke tvil om at vi kan være veldig stolte (og ja, litt skamfulle også) over våre forfedre.

Siden denne tråden egentlig handler om engelsk vs. norsk, legger jeg til at 2% av det engelske språk stammer fra vårt norrønt. Til og med et ord som ugly (uggligur) er opprinnelig skandinavisk.. Artig å vite, nå som vi klager på alle lånordene vi har tatt fra engelsk.

Vet ikke om dette passer så alt for bra, men la gå!

"Don't be so gloomy. After all it's not that awful. Like the fella says, in Italy for 30 years under the Borgias they had warfare, terror, murder, and bloodshed, but they produced Michelangelo, Leonardo da Vinci, and the Renaissance. In Switzerland they had brotherly love - they had 500 years of democracy and peace, and what did that produce? The cuckoo clock. So long Holly."

Tja.. Eg er enig i det du skriver om at Tolkien sine verker er varmare på norsk enn på engelsk, og eg synes dette gjelder Hobbiten i størst grad. Særleg den første omsettinga har noko gamalmodige og traust/koselege over seg, som eg saknar på engelsk.

Men eg klarer ikkje heilt å relatere til denne vikingskammen. Eg trur kanskje eg har fått vikingtida romantisert gjennom hyppig lesing av forfattarar som Vera Hennriksen.

Eg er dessutan meir tilbøyeleg til å vere enig med historikaren Tacitus, som skildrar dei nordbuande folkegruppene som "edle barbarer", og som ein motpol til romersk dekadens.

Eg er langt ifrå nokon patriot, berre "litt" over gjennomsnittleg interessert i vår forhistorie, og fotball finner eg svært lite fengjande. Likevel ser eg på vikingtida, med eit blikk som bugner av paradislengsel (alt var jo betre før).

Nå stikker du hull på en del "sannheter" Olav, at all litteratur bør leses på orginalspråket/ engelsk hehe. Las mye engelsk før men nå blir det kun norsk og jeg er fornøyd med det.
Jeg har en liten følelse av at det er litt"snobberi" ute å går når det gjelder at bøker på engelsk er så mye bedre enn oversatte til norsk. Vet jeg stikker hånda i vepsebolet men det får gå. En må da vitterlig ha lest de på begge språk for å felle en "dom" over en <enkelt bok,eller? ikke bare tro eller har hørt andre si at... Nå tenker jeg primært på skjønnlitteratur som f.eks. klassikere.

For all del, jeg skjønner veldig godt de som leser på engelsk fordi de ønsker det og kanskje ikke kun pga "dårlige" oversettere som tross alt er et yrke på lik linje med andre yrker. Jeg tror de aller fleste oversatte bøker er helt all right oversatt. Husk det er ikke bare fra engelsk bøker blir oversatt fra.
Hvis en snur det, må norsk være en utfordring og oversette og lese på norsk for utenlandske lesere for vi har også mange særegne ord og utrykk.

Oi, det la eg ikkje merke til =)

Først må eg berre få innrømme at eg tenkjer svært lite gjennom kva språk eg leser bøker på, og sidan mesteparten av det eg leser er e-bøker (eller lydbøker), må eg ofte ta til takke med det eg klarar å skaffe. Eg leser norsk på nb.no, og eg har skaffa meg ein god del (ca 30 000) engelske e-bøker i pdf format.

Lat oss kikke litt på den påstanden som vi svirrar rundt i denne tråden: om bøker oversatt frå eit "framandt" språk til norsk, vert dårlegare. Personleg trur eg at du har rett i at det er eit snev av snobberi, når folk hevdar at bøker er best på originalspråket, dei fleste omsettingane eg har lese har eg vore nøgd med, det er naturlegvis nokre unntak, spessielt i fantasy genren (t.d. Stephen Kings "dark tower" serie).

Eg kan nemne eit par dømer på bøker eg synes er godt oversatt, og som eg føler eg har grunnlag for å uttale meg om sidan eg har lese dei på både norsk og engelsk.

Harry Potter - eg veit at ein del irriterar seg over namnendringar, men eg synes ikkje boka vert svakare om ein kallar t.d. Dumbledore for Humlesnurr, snarare tvert imot, eg synes det er svært spenstigt og ikkje minst pedagogisk av oversetjaren, Torstein Bugge Høverstad, å gjere slike endringar. Eg synes også at Tolkien sine verker er godt oversatt, og Andre Bjerke har gjort ein fantastisk jobb med å omsetje Shakespeare til norsk.

Eg må også få seie at nynorsk er det skriftspråket eg setter høgast. Kosar meg verkeleg med Kristine Tofte si bok, Song for Eirabu, nett no. =)

Er enig med dere, Karin og Olav, selvom det ikke gjelder alle oversettelser jeg har lest, har jeg også lest mange gode norske oversettelser. At Torstein Bugge Høverstad har foretatt navneendringer i Harry Potter-bøkene er kunst i mine øyne - jeg elsker for eksempel at Professor Umbridge har blitt til Professor Uffert - han har klart å ivareta konnotasjonene navnene gir, og det bør være kilde til beundring istedenfor irritasjon. Også enig i at André Bjerke er et veldig godt eksempel på en god oversetter. Vil også legge til oversettelsene av Fred Vargas' bøker om Adamsberg som eksempel; oversetteren har klart å ivareta den sære, underfundige, subtile humoren - kunst!

Når det er sagt, er det flere aspekter ved oversettelser, for eksempel den tette sammenhengen mellom språk og kultur. Harry Potter-bøkene, for eksempel, er jo stappfulle av referanser til typisk britisk kultur og samfunn som kan være vanskelig å oversette rett og slett fordi vi nordmenn naturlig nok ikke kjenner det britiske samfunnet så godt som britene, men om det er ødeleggende for forståelsen og opplevelsen av bøkene, kan vel diskuteres.

Godt å høyre at eg ikkje står aleine og heiar frem Høverstads namnendringar =)Men artig at du skulle nemne Umbrigde/Uffert - det var nemleg ei av dei få endringane eg ikkje heilt likte (kanskje du vil vere så snill å forklare det engelske namnet for meg =) ). Uansett er Umbrigde, utan tvil, den mest provoserande karakteren i heile HP universet, og eg må innrømme at eg synes ho er ein strålande skurk.

Vargas sine omesttingar kjenner eg ikkje til..

Når det gjelder den kulturelle forståinga, er det noko ein må leve med, dei fleste forfattarar vert nok svært inspirert/styrt av den kulturen dei er ein del av. Eg synes spor av ein framand kultur i litteratur er svært interessant og det hender ofte eg må dykke djupare inn i ymse "sekundærlitteratur" i etterkant. =)

Uansett glad for at HP universet ikkje vart gjort norsk, det hadde øydelagt mykje. Einaste bokserien eg har høyrt om som har ei slik fornorsking er Stompa..

"Umbridge" spiller på ordet "umbrage" som uttales på samme måte. Her er definisjonene fra www.dictionary.com:

–noun
1.offense; annoyance; displeasure: to feel umbrage at a social snub; to give umbrage to someone; to take umbrage at someone's rudeness.
2.the slightest indication or vaguest feeling of suspicion, doubt, hostility, or the like.
3.leaves that afford shade, as the foliage of trees.
4.shade or shadows, as cast by trees.
5.a shadowy appearance or semblance of something.

Det engelske ordet vekker nok flere assosiasjoner enn det norske, men jeg kan ikke komme på noen bedre norsk navneendring enn Høverstads, og syns Uffert reflekterer den heller subtile "uffingen" til Uffert, i tillegg til at andre karakterer og jeg som leser uffer meg voldsomt over dama. Uffing kan jo også være litt snobbete (jfr definisjon 1), noe Umbridge vel kan sies å være ;-)

Veldig enig med deg i det du sier om fornorsking av HP-universet - det er nesten utenkelig!

Ah det forklarar ein del, takk for innsikta =) Då likte eg straks mykje betre det engelske namnet, men Uffert? Hmm.. er endå litt usikker på om eg tykkjer om det, synes kanskje at det kan vere litt unødvendig å knytte namn og personkarakter så sterkt til kvarandre, men Rowling gjorde ein fantastisk jobb med det!

Kom på ei anna namnendring eg ikkje var nøgd med heller: Luna Lovegood - Lulla Lunekjær (men såg no når eg skreiv namna i lag at det ikkje var så gale likevel =)).

Nei, jeg syns ikke Lulla Lunekjær er så verst, men en endring jeg ikke likte var at Professor McGonagall ble til Professor McSnurp, selvom jeg kan se at hun kan virke snurpete.

Men litt artig trivia jeg kom over: På svensk er ikke navnene endret, men Umbridge er endret til Nidkær på dansk :-)

Jeg må nesten si meg en smule uenig der Ove. Det er det bildet som har blitt prentet inn over oss i moderende tid, men Vikingene var ikke bare plyndring og voldtekt, de var også utmerkede sjøfolk og hadelsmenn, for ikke å nevne at deres ferdigheter var høyt ansett i andre deler av verden. Om jeg husker min historie riktig var de livakter i Miklagaard blant annet. Som skipsbyggere var de uovertruffne. Jeg føler ingen "skam" over å si at jeg nedstammer fra Vikingene, tvert i mot.

Jeg forstår hva du mener, men jeg tror at endel personer faktisk er mer stolte en du tror :)

Når det gjelder Hunters/gatheres er jeg selvfølgelig enig, de folkene der har blitt litt for glemt avettertiden..

Avstår fra å kommentere for mye om Italienere/ Romere) Siden jeg ikke har tid til å skrive ørten sider om et facinerende tema akkurat nå :p

Etter akkurat å ha fullført Egils saga vil jeg moderere modereringen din litt! Vikingene drev nok ikke bare med dreping og plyndring, - men de gjorde det til gagns! Så den siden ved dem er det ikke mye å være stolte av, - men når man ser på treskjærerkunsten i Osebergskipet f.eks ...

En annen ting, generelt mener jeg at forfedrenes gjerninger hverken er noe å skryte av eller skamme seg over, - vi er helt uten ære eller skyld der! :-)

Jeg begynte å lese hobbiten på norsk faktisk, å syntes det var en koselig feeling i historien, men ble aldri lest ferdig av en merklig grunn. Derimot har jeg sett alle Ringenes Herre filmene, og hvis de engelske bøkene er skrevet slik som du sier så føler jeg at filmene ligger nærmere den norske overslettelsen i forhold til den koselige feelingen i språket. Vanskelig å forklare.

Engelskmenn har ikke noe skikkelig uttrykk for "å kose seg". Det er nok der det ligger :p

Om originalspråket er engelsk leser jeg boken på engelsk. Ellers leser jeg norsk.

Om det er lenge siden jeg har lest en bok på norsk hender det jeg leser en norsk oversettelse av en engelsk bok. Og enkelte typer bøker leser jeg gjerne oversatt til norsk, siden jeg ikke frykter at noe er gått tapt i oversettelsen.

Enkelte bøker, som bøker av Pratchett, MÅ leses på orginialspråket. Der er så mye av humoren knyttet til språket, og det forsvinner helt i en oversettelse.

Jeg holder meg også til originalspråket der jeg kan - dermed foretrekker jeg å lese engelskspråklige bøker på engelsk, danske på dansk og svenske på svensk. Selv om det er mange bra oversettere her i landet, så vil jeg jo helst ha forfatterens ord uten mellomledd. Når jeg kan, da.

Her er jeg enig, dessuten har jo Ark dette evig fristende tilbudet sitt med 2 for 3 av engelske paperbacks, så da er det sjelden på noen måte lønnsomt å velge norske oversettelser av engelskspråklig litteratur. Å holde språkkunnskapene ved like er også en fin bonus.

Så sant det er mulig, foretrekker jeg å lese en bok på originalspråket, for selvom oversettelsen er aldri så god, kan alle oversettelser strengt tatt også ses på som tolkninger, og en kan gå glipp av nyanser som er til stede i originalen. Men for all del - mange behersker oversettelsens kunst meget godt!

Ellers merker jeg hvor viktig det er for meg som engelsklærer å være i stadig kontakt med engelskspråket for språkflytens skyld, så jeg leser mer på engelsk enn på norsk.