Bokelskere.no

Jeg må protestere en smule. Denne veien som ikke fører noe sted er ikke en enkel vei å gå. Disse enhjørningene er sålene som gjør det litt lettere å trø den. ;-)

Jeg skal forsøke å fatte meg i korthet denne gangen (skjønt hvor interessant emnet er!), da det allerede er sent på kvelden for den undertegnede student og, hva mer, så mye allerede er bragt opp i denne diskusjonen.

Årsaken til at Brutus undervurderer Anthony – nei vent, jeg vil ikke si undervurdere. Årsaken til at Brutus feilbedømmer Anthony er, slik jeg ser det, fordi han betrakter ham (og antakelig riktig) som enfoldig, som en soldat, en svirebror med enkle lyster. La meg nå poengtere at jeg med enfoldig ikke mener at han mangler vett. Feilbedømmelsen til Brutus er at han tror dette enfoldet er ufarlig; dessverre for Brutus er kanskje enfoldet nettopp det som ansporer Anthony til kompromissløs hevn, det som gjør at Anthony ikke handlingslammes av sorg men tvert imot ikke vil sove før jorden damper av konspiratørenes blod. Kanskje Brutus undervurderte hengivenheten i Anthonys vennskap overfor Cæsar, ja, for vi kan tenke oss Brutus' ord i dette øyeblikk: "Hvordan kan vel en skjeggete, utuktig soldat og såkalt romer nære et vennskap for Cæsar som overgår mitt eget, ja, når jeg, den edle Brutus, kan ofre vennskapet for Republikkens ve og vel, da vil neppe slik en rabagast ha sterk nok troskap til å ta seg nær av mordet". For Anthony kommer dog vennskap før Republikken – hva er vel den for noe? jo, bare en idé – og vi kan tenke oss at han ville fulgt Cæsar ned til Tartarus eller Elyssium eller hvor hen han nå ville havnet.

Anthony begjærer ikke makt; først og fremst vil han, som du skriver, hindre at konspiratørene får makten, og Anthony bryr seg trolig ikke om politikk, men kjenner dog til det vidgjetne ordspråket at den som kontrollerer pleben kontrollerer Roma. Men det er kanskje en større ambivalens i ham enn det jeg her skildrer. Ja, trolig endrer han seg ut i stykket: den Anthony jeg her prøver å skildre er imidlertid den forut for Cæsars død og i det nære kjølvannet etter denne hendelsen. Kanskje blir han senere, som en slags Jeppe på Bjerget, grådig når all makt brått lander på fanget hans. Jeg må likevel mene det er hevnen som leder ham gjennom stykket, dét og en generell blodtørst; hans virkelige ambisjoner er kun å se konspiratørenes hoder der de hører hjemme, på påler. Når han under talen snur seg vekk fra publikum og tar pause, er ikke dette vendepunktet (slik jeg ser det) hvor han går fra sorg til politisk streben, men snarere et punkt hvor han erkjenner at hevnen er innen rekkevidde, at han kan erverve seg den nødvendige makt til å kaste Cæsars banemenn ned fra sine troner.

Jeg tror Anthony er oppriktig når han kaller Brutus den beste romer, hva har han å vinne på det, taler han ikke til bare seg selv og Octavian i denne scenen? Og kanskje er det et selvrefleksivt øyeblikk hvor han ser hva han selv har blitt og hva Roma kunne vært hvis flere hadde vært som Brutus og færre som Cassius. Eller, som jeg tror er mest sannsynlig, han ser en flik av seg selv i Brutus: en mangel på korrupsjon. Jeg skrev i et tidligere innlegg at Brutus var for mye helt for sitt eget beste, og med det mente jeg: en naiv korsfarer uten sverdarm, en mann blindet av sine idealer. Kanskje ville det vært mer fred i Roma hadde flere vært som ham.

Jeg skal ikke forenkle talen til Anthony, nei aldeles ikke, den blir endog – har jeg hørt – analysert av retorikere den dag i dag, på universitetet; og med denne forsiktige introduksjonen kan jeg si at Anthony i sin tale taler enkelt (skjønt talen i seg selv overhode ikke er enkel!), det er her dens brillians ligger, i motsetning til Brutus som taler for vanskelig og lite jordnært til at folk forstår, Anthony gir av seg selv og han gir til folket. Talen rommer vekselsvis sorg, vrede, spott og ironi, en titanisk spennvidde! og alle disse følelsene og uttrykkene holder seg på et nivå som slår gnister i tilhørerne. Mannen taler ikke om prinsipper, om Republikken – han taler om sin gode venn. Og som jeg skrev i en tidligere tråd, selv om de følelsene Anthony gyter i denne talen nok er fullstendig oppriktige, synes det meg som om han innimellom morer seg med all ironien i sine ord, f.eks. "I fear I wrong the honourable men". Jeg ler i det minste hjertelig! særlig når han sier "I am no orator". Sleip? Nja ... Retorikk? Ja!

Jeg er enig og har alltid vært det, at hovedaktørene i stykket er Brutus og Anthony, disse to motsetningene, disse to evige motsetningene endog, om enn motsetninger på samme måte som Don Quijote og Sancho Panza – vidt forskjellige, men med noe felles, noe lite men såre betydningsfullt. Men ingen av dem har større vekt enn den andre, den ene forutsetter den andre, så og si. Kanskje vil det være for drøyt å kalle dem binære, men ikke helt. De er forøvrig også motsetninger med henholdsvis Cassius og Octavian, to gjennomsyrede politikere. Jeg mener ihvertfall at stykket ikke kan hete noe slikt som The Tragedy of Brutus eller [...] Anthony, nei, det de har til felles er sitt dype vennskap til Julius Cæsar, et vennskap den ene forsaker og den andre beholder selv etter vennens død, og derfor heter nok stykket Julius Caesar, da alt som foregår kretser rundt denne kjempen.

Nei akk, jeg klarte nok ikke å begrense meg likevel. Når først slusen er åpnet . . .

I det siste har jeg sviktet i å lese fantasy, men snarere enn en mangel på tillit overfor sjangeren er det hvor fryktelig svære fantasybøker gjerne er som har skremt meg bort. Skal man lese en fantasy-serie man har fått anbefalt av en kamerat eller skal man lese Hamsuns samlede verker, hvis man må velge pga. mangel på tid, da sidetallet er det samme? Hos Hamsun vet jeg i det minste hva jeg går til, jeg vet jeg får det jeg søker; mangfoldet i fantasy er jo så stort at det er vanskelig å skille klinten fra hveten, eller snarere, det er vanskelig å finne hveten som er druknet under havet av klint.

Jeg har i senere tid blitt veldig hengiven overfor Star Trek - The Next Generation og forbauses nå når jeg minnes alt det nedlatende jeg hadde hørt om denne serien tidligere og som fikk meg til å fnyse hver gang jeg hørte kjenningsmelodien. Jeg vil velge å kalle disse nedlatende synspunktene for fordommer, da de ikke stemte overens med det faktiske. Hvor stammer så fordommene fra? Som du skildrer, kulturen på dette området "domineres av kvakksalvere og sjarlataner", etterapere og folk som forstår dette markedets potensiale. Kanskje er det en slags forsvarsmekanisme som får oss til å generalisere, med en viss rett. Drager, enhjørninger og profetier har jeg fått en slags indre alarmklokke mot. For ikke å nevne vampyrer!

Hvor mye The Next Generation har å si om fremtiden, skjønt det er science fiction, er ikke interessant, slik jeg ser det; men spillerommet sjangeren tilbyr, hvor enorm denne er og hvor mye frihet den gir, og hvordan serien klarer å utnytte dette, det er her dens styrke ligger. I mer eller mindre hver episode stilles kaptein Jean-Luc Picard overfor et moralsk dilemma han må løse, viss svar vil gjelde både i fremtiden, fortiden og i nuet: svarene hans er universelle (for å bruke ditt ord), i det minste for det vi anser som menneskelig. Picard er på sett og vis et talerør for den menneskelige fornuft, og på denne måten kan det være både fascinerende og en klype urovekkende å se likhetene og forskjellene mellom ham og de idealene som spilles i vår egen samtid, ev. hvor langt vi har fjernet oss fra en slik fornuft. Det er en glimrende episode i denne forbindelse som faktisk ligger ute på YouTube, kalt "The Drumhead", som mange har trukket paralleller fra til bl.a. Bush-regjeringen.

For mange forfattere kan vel dessverre den friheten disse to sjangrene gir – både tematisk og på et mer konkret nivå – bli et for stort vakuum for kreativiteten, slik at man 'tvinges' til å hente fra andre, og med hente mener jeg naturligvis kopiere tidligere suksesser: i dette vakuumet er det imidlertid enormt potensiale for litteraturen, dvs. litteraturen som kunst, hvis man klarer å utnytte det. Noen har fått det til.

Tolkien må da sannelig regnes som fantasyens Homer... eller ... kanskje Homer selv burde hatt denne tittelen? Kan vi ta oss den frihet å trekke sjangerens historie så langt tilbake, ja, til hele verdenshistoriens rot?

Å være sulten i et rom fylt til randen av kokebøker - uten noen råvarer i sikte.

For meg er Julius Caesar og Hamlet mine personlige favoritter av Shakespeares stykker. Det har marinert i meg en god stund nå og blir, som man sier, bare bedre og bedre. Det mangler det folkelige/komiske preget som nesten er et kjennemerke for Shakespeare, men åhh, det gjør da ikke noe når substituttet er flammende og minneverdige sitater satt til en romersk scene med mytisk atmosfære, et stykke like stramt, stoisk og majestetisk som Roma selv! Jeg puslet endog på en liten gjendiktning for en tid tilbake og tenker å ta den opp igjen en gang jeg støtter på kjedsomhet i et øyeblikks inspirasjon. Men det som kanskje styrker stykket mest er den gjennomgående ambivalensen; gjentatt blir vi tvunget til å ta stilling i et landskap hvor ingen moral har enevelde.

Orson Welles tolket stykket som det nødvendige mordet på en tyrann og fikk ikledd Gaius ridestøvler og Hugo Boss-uniform. Selv hvor mye jeg beundrer mannen kan jeg ikke si meg enig med ham, det handler for meg mer om etterdønningene og komplikasjonene ved mordet, og om spillet om makten hvor plebeierne er en rasende tordenstorm du vil ha på din side.

Brutus er utvilsomt en helt. Men han er for mye helt for sitt eget beste. Han anses ofte som den eneste med edle motiver blant konspiratorene, han er villig til å drepe sin gamle venn og verge (jeg tror han var det?) for å – tror han ihvertfall – redde republikken. Han er overbevist om at han handler riktig, at det er rettferd som styrer hans dolk; men vent! storparten av stykket er dedikert til samvittighetskvalene hans (ev. personifisert i Cæsars spøkelse), monologer hvor han forsøker å overbevise seg selv, han er usikker på moralen i det han har gjort, og tviler på sine sammensvornes hensikter ved mordet. Hva er igrunn forskjellen mellom Cæsars tyranni og adelens oligarki? Historisk var vel ikke styret hans såre ille, snarere tvert imot, med både reformer, forbedringer og mer makt til folket, så kanskje Cæsars styre faktisk var (eller ville blitt) mer rettferdig enn det som var før ham? Var den romerske adels status quo noe verdt å bevare? Det jeg nå skal påstå er nok å overdrive og glorifisere vår godeste Gaius, men kan han ikke sees på som en slags Prometevs? Mannen var jo rene halvguden (at han omtaler seg selv i tredjeperson er noe Asterix og Obelix har utnyttet, haha) . . . Nåvel, jeg skal ikke skrive en nekrolog som hyller en despott, men spørsmålet er, var Cæsar dét? og var han strengere enn sine forgjengere, de selvsamme som ble hans død?

Men tilbake til Brutus! Det er, som vi kan tenke oss til etter å ha lest stykket, ikke rettferdighet som leder dolken hans, men heller et prinsipp: tyrann = fysj!, tradisjonene = tommel opp! Hans prinsipper er imidlertid forståelige, hvem vil vel tillate en tyranns inntreden i en "demokratisk" republikk? Stykkets antagonist er utvilsomt Cassius (skjønt også han er veldig menneskelig), lederen av konspirasjonen og den som med sin sølvtunge egger Brutus til handling. Brutus er ingen realist (han mangler den realpolitiske innsikten til Cassius, som du sier), hans tanker går til idealene og til fortiden, "republikken" er ordet som bruser i hans blod. Om så mordet på Cæsar var moralsk suspekt og nok til at man får bopel i Satans munn gjennom evigheten, burde ikke det være tilfellet for Brutus: han handlet i god tro. Eller vent, en annen problemstilling: var det bare en rettferdiggjøring overfor seg selv, en falsk rettferdiggjøring for å kvele samvittigheten? Og mer: hva burde vurderes sterkest av tradisjonene – som krever Cæsars fall – og langt vennskap?

Linjen "Then fall, Caesar!" er veldig enigmatisk. Det kan f.eks. bety det dere foreslår, at han ikke ønsker å leve når selv hans beste venn har forrådt ham, og det kan bety noe annet: at Cæsar, som kjenner til Brutus idealer og rene dømmekraft, når han ser at selv Brutus, ja, selv Brutus stikker kniven i ham, ja akk! kanskje han fortjente å dø da Brutus' dom ikke kan være gal når det gjelder hva som er best for Roma? Spørsmålet her er selvsagt om Brutus' dømmekraft virkelig er så ren som han har for rykte, eller om han i dette bare har blitt forledet av Cassius' forførende ord. Stykket kalles ikke for 'problemstykke' uten grunn!

Cæsars testamente kan både sees på som godvilje mot folket, mistenksomhet overfor adelen (hvis de dreper ham vil han sørge for at pengene ihvertfall ikke havner hos dem!) eller bare djevelskap, da han kjenner plebeierne nok til å forstå at en slump gull vil være nok vredebensin til å vende opinionen mot hans mordere, som jo er det som skjer. Men jeg personlig velger det første, med et lite nikk til siste forslag.

Jeg vil forøvrig gjerne diskutere Anthony, en herlig karakter! Vil noen begynne?

Jeg vet sannelig ikke om Brando, jeg liker ham ikke som Antony og jeg har vel verden imot meg på dette punkt. Det jeg skulle ønske å se mer i hans tolkning er livlighet, ikke 'bare' vrede. Skjønt Antony er i sorg syntes det meg som om han moret seg når han holdt talen (med mindre det var jeg som moret meg over hvor fantastisk den var). Der Brando spotter når han sier "honourable men" leste jeg heller at han var ironisk med et glimt i øyet. Han taler jo til dem (slik jeg tolket det) som om han er naiv og oppriktig mener de er "honourable". Ihvertfall i begynnelsen. Det er en fin oppbygging i talen, og den synes meg å forsvinne hos Brando hvor han er monoton sint.

Jeg tviler ikke på Antonys ærlighet og kjærlighet overfor Cæsar. Såvidt jeg kan dømme tenker han ikke i baner om makt og herredømme, ja, tenker han igrunn lengre enn én dag inn i fremtiden? Har han ikke bare lyst til å drikke blodet til de som drepte hans kjære venn? Hans motsats blir Octavian. Men dette får vi diskutere mer i en egen tråd! ;-)

Folk kunne ikke overtales til å bytte lesevaner på bakgrunn av kvalitet, men kanskje vil de, som synes tidens ånd, ledes av hva som er sunt. Betegner vi en uønsket type litteratur som 'fastfood' vil man sky den som et uhyre! Men jeg håper for Guds skyld – eller en annens skyld – at klassikere oppi denne retorikken ikke vil omtales som 'vegetarmat', de er da snarere en styrkende middag avrundet med et kakestykke, slik jeg ser det.

Apropo adapsjoner, Oliviers versjon ble faktisk laget under 2. verdenskrig, i 1944, så ikke underlig den er en anelse patriotisk når den omhandler en invasjon av kontinentet. ;-) En annen verdt å nevne er Kenneth Branagh sin, som er hans første - og trolig likevel beste - film. Det er vel denne jeg hentet mest fra i min tolkning, han er veldig menneskelig der og krigen er skildret nokså grusomt, ja, det er nok mer anti-krig over det hele istedet for en glorifisering. Her er forøvrig en link til St. Crispin's Day-talen fra denne adapsjonen, hvis det skulle være av interesse.

Begravelsestalen til Antony er forferdelig morsom. Synes du ikke den er hyklersk så det ljomer, og ellers herlig sarkastisk? Men akk, jeg tilgir ham, han har en for gylden tunge til at jeg kan gjøre annet.

Nei nå fikk jeg betenkeligheter til Henrys ærlighet, jeg også, i det minste i hans forhold til Katharine. Mitt bilde eller inntrykk av ham som en ung helteskikkelse, støttet opp av filmatiseringer, har forkludret meg og skygget for min hukommelse. De sitatene du trekker frem var helt glemt.