Bokelskere.no

Altså aner jeg ikke hva jeg nå skal lese. Jeg har lyst til å lese en bok som er lett, morsom, en som får meg til å le men også gråte. jeg leste En mann med navn Ove , og den ga meg disse følelsene, men hver gang jeg begynner på en ny bok nå, avslutter jeg nokså raskt. Fordi den ikke fenger. En periode hadde jeg masse bøker som jeg bare lengtet etter å slå kloa i, nå er det ingen. Trist.

Jeg gråt også på slutten av En mann med navn Ove. Den satte sine spor.

Jeg har hørt den på svensk og kan anbefale det på det varmeste. Enig med deg, dette er Pippi for voksne.

Omlag 25 personer har meldt sin interesse av totalt mer enn 25.000 bokelskere. Bør det da ikke hete promille-klubben eller "den absolutte minoritets lesesirkel"?

Eller Eseløret

Det er vel bare å erkjenne at befinner oss i nerdeverdenen her. Jeg har hatt stort utbytte av felleslesing fordi andre har bidratt med historiske og politiske fakta, påpekt språklige finesser og feil i oversettelser samt tolket teksten på en måte jeg ikke selv hadde klart. Jo mer jeg leser, jo mer setter jeg pris på nettopp ”gamle klassikere” og de blir enda bedre når mange bidrar med sine tanker om teksten.
Jeg har også lest en del fantasy men ville ikke ha vurdert å delta på felleslesing av for eksempel Tolkien fordi det blir for nerdete for meg. På samme måte kler jeg meg ikke ut og ligger en uke i kinobillettkø. Som Strindin påpeker tror jeg at de som faktisk gjør nettopp det, ville hatt stort utbytte av å samlese fantasy og det er jo opp til tilhengerne av diverse sjangere å starte opp ”sin” samlesning. Fantasy-sjangeren er jo seriøs nok for de som elsker fantasy.
Jeg er veldig takknemlig ovenfor de personene som har satt i gang og organisert felleslesinger på Bokelskere så langt og henger meg på når det er litteratur jeg ønsker å lese. Dersom det blir felleslesing i andre sjangre som sci-fi og fantasy så kommer jeg helt sikkert til å kikke på kommentarene og kanskje bli inspirert til å lese en bok.
Jeg tror at bøkene som velges i lesesirkler er et uttrykk for hva medlemmene ønske å lese, mer enn tegn på diskriminering av diverse sjangre.

Brødrene Karamasov

Jeg bryr meg ikke så mye om at folk ser på klokken , når jeg prater . Men jeg misliker sterkt at de begynner å riste på den for å se om den går....

Så bra. Takk for tips. Tenker jeg også leser de, låne av yngstegutten. Han får de til jul, innbundet. Du så også filmene , eller.?

Takk for tipset. Da blir det en flott bokpakke til sønnen her i huset. Tenker at jeg også , kommer til å lese de . Du har satt deg godt inn i bøkene og filmene , hva likte du best.? Bøkene er vel mer full av detaljer. Filmene var jo flott laget med dyktige skuespillere. Det at jeg ble litt skremt , det var volden og drapene, naturlig nok. Men jeg skal se de to neste filmene også, sammen med ungdommene i huset. Så flott at moren din også leste bøkene, og så filmene.

Jeg har ikke svart på denne tråden tidligere fordi jeg syns at felleslesingen på Bokelskere hittil har fungert greit nok, uten sirkel. Håper jeg kan være med når det passer og gi blaffen når det passer. Jeg har kun lest 73 bøker på "1001 bøker å lese før du dør"-listen og det til tross for at en del av dem står i hylla. Jeg kan jo ikke ramse opp alle sammen så jeg stemmer for noen av dem som er foreslått allerede:
Gustave Flaubert - Madame Bovary som jeg ønsker å lese fordi den stadig dukker opp som referanse i annen litteratur/film.
Fjodor Dostojevskij - Brødrene Karamasov Ble litt skuffet over "Idioten" og trenger drahjelp for å komme igang med Dostojevskij igjen. Han er sikket verdt det...
William Faulkner - Absalom, Absalom Jeg har bestemt meg for å lese mer amerikansk litteratur og dette virker som et bra sted å starte.

Jeg så film nr to på kinoen i går, sammen med min sønn på 13 år. Og må si det er litt av en serie , to filmer til men ikke før om ett år. Skjønner godt at dere ungdom elsker disse bøkene , og filmene, jeg ble derimot litt skremt.....er nok for gammel til dette her. Men finnes bøkene bare utgitt på engelsk? Tenkte litt på julegaver , og sønnen min leser helst norsk.

Takk, det er fint at du opplyser om dette.

Jeg måtte faktisk sette meg foran bokhyllen min, se på bøkene og velge hvem jeg likte best i 2013.
Ikke lett, men heller ikke så vanskelig. Jeg har lest så altfor lite i år, har sløvet for mye foran Netflix, noe som blir et nyttårsforsett fra min side. Komme inn i leseverdenen igjen.
Men de som har utmerket seg er : Kunsten å høre hjerteslag , av Jan - Philipp Sendker. - Så lenge det er stjerner på himmelen av Kristin Harmel. Og den boken jeg varmt anbefaler ; En mann med navn Ove, av Fredrik Backman.

Å ikke vite hva man føler , betyr ikke at man ikke føler noe.

Finnes det dårlig litteratur.? Det kommer vel ann på øyet som ser og sinnet som tar det imot. Alt som er skrevet er skrevet av noen. Og disse "noen" har skrevet for at det skal leses. Ord må tas imot , sånn de kommer til leserne. Liker vi det ikke.? Samme det. Vi har lest, kommer til å lese og holder på å lese , det er det viktige. Sortere kan vi gjøre, vi har forskjellig smak men dømme, og tro at at noen "lever og leser" i en viss standard som er bedre enn sin egen tankegang blir vel litt smålig. ! Hvem trenger medlidenhet og forståelse.? Ingen som har den fantastiske evnen det er å lese. Hadde jeg mistet den evnen, mistet ordene, da kunne vi snakke om medlidenhet.

Soundtrack: Howling Around My Happy Home av Daniel Norgren.

Sjelenes herre av Nemirovsky fant jeg i søppelcontaineren til Norli i bakgården der jeg bor. Det er den romanen i bokhyllen min som har stått lengst ulest. Det er mitt første møte med Nemirovsky, du kan si vi, jeg og romanen, fikk en dårlig start; jeg slet med i det hele tatt komme meg gjennom forordet skrevet av Olivier Philipponnat og Patrick Lienhardt. Det var ikke det at jeg ga det mange forsøk, jeg klarte det på to økter, men det gikk noen dager i mellom disse to. Jeg ble mer som lettet da jeg begynte å lese og hadde kommet på side femtini i selve historien; det gikk greit å lese, faktisk gikk det raskt til å være meg som bruker å smatte, smake og nyte en bok i sakte tempo. Forordet ga meg altså en skrekkstart, og jeg tror det kunne skremt bort hvem som helst til å legge fra seg romanen til en mer regnfull dag.

Hvis Sjelenes herre er et «sjofelt, svart» selvportrett, skyldes det
at forfatteren har dyppet pennesplitten i sine fremtidige forfølgeres
blekk.

• • Fra forordet.

Sjelenes herre er ikke en hvilken som helst bok, den er nemlig gitt en spesiell betydning innen litteraturen kan du si, den har sin egen glorie rundt seg. Forfatterinnen, Irene, var nemlig jøde og Sjelenes herre er skrevet mellom første og andre verdenskrig. Irene ble et offer for nazismen og døde i en konsentrasjonsleir noen år etter Sjelenes herre kom ut. Hun visste hvordan det var å være innvandrer, ikke så fattig og hjelpeløs som hovedpersonen vår Dario kanskje, hun som hadde familie og penger, men forakten og skepsisen som innvandrere opplever tviler jeg ikke hun kjente til. Det viser Sjelenes herre.

Dario Asfar, en trettifem år gammel lege og innvandrer i byen Nice i Frankrike i 1920; til tross for hans høye utdanning og femten år i Frankrike sliter han med å skaffe mat til sin kone og nyfødte sønn. Folk stoler ikke på utlendinger og han sliter med å skaffe kunder eller å få betaling for jobben sin; de fleste som vil ansette han eller tilkaller ham er selv fattige. Clara, Darios kone aner ikke hvor dårlig stilt de er økonomisk, Dario gjør alt han kan for å skjule for henne vanskelighetene de er i.

Frankrike hater Dario med gresk og italiensk blod i årene, og Dario hater seg selv sammen med dem. Selvhat og selvforrakt står sterkt i Sjelenes herre. Det går så langt som at Dario beskriver seg selv som en ulv, dyrisk med mørke, brune, flakkende øyne og manke. Klærne er slitte og han snakker med en fransk aksent; hvem vil vel ansette ham? Han er en mester i å overtale og manipulere for å overleve, han får kunder til å ansette ham, han megler frem avtaler så han får lånt penger av en lånehai (hva er det norske ordet for en loan shark?). Så kommer dagen han må betale lånet tilbake, han tar igjen opp et nytt lån hos en annen for å betale det forrige; men denne ganger låner han mer for å ha penger til overs for mat også. Slik fortsetter det, en ond sirkel som gir Dario og familie noen ekstra måneder å leve behagelig med mat og tak over hodet. Dario har blitt en mester på å lese mennesker og spille på deres følelser, og det skal bli begynnelsen på en karriere han vil gjøre det utrolig godt i. Men veien dit er lang.

Dario møter den rike foretningsmannen Wardes som lider av alkoholisme, spillgalskap og angstanfall. Dette skal bli et vendepunkt i livet hans som skal få følger for resten av livet hans, både positivt og negativt, alt ettersom hvem som ser det; oss eller Dario. Dario er nemlig villig til å risikere hva som helst for å bli rik og vellykket. Det begynner med en uskyldig men ulovelig abort utført av hans hender tidlig i romanen. Siden er han nesten villig til å gjøre hva som helst for å nå målet.
Dario behandler Wardes med blandede resultat, men noe har han gjort riktig for Wardes og hans kone, Sylvie Wardes, fortsetter å tilkalle Dario når han trengs. Sylvie viser stor omtanke for Dario og tilbringer mye tid med han etter at mannen er behandlet for dagen, de blir nære, fortrolige venner; men Dario, han forelsker seg i Sylvie; hun symboliserer alt han noensinne har ønsket seg: makt, rikdom, respekt, trygghet, verdighet, skjønnhet og popularitet. Sylvie på sin side viser ingen annen interesse for Dario enn ektefølt vennskap og omtanke.

Takket være Wardes og andre vel ansette mennesker får Dario bygget seg opp en god kundekrets som kan betale for legetjenestene han gir dem. Men akkurat når livet ser lyst og trygt ut og bedriften bare vokser skjer det noe: Wardes tar med seg elskeren sin til hjemmet, og konen Sylvie, ydmyket, flytter til Paris og venter på skillsmissepapirene i posten. Dario Asfar følger etter og bruker større kundekrets som grunnlag for flyttingen til sin kone Clara.
I begynnelsen av sin legekarriere er Dario livredd for å gjøre noe galt eller lyssky som kan svekke troverdigheten hans som praktiserende lege. At han er innvandrer gjør allerede at han må jobbe så mye hardere for troverdigheten sin enn andre franske leger i landet. Som årene går og berømmelsen og rikdommen lar vente på seg blir han utålmodig. Hva hjelper det alltid å gjøre det riktige hvis ikke han tjener noe, men faktisk blir fattigere av å gjøre det?

Faren Deres er en sjarlatan. Han sjakrer med folks ulykke.
- - Fra side 196.

Dario bestemmer seg for å satse, han spinner en ide og setter den ut i livet. Det skal lønne seg. Han blir styrtrik og er en av de mest ettertraktede legene i landet ved å behandle mennesker med sinnslidelser. Ideene har han tatt fra de mest berømte innen psykologi, men Dario følger ikke behandlingen deres til punkt og prikke, han vrir og vender på logikken og ordene og lager sin egen formular for hvordan å redde sinnet. Det hviskes om at han er en sjarlatan som leker med sinnet til mennesker og som ikke vet hva han driver med; de profesjonelle er illsinte, han har etterlignet deres ideer og kalt det sine egne, han setter de andre med samme jobb i vanry, han truer troverdigheten deres med sine falske spill. Likevel kommer pasienter i hauger, han er den mest ettertraktede legen i landet.
Med berømmelsen vokser også pengebruken til Dario, han sliter med å beholde ryet, elskere skaffer han seg lett men å holde på dem er vanskeligere. Selv om pengene er på konto er det fortsatt penger og bare penger Dario tenker på. Aldri får han nok av det. Clara støtter sin mann trofast og endeløst, hun finner seg i hans elskere, hun til og med bestiller blomster for Dario til dem. Clara begynner å bli gammel og kan ikke gi alt som Dario trenger, og hun vet at av alle kvinnene han beundrer er hun den eneste han har elsket. Bortsett fra Sylvie, men henne har han aldri ligget med. Dette gjør Clara en av de mest spennende karakterene i hele romanen. For hennes tosidighet og lojalitet liker jeg henne bedre og bedre. Hun er ikke svart og hvit men fargerik.

En mann som kommer fra Deres hender, kan ikke lenger si at sjelen hans
tilhører ham selv. De tok fra meg kreftene, viljen og
forsvarsinstinktet.
- Fra side 220.

Historien sentrerer rundt Dario og hans mange forsøk på å oppnå berømmelse og rikdom, ikke minst respekt. Til slutt oppnår han dette, men for hvilken pris. Ikke alle er enige i Darios handlinger og virksomhet som har gitt ham så mange penger og så stor status. De ville heller være fattige men gode; men Dario er uenig, han har fått alt han har ønsket seg, alt han har drømt om, lengtet etter: penger, berømmelse.
Sjelenes herre er ikke en lett bok å lese, men heller ikke for vanskelig. Den er smekket med minneverdige sitater til tross for sine få sider, og språket er godt. Oversetter har gjort en feilfri jobb. Jeg syntes det er slitsomt når det er brukt mange adjektiv i en og samme setning samtidig som jeg forstår at dette gjøres fordi karakterenes til Irene er komplekse og levende. Det føles som jeg leser et teaterstykke: det er dramatisk med overdrevne dialoger og sinnsbevegelser. Men for alt jeg vet kan det hende det var slik man snakket og oppførte seg tidlig på 1900-tallet. Suksessen til Dario kom endelig og det overrasker meg. Etter å ha lest mørke bøker som Reisen til nattens ende og forfattere som Charles Bukowski er det alltid tragisk uten noe særlig lykke på veien. Om Dario klarer å beholde rikdommen og aktelsen har ikke noe å si for meg, jeg er bare fornøyd drømmen faktisk er oppnådd. Romanens mange temaer som rikdom versa fattigdom, innvandring, livet, selvforakt, hvordan bli rik uten å ty til ulovligheter – gjør romanen til en stor historie som rommer mye på få sider. Irene Nemirovskys måte å fortelle på er en annerledes opplevelse; setningene hennes fant jeg aldri rytmen i, det var utfordrende og det liker jeg. Irene hopper frem i tid når det er funnet en løsning på et av Darios problem, vi blir ikke med Dario for å se løsningen satt i gang, vi får bare ideen, forså å hoppe fremover noen år eller måneder i neste kapittel og får vite hvordan det hele gikk og hvordan det er nå. Dette ble jeg aldri vant til, men ser fordelen med – på den måten fikk Irene Nemirovsky fortalt en beretning om et helt liv, rikt og mangfoldig på under tre hundre sider. Det er et mesterstykke.

Jeg vil avslutte med å si det viste seg at Sjelenes herre ikke er min kopp te. Den er appelsin, ikke mintsmak. Det er stor litteratur, det er ingen tvil om det, jeg angrer heller ikke på at jeg plukket den opp fra søppelcontaineren jeg fant den i, der har den absolutt ingenting å gjøre. Heller angrer jeg ikke på at jeg har lest den, helst vil jeg lese alt i verden og slakte det jeg ikke liker eller hedre det som treffer. Men Sjelenes herre skal jeg verken slakte eller kaste. Den er god og har aldri fortjent å havne i en søppelcontainer. Jeg har to romaner til av forfatterinnen i bokhyllen, de skal leses en gang – med tanke på at jeg brukte over en måned på Sjelenes herre tar jeg en velfortjent Nemirovskypause før jeg leser David Golder.

Sjelenes herre av Irene Nemirovsky
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Arneberg Forlag 2007
264 sider
ISBN: 978-82-91614-57-1
Originaltittel: Le maître des âmes 1939
Kilde: Min egen

Kan det være denne? Tidsvokteren av Jeanette Winterson

Hud skrevet av krim og thrillerforfatteren Mo Hayder er fjerde bok om den kjekke politietterforskeren Jack Caffery, og andre bok om politidykker Flea Marley som ikke dukket opp i serien før Jack flyttet fra travle London til den også travle nye jobben i byen Bristol vest i England. Dette er den tredje Hayder-boken jeg leser på rappen, det er høst og om høsten er det sosialt godtatt å meske seg i krim, for ikke å snakke om regnet og tåken som oppfordrer til denne aktiviteten. Krim er ikke noe jeg leser ofte, derfor har det vært ekstra stas nå i høst. Av Hayder har jeg allerede lest Fuglemannen, Kuren (Guud, den slutten glemmer jeg aldri!), Ritualer, Pig Island (ikke del av en serie) og den beste: Tokyo (heller ikke del av en serie).
Hud begynner godt, det er spenning fra første side: det begynner med B-kjendisen og fotballfruen Misty Kitson som går ut dørene fra et rehabiliteringshjem for rusmisbrukere forså å forsvinne i løse luften. Dette er bare noen dager etter handlingen i bok nummer tre i serien, Ritualer, og politiet har nettopp avsluttet saken med afrikansk voodoo og lemlestelser.

På side tretti en begynner allerede moroa, jeg har funnet en skrivefeil til tross for en spennende handling; det sto: ”Det hadde vært fryktelig nær”. Her skulle det stått nært. Å nei. Jeg fortsetter å lese og til min glede oppstår det tydelige verbale flørtende samtaler mellom Caffery og Flea, ikke så uventet kanskje, Caffery er jo hot hot hot, men desto like velkomment. I tillegg til å ha lagt merke til rumpa til Flea, klarer ikke Caffery å legge fra seg saken de løste med den afrikanske "tokoloshen" i Ritualer, Caffery er overbevisst om at en person unnslapp, et vanskapt menneske som vet å skjule seg i skyggene og bryte seg inn i huset hans umerket. Det skal vise seg tidlig han har rett.
Nå har jeg kommet til side femtini, en ny skrivefeil med djevel-vinger jeg ikke klarer å overse er i synsfeltet mitt: ”fra klærne som var gjennombløtte av brun veske”. Gjennombløte skal det stå, gråt. Det er mer enn skrivefeil som irriterer meg, Fleas bror Thom er så utrolig TEIT at jeg vil myrde ham samtidig som jeg forstår hvorfor hun gir etter og forsvarer ham. Mo Hayder har gjort en god jobb med å skape et troverdig søskenforhold som engasjerer leseren; jeg satt flere steder i romanen og sukket og bet negler. Dumme, dumme mann. Fleas svakhet for lillebroren driver meg til vanvidd.

Side syttini: jeg forstår ikke hvem politiet leter etter, om de så leter etter noen i det hele tatt. Den hovedkriminelle i boken lar vente på seg og handlingen er lite strukturert. Videre beskriver Hayder bevegelser, gjøremål for nøye, det er ikke spennende eller givende detaljer, de kunnet blitt oppsummert i en helhetlig setning uten alle detaljene. Det er også alt for mange lik til å holde styr på for et stakkars menneske som trenger tjue dager på å fullføre en bok på tre hundre og sytti sider.
På side 278 går det treigt med kjedelige kjøreturer og samtaler. Det er mindre enn hundre sider igjen og som rutinert leser venter jeg spent på høydepunktet. Det kom før boken er ferdig men det varte ikke lenge. Lang bok, kort høydepunkt. Typisk Hayder?

I Hud trives ikke Caffery i Bristol, et ekorn driter på kjøkkenbordet hans, det er lavt under taket i huset han leier, Flea trives der hun bor bortsett fra at det er et himla styr i garasjen, naboen går og lusker rundt huset og hun må ta ansvar for den feige brorens handlinger (som nesten tok knekken på meg). Jack og Flea er begge hensynsløse, korttenkte og ufornuftige i Hud. Jack velger å være ensom ulv og gjøre alt alene selv om han risikerer livet ved å gjøre det slik, og også Flea velger å være en ensom delfin som dykker i vannet og risikerer livet i stedet for å skaffe hjelp tidligere i boken.
Spoiler, ikke les denne setningen om du ikke vil: jeg fikk heller aldri svar på om det var Amos som prøvde å drepe Flea i begynnelsen av boka eller om det var et uhell det som hendte med dykkerflasken hennes slik at hun ikke fikk puste.

Til slutt: det er en regel innen krimmen som sier at leseren skal ha sett, møtt eller snakket med gjerningspersonen før de første hundre sidene er gått. Det fikk vi ikke i Hud, vi har fått være i hodet til gjerningspersonen men aldri møtt hn i den forstand at vi sitter igjen på slutten og tenker åh, var det hn, det hadde jeg aldri trodd. Jeg som leser fikk ikke sjansen til å tro noe som helst, jeg hadde aldri møtt, snakket med eller en gang hørt om mannen gjennom Flea eller Caffery nesten før helt på slutten. En annen ting som hendte på de siste hundre sidene var så klart en klassisk skrivefeil på side hundre og trettito: ”Telefonen ringte klokka halv ni på kvelden.” Atten linjer lengre ned: ”Kom inn nå i ettermiddag.” Ettermiddag? Var det ikke kveld da?

Jeg ser bort fra:

Skrivefeil

dumme valg tatt av hovedpersonene og familien deres

usannsynlige, enkle ”clean-ups”

’ukjent’ morder

Jeg er fortsatt en tilhenger av Hayders penn. Vandremannen med bålet sitt er heller ikke å forakte for dere som har lest bøkene og forstår hvem jeg snakker om. Nå skal jeg ta en Hayder pause, tre bøker av samme dama på rappen er greit, fire på rappen er å gå for langt. Nå skal jeg lese i en fagbok som støver ned og om en liten stund ta opp den romanen som har ligget aller lengst ulest i bokhylla å lese ved siden av.

Eller en hund.......