Bokelskere.no

slik er det med oss alle, vi er forskjellige utgaver av oss selv hele tiden, og noen ganger i korte perioder, barnet vi en gang var.

Hun giftet seg med en mann som slapp opp for komplimenter etter to ukers bekjentskap.

Evnen til å gjennomføre nødvendig endring har med selvrespekt å gjøre

Jul – bare lukten av granbar gir meg lyst til å drikke meg fra sans og samling.

Regelen om at jeg alltid bryter mine egne regler er den eneste regelen jeg ser ut til å følge helt konsekvent.

Hvorfor er det sånn – at det gode du opplever blir borte, mens det vonde, også det som bare er innbilning, setter seg fast og bare vokser, har det noe med barndommen å gjøre?

Hun har lest et sted at når man ser på TV foregår det mindre i hjernen enn når man sover.

Det er så lenge siden det har hendt noe. Han ser ned i den svarte asfalten. Det er midten av november og mørket er som blekk, det siver inn i alle åpninger, siver inn i skallen hans og får han til å ville drikke seg fra sans og samling, sånn som nå.

Hun lurte på om det fantes et menneske i verden, en kvinne, som hun kunne snakke sånn med som hun snakket med seg selv.

«Hun fantes.
Den sære ubeskrivelige skjønnheten som kanskje også andre opplevde
(Hvordan kunne han vite noe om det?), når de så «sitt» ansikt, «sitt» menneske.
Han trodde gjerne på idealmål, og klassisk skjønnhet, skalaer fra en til ti,
hva som helst. Når det kom til stykket, var det ikke det som betydde noe.
Til idealene måtte en ha avstand. Å kjenne et menneske, og være glad i et menneske, gjorde idealene nærmest uinteressante.
Likevel – han syntes selvfølgelig at hun var noe av det vakreste som fantes.
Og at det ikke var en hildring, eller et selvbedrag."

DOMKJØRKJE

Ett må vi løfte synet vårt mot
-ett som er høgar´
enn innmark og utmark
vi går-fra om kvelden.
Ett må vi ha
som en takk i vår sjel
når vi vakner te dag
og sola stryk ut
over pløyd og sådd.
Ett
-som stig over alle møner
og skin over landskapet
-og kvølver seg trygt
over mold og merj.
Vi vil ha som e domkjørkje
for Gud.
Vår gud.
Har du sitt kornsilo´n
i Stange?

«Jeg er verken din skjebne eller djevelen!» sa jeg. «Se på deg selv! Kommer for å ta livet av det onde med bare hendene, og nå går du din vei uten mer ære enn en som er blitt feid til side av en Greyhound-buss! Og det er all den æren du fortjener!» sa jeg. «Det er det eneste enhver som erklærer krig mot den rene ondskap fortjener.
Det er mange gode grunner til å slåss,» sa jeg, «men ingen gode grunner til å hate uten forbehold, til å innbille seg at selveste Den Allmektige Gud hater sammen med en. Hva er det onde? Det er den store delen av mennesket som vil hate uten grenser, som vil hate med Gud på sin side. Det er den delen av mennesket som finner all slags heslighet så tiltrekkende.
Det er den delen av en idiot,» sa jeg, «som straffer og fornedrer og kriger med glede.»

FRAMTIDA BAK SEG
Han bestefar ber eit barn
på sin rygg
og humrar så velnøgd
og fegen,
for Veslegut bablar
i glede og frygd
med grågubben skrid
etter vegen.

Då skin det så ljosleitt
ein tanke fram,
og gamlingen gled seg
og ler:
«Det timest kje alle
å bera si framtid
bak seg
som bestafar gjer.»

VEIEN
Til Knut Hamsun (og Thorkild Hansen)
du tegner i dag dine stjernestreker
det er jo et skinnende speil
men ingen vil se dine strålende leker
for kunnskapen lukker det himmelske segl
skogen står stille Knut Pedersen stille
den står der med sprikende sår
som sultende skriker den ja som ville
den si la meg vokse i år
du får ikke vokse du får ikke gro
ditt frø var for ungt for all verden
de dreper og dreper ved lærdommens tro
det hjerte de glemte på ferden
men så midt i himmelen er det et jeg
som kunnskapens tre ikke kjenner
og det er den stjerneforgyllede vei
som Gud gjennom diktningen tenner

Lykke
Lykkelege hender!
det er hendene dine,
der du går vatnar
og steller med blomar,
og glattar på duken
og ordnar på bordet.

Lykklege føter
er føtene dine,
der dei går att og fram
over golvet -
alltid der du
har bod om å vera.

Lykklege augo
er augo dine,
for dei ser alt
som er vakkert og tyleg.
Dei skin som to soler
på engene mine.

Lykkeleg du
som kan smile så hugheilt,
vera så indarleg
eitt med livet,
mogne i sola
frå blome til frø.

Lykkeleg eg
som du smiler i mot,
eg som du kviskrar
dei mjukaste ord til,
eg som er signa
av kjærlege hender,
og som er lauga av strålande augo.

Lykklege er vi

Markedsøkonomi
Det variga
svara seg ikkje.
Det vare for lenge,
det variga.
Det solida
slides
for lite.
Det e tid
for det
forfengeliga.
Det e det
forjengeliga
som der e
solide
pengar
i.

Snøklokker
Det e pitlemann utroligt,
men me ser jo at de kan:
ud av kalla, hare jorå
komme snøklokkene fram!
.
Det e det fina med våren,
og det e et klart bevis:
nytt håb kan spira
onna møje snø og is.
.
Men mange myste håbe
når samfunnet bler kaldt,
og kjærligheten drebes
i konkurransen øve alt.
.
Se: snøklokker i hagen,
vokse alltid flerr i lag,
di vett å holla sammen,
når di strekke seg mod dag.

ASKELADDEN
Før va det Askeladden
som va helten vår.
Nå er det Per og Pål
som komme fysst i mål
og rope høgt: Skål! Skål!

De dele prinsesså,
selge arvesylvet
og sløse vekk
heila kongeriget.
Askeladden står
langt ute på sidelinjå,
som ein dårlig betalt hjelpepleiar
for galningar som tygge stein
og gamle damer
med lealause bein.

Han dele ut lefsene sine
og litt lunka kaffi.
Nå har han oppdagt
at det ikkje lenger e
någe fres i daue kråga.
Nå har han endeligt forstått
at me komme ingen vei
med å hjelpa andre.