En gang faren min og jeg var på fisketur i grenseelva, stansa vi ved den gamle mølla der strømmen i elva er striest. Jeg så oppover åsene på den andre sida av grensa og sa: Har du aldri hatt lyst til å flytte dit? Ser du noen forskjell på her og der? sa far. Nei, sa jeg.
En kveld i desember ble Minette og jeg avbrutt i våre studier av et plutselig utbrudd av hyl og skingrende latter utenfra og føtter som dundret ned trappene i Haven House. Vinterens første snø.
Minette snøftet hånlig. "Fjols, de kommer til å få lungebetennelse og dø."
I 1974 hadde Max tapt sine illusjoner om "revolusjonen" og brukte aldri ordet lenger annet enn i hermetegn, slik du kunne si navnet på en gammel flamme som har sviktet deg, som har knust ditt hjerte og vist seg verdiløs, men hvis navn fremdeles får stemmen din til å svikte.
Hvordan det er å være etterkommer av heroiske mennesker? Smitter deres personlige status over eller krymper man under den? Deler man deres idealisme? deres tapperhet? deres overbevisning? Tror man at man kan kjenne dem? Måler man livet sitt mot deres? Blir man et bedre menneske på grunn av dem?
Hva som er kvalitet kan sikkert variere fra person til person, men jeg gir boka en sjanse i løpet av de første 70-100 sidene (avhengig av lengden på boka totalt). Har den ikke fenget meg innen den tid så er det stor fare for at den blir lagt vekk (og muligens ikke plukket opp igjen. Desverre?).
Før var jeg mindre flink til å legge vekk bøker jeg i utgangspunktet ikke fikk så mye ut av, men nå har jeg så mange bøker på leselista mi at jeg vil heller gi dem en sjanse enn å lese ut en dårlig bok bare for å ha fullført den.
Teller denne funksjonen kun sideantallet i de bøkene man har markert som lest, eller teller også de bøkene som står på ønskeliste/skal lese/leser osv?
Jeg tror jeg leser flest bøker av kvinnelige forfattere, men det er ikke bevisst. Kanskje kommer det av at jeg leser så lite krim og fantasy, uten at jeg skal skjære alle mannlige forfattere over en kam. Prøver å lese litt variert, ihvertfall innenfor mine interessefelt.
Det overrasket ham at han klarte å puste. Noen må ha stukket små hull i sorgen.
Så sovnet han. Og i mørket pustet de i takt. Da var de på reise sammen, bare de to, men så fort det lysnet, reiste de hver sin vei, hver for seg.
Det er dager da jeg skulle ønske at jeg var en britisk pundmynt i stedet for en afrikansk jente. Da hadde alle gledet seg over å se meg. Kanskje hadde jeg tilbrakt helgen hjemme hos deg, for så i all min flyktighet å dra ned på butikken på hjørnet - men du ville ikke ha vært lei deg, for du ville ha spist en kanelbolle eller drukket en kald cola rett fra boksen og ikke ofret meg en tanke. Vi ville vært lykkelige sammen, som elskere som møtes på ferie og siden glemmer hverandres navn.
Kanskje hadde det vært ålreit å flytte ut av byen?
Bisettelsen har funnet sted av Jens M. Johansson
Slik levde vi, lykkelige og uten håp. Jeg var veldig liten på det tidspunktet, og jeg savnet ikke å ha en fremtid, for jeg visste ikke at jeg hadde krav på en.
Å lære seg å snakke korrekt engelsk, er som å skrubbe vekk den knallrøde neglelakken fra tærne morgenen etter en dans. Det tar lang tid, og det er alltid litt igjen, en liten rød flekk helt ytterst som minner deg på hvor gøy det var.
Jeg tar med alle de bøkene jeg har lest (og som jeg husker at jeg har lest, selv om jeg kanskje ikke husker selve innholdet, desverre). Har jeg avbrutt bøker så er jeg ikke redd for å merke dem som nettopp det. Hvorfor skulle jeg ønske noe annet? Selv om mange andre liker den er det ikke dermed sagt at jeg liker den. Jeg har flere bøker som jeg planlegger å lese, men det betyr ikke at de står først i køen. Men lese de - det skal jeg.
"Hei, mamma," sa hun. Klangen i de ordene. Lengselen.
Jeg skulle ha stoppet henne. Man har ikke bare ansvar for det man gjør; ansvaret gjelder også for det man ikke gjør.
Hun åpner munnen og ler, og man kjenner at man blir myk.
Jeg leser boka med smussomslag på slik at jeg kan bruke det som bokmerke, men så tar jeg av omslaget når boka er lest ut. Litt mot egen vilje når det er kjempefine omslag, men som noen nevnte tidligere klipper også jeg gjerne ut omtalen som står på smussomslaget. Aller helst skulle omslagsdesignet vært direkte på boka, slik som på pocketbøker.
Jeg har en kropp, og det er jammen bra, tenker jeg bestandig når jeg hører Aksel komme i døren.
White man har definitivt blitt en favoritt hos meg :)