Bokelskere.no

Jeg falt pladask for Titus da han kappet av hånden for å redde sine to sønner, vel, huff, det var ihvertfall det han håpet ville skje.

Hehe, ja, man kan vel ikke vite, kan man? Er Titus drap av Lavinia selvisk eller uselvisk? Er det mulig å skille mellom æresdrap og barmhjertighetsdrap i Titus' øyne? Det eneste vi kan si sikkert er at Titus selv rettferdiggjør sitt drap som barmhjertighet, men kanskje noe av den smerten han føler i ettertid også kommer av at han tviler på sine egne motiver og de veier han har "blitt tvunget" inn på. Det er vel det som gjør Shakespeare så frisk, det uvisse og ubestemte som vi lesere (eller publikum) selv må fylle ut. Og selvsagt at det ved siden av alt det høystemte også er plass til burlesk humor og uortodoks pailaging. ;-)

Man kan vel si at hvis Lavinia representerer uskyld, altså er en type uten mulighet til å endre seg, så var det ikke Titus som tok livet av henne, men voldtekstmennene, som jo røvet henne hennes uskyld og derfor hennes egenart som karakter. Hehe, dette er selvsagt å dra det litt langt, men kan kanskje være interessant å se på likevel.

Det er godt mulig Titus drap av Lavinia var et æresdrap, men det virket som at det for ham var en handling av barmhjertighet. Ja, han endte Lavinias lidelser (foruten ærekrenkelsen var jo dessuten begge hennes hender kappet av), men også, ved å gjøre så, påførte han seg selv mer lidelse. Kanskje var hans drap en slags martyrhandling. ;-)

Jeg vet virkelig ikke om jeg skal ta det du skriver som en fornærmelse. Jeg velger å tro det ikke er det. Det skurrer da jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke din bruk av "fascinert", "det å være god", "prøver å fremstå". Jeg håper da ihvertfall det er tillat å forbedre seg - hvis det er min prestisje - og at du ikke setter likhetstegn mellom det å ha kunnskaper og å være hoven. Sant nok, noen drikker champagne bare fordi det er dyrt, men heldigvis ikke alle. Men jeg kan skrive under på at jeg er noe underlig. ;-)

Hvordan skal man så best formidle kunnskap hvis man står i fare for at noen vil føle seg tråkket på? Og hvorfor i alle dager skulle noen føle seg støtt hvis jeg nevner en bok noen ikke har lest? Jaja, kanskje kan de ikke delta i diskusjonen med like stor iver. De har også like stor mulighet som enhver å gå ned på bokhandelen og kjøpe seg denne boka (nysgjerrigheten burde være tent) eller ta en titt på Wikipedia for å få et raskt inntrykk av hva det snakkes om. En liten referanse er da heller ikke verdens ende; ja se på lammekarré, jeg brukte det som motsetning til Grandiosa, og er ikke det tydelig? Det er ikke fårekjøtt, men lam, og karré har jo noe franskt og fjongt over seg.

Det må være lov å bruke av sin kunnskapsbank, og av sitt ordforråd. Jeg skriver slik det er meg naturlig, jeg skreddersyr ikke i den tro at "hei du, herr mottaker, du er for dum til å begripe hva jeg babler om–". En slik holdning har jeg ikke og vil heller ikke ha. Dette er et forum for bokelskere, så det er vel flere enn meg med et par fremmedord bak ørene.

Ah.... en av mine favorittsitater, det der, selv om jeg foreløpig må ta det med en klype selvironi.

Det måtte vel komme en konklusjon som avrunder diskusjonen med den vante 'smaken er som baken', men tross denne lite positive innledningen fra min side, må jeg si meg enig med deg. Jeg har lenge syntes at spørsmålet om litterær smak og fagkunnskap er underlig betent. Å hevde at lammekarré med mandelpoteter er bedre enn Grandiosa er noe alle er enige om, og folk blir jo heller ikke sinte hvis man påstår at en Amarone er bedre enn Amigo. Kanskje har det å gjøre med hvor personlig det forholdet man har til bøker er, kanskje er det dét som får folk til å blusse på begge sider i disse diskusjonene. Hm, vi er vel alle bokelskere på godt og ondt.

Jeg er fortsatt i mine læreår, ja jøss, jeg er da ung og frisk og alt som hører med. Men min litterære smak har utviklet seg veldig de siste årene, den utvikler seg stadig, og det er - merker jeg - en klar sammenheng mellom hvor mye jeg har utforsket av litteraturens verden og hvor mye jeg klarer å sette pris på det denne verdenen rommer. Man må jo også venne seg til rødvin før man liker det, ihvertfall de kraftigere typene.

Man kan vel snu om på det du spør: Hvorfor skal jeg ikke gå ut fra at mottakeren min har hørt om den?.. Døden i Venedig kom inn i bildet som eksempel på et verk som både er vel ansett blant "litteratursnobben" og som tross disse kanskje overveldende odds (javel) likevel er fantastisk. Audhild antyder at det ikke er mulig å sette pris på litteratur som er vel ansett blant "snobben" uten å selge seg selv, at det ikke er mulig å glede seg over det vi kan kalle "høylitteratur" uten å putte på et falskt smil. Jeg håper det er lov å påpeke at dette er feil.

Hvorfor må man forstå dem? Hvorfor ikke bare nyte og ta opp i underbevisstheten, i det minste i første omgang?

Så det er umulig å like f.eks. Døden i Venedig hvis man er uavhengig av det du vil kalle 'litteratursnobben'? Det kan høres utrolig ut, men mesteparten av kanonisert litteratur er intet mindre enn fantastisk. Eller er det fantastisk bare fordi noen sier at det er? Tøys! Det er mer i vinden å springe rundt med høygafler enn å ha middagsselskap på slottet. Norges største fyord er jo 'snobb', 'elite' og 'lommemannen'.

Et vidunderlig verk! men, gurimalla ... er man lur vet man å lese den i nærvær av sivilisasjon og andre mennesker, ikke stuet alene i en kjeller.

Vær overbærende med meg og ta det heller som et bevis på hvor lett det er å misforstå noen over Internett. Nødvendig var det vel ikke å rape ut en BRØWLP, men ondsinnet? – nei. Det var mitt ønske at oppmerksomheten skulle vendes bort fra den uheldige utviklingen, prøve å overgå de ufine innleggene som allerede er postet, og si med ett ord hvor underlig det er å stå på sidelinjen og observere hvor fort folk blir sinna her på tråden.. Dette er da mildt sagt ikke en dannet diskusjon fra før.

Mitt siste avsnitt ble nok en klype mer normativt enn sunt er, men er det ikke slik at 'med ondt skal ondt fordrives'? Nåvel. Jeg vet igrunn ikke hva som er verst av bør og er: den første er diktatorisk og den andre er bedrevitende.

(Her følger dagens mest saklige innlegg til månedens minst heldige utvikling av en tråd): –– BRØWLP.

Litteraturen har evnen til å bevege verden, men helst indirekte, vil jeg mene: Å lese er ikke det verste av tidsfordriv, for det er en mulighet å bli et bedre menneske.

Skriver man med det ene formål å "endre samfunnet", "avsløre kapitalismens forfall" eller "belyse borgerskapets løgner", etc etc, fører det bare til grunn og alvorslett litteratur – ved å ta for mange snarveier til sannheten (dette pompøse men fine ordet) og ta seg selv for seriøst – som kanskje ikke bidrar til annet enn å gi leseren beskjed om at dennes samvittighet er på rett kurs, eller *korrekt kurs. "Å sette problemer under debatt" er jo nesten blitt en estetisk verdi, og det kan jeg ikke helt forstå; denne verdien bør ikke være et mål for litteraturen, men heller en reaksjon av den.

Forfatteren bør ikke være apatisk, det er ikke det jeg mener, nei langt ifra, men forfatterens oppmerksomhet bør være rettet mot litteraturen i seg selv, ikke noen bakenforliggende ideologisk agenda eller maktforhold. Litteraturen bør - så godt det er mulig - prøve å finne sannhet, ikke bygge videre på politiske dogmer. Eirik ut.