Bokelskere.no

Kommet ca. halvveis i boken. Så vidt jeg skjønner, har forfatteren virkelig klart å formidle et barns opplevelser og (vrang)forestillinger. Føler vi ser verden innefra tiåringens hode. Veldig god bok.

Boka til Fatland har jeg hørt er god. Kos deg med den!
Jeg leser litt forskjellig, som vanlig. På senga leser jeg lett fordøyelig bok, Der skogen møter stjernene. Jeg er ikke veldig glad i feelgood, men denne synes jeg er fin foreløpig. Jeg har lest ca 1/3 av den. Ellers leser jeg også den noe mer forvirrende Prosessen av Franz Kafka. Den leser jeg med en lesesirkel jeg har starta på instagram, hvor vi bare leser klassikere. Ca halvveis inn. Jeg leser bare litt hver dag fordi den er litt forvirrende og vanskelig å tolke. Gleder meg til å diskutere den med de andre! I kveld startet jeg i tillegg ei bok jeg har fått av en forfatter (#reklame) for å skrive om da den er lest. Den heter En kamp mot demoner og er skrevet av Kjell- Vidar Åhman Teig. Den virker svært lovende, bare 30 sider inn, og det er et kjempepluss at handlingen foregår på -80/-90-tallet og dermed med beskrivelser av mye gjenkjennelig fra egen barndom.

God hælj til alle leseglade!

Er dere andre godt i gang med lesing?
Jeg er ferdig med boka. Den går raskt å lese! Avventer litt med å si mine tanker om den, til dere andre blir ferdige.

Slike historier viser at mennesker er hverandres verste fiende når verden raser sammen rundt dem..

Det kan tenkes at noen av bøkene på denne lista mi er av interesse:
https://bokelskere.no/lister/366249/liste/

Denne er mørk. Dette er en av Agatha Christies mørkeste krimromaner. Men det forstår du ikke før det nærmer seg slutten.
Et mord er begått i Three Gables og vår mann Charles er på saken:
Det var ikke til å tro! Jeg lurte på hvorfor huset hadde fått navnet Three Gables. Elleve fasader hadde passet bedre. Det virket underlig uryddig, en landsens hytte forstørret til uhyrlige proporsjoner. Skråbjelkene, gavlene...det var et skjevt lite hus som hadde svulmet svært opp som en fluesopp i nattens løp
Som noe tatt ut av en skrekkroman av Stephen King. Men Agatha gjør dette til et kammerspill i stedet. Jeg leste denne boka første gang for 25 år siden, og likevel hadde jeg helt glemt plottet når jeg nå leste den om igjen!

Er du kvinne og har fått påvist høyt totalkolesterol i blodet? Gratulerer - du kommer til å leve lenge i landet. Det viser nemlig resultatene av en norsk undersøkelse. Norske kvinners levealder øker med økende innhold av totalkolesterol i blodet (Petursson et al. 2012). Jo høyere totalkolesterol jo bedre. Men, i bunn og grunn betyr dette at "totalkolesterol" ikke kan brukes til å si noe om risiko for hjerte- og karsykdom i det hele tatt. Det er nemlig andre faktorer som teller.

Forfatterne av denne grundige boka er oppdatert på den nyeste forskningen og har funnet ut at det ikke er fett som er problemet for hjerte- og karsykdom, det er tvertimot sukker. Det er sukker som omdannes i leveren til triglyserider som fører til økt dannelse av de minste LDL-partiklene som kan føre til høyt blodtrykk, blodpropp og annen hjerte- og karsykdom. Men du får ikke målt de minste LDL-partiklene hos fastlegen.
Gjennom jobben har jeg tilgang til alle vitenskapelig artikler, så jeg har gått inn og lest en del av de vitenskapelige publikasjonene som Hexeberg refererer til i boka. Og jeg finner ingen feil, ingen unøyaktighet eller fri tolking av forskningsfronten fra deres side.
Tvert imot blir jeg opprørt og forferdet over at Helsedirektoratet og de ekspertene de omgir seg med IKKE er oppdatert på forskningsfronten - ikke engang forskningsfronten der den stod for 20 år siden. Jeg forventet at de nye nordiske kostholdsrådene ville ta hensyn til forskningsfronten på dette området - men det har de valgt å omgå.
Så her står vi da. Med leger som må skrive bok for å forsøke å nå fram med viktig budskap.

Jeg slutter meg helhjertet til Michael Ondaatje, som er sitert på omslaget mitt:
"Sheer entertainment. It is a book I'll re-read every few years - for the pure pleasure and skill of it"

Fantastisk driv i denne romanen. Ingen overflødigheter. Korthugd og konsist. Bokens Beth Harmon kunne forøvrig like godt vært gutt; hadde "hun" vært erstatte med "han" ville det fungert like godt. Vi blir først og fremst kjent med Beth gjennom hva hun gjør, og ikke hva hun føler. Hun har sex med hvem hun vil og lar seg ikke binde. I en hvilken som helst annen roman ville hun endt opp med sin første crush til slutt, naturligvis - men ikke slik her!
Først mot slutten av boka kommer Beths følelser frem. Kanskje i takt med utviklingen i rusmisbruk.

Romanen ble publisert i 1983, under den kalde krigen; og 2 år før Sting minte oss på at "Russians love their children too". Tevis beskriver russerne i Moskva så menneskelig i denne romanen. Og slutten er rett og slett perfekt. Sjakk bygger bro.

Jeg må si jeg liker bøker og filmer fra 80-tallet. Historiene var mer optimistiske, og alt var mulig! Hadde denne romanen blitt skrevet i dag ville den antagelig blitt en adskillig dystrere affære.
Forfatter Walter Tevis døde året etter, i 1984. 4 av hans 6 bøker ble filmatisert, med kjente hovedrolleinnehavere (Paul Newman, Tom Cruise, David Bowie, Anya Taylor-Joy). Litt av en bragd. Applaus!

Gru-gleder meg til denne! Husker jeg så deler av filmatisering i svart/hvitt da jeg var liten/ung. Var en scene der jeg syntes var veldig ubehagelig. Spent på hvordan det oppleves i tekst og hvordan det oppleves når jeg nå er en god del eldre..

Et veldig godt spørsmål synes jeg. Som du sier, vinner alltid penger og fortjeneste. Hva er imidlertid noe av det viktigste i et velfungerende demokrati? Pålitelige sikkerhets- og helsesystemer er blant det.
Vi skal kunne bo trygt og leve uten dominerende frykt for at vi kreperer alene uten mulighet til å forlenge (kvaliteten på) eksistensen vår.
Tradisjonelle håndverksyrker, innsatsen bak hardt arbeid, den kompromissløse gode følelsen som følger et stykke hardtarbeidet resultat, følelsen av å arbeide hardt for noe, slite, lide med et mål i horisonten, det å ikke vegre seg over fysiske strebelser, det å følge i våre foreldres fotspor, begjæret om å prestere like bra eller bedre enn det gemene hop, presset fra familie og samfunnsstandarder som belønnet sterkt fokus på innsats og utdanning, alt dette som forsvant og fortsetter å svinne hen for hver digitale time som tikker.
Verden er vid. Det går ikke an å snakke om alle nasjoner, byer og bydeler som ett eller trekke direkte linjer mellom hva som fantes og hva som er borte i dag. Hvis det ikke finnes Starbucks i landet, er det virkelig et utviklet land? Kommentarene mine har grobunn i det norske samfunnet; verdens til syvende og sist mest utviklede land, tar vi med alt fra bruk av moderne teknologi til helhetlig innsikt i hva det vil si å kunne leve trygt og med muligheter til et sunt liv.
Med alt fokus på å forenkle hverdagen, forsvinner tradisjonene og de som blir født inn i verden i dag lider av mange hemninger som følge av det som mangler i samfunnet (mtp. å arbeide hardt for å oppnå noe). De som er unge i dag har ikke mulighet til å minns det som var, og våre eldre søsken og foreldre, som omfavnes i samme grad av dagens teknologieksistens, bidrar mindre og mindre til å opprettholde den innsatsviljen som fantes i dem da de var unge, som ledet dem til å ikke syte for å gjøre noe ekstra for å få til det som krevdes for å lykkes. Per i dag gjør vi ekstra innsats relativt til grunninnsatsen, som i dag er lavere enn den var for noen tiår siden. Den ekstra innsatsen anses da objektivt som lav. Folk syter raskere. År går forbi og man forblir på samme plassen, og lurer gjerne fortsatt på hva som er meningen med livet.
I min bok så skader det samfunnet i sin helhet når man forenkler alle prosesser, digitaliserer alt tidligere strev og reduserer de gode, sterke karakteristikkene vi var vant med å se i mennesket. Som jeg nevnte blir dagens innsats og dagens sammenligningsgrunnlag et nivå svakere enn det var tidligere, selv om det kan føles 'likt'. Den yngre generasjonen har bare dagens standarder å sammenligne med, og dermed nøyer man seg med mindre. Tidligere, mellom arbeidsøktene, innsatsen, strevet og reisen mot målene sine, belaget man seg på mindre stimuli enn per i dag. Kanskje vi mottok 10-15 inntrykksgivende stimuli i løpet av en dag, da i form av de menneskene vi møtte på, de ressursene vi hadde å lære av, og hendelser vi observerte eller som påvirket oss.
I dag har vi apper, eksempelvis Pinterest, som en gjennomsnittsbruker kanskje mottar 200 stimuli om dagen fra. Intense brukere, kanskje 1000 om dagen. 1000 bilder som man enten tenker bra/dårlig om, eller grader av bra/dårlig (kult, veldig kult, wow/æsj, så teit, for en tragedie), slik at man sitter igjen på enden av dagen som en opphakket personlighet avledet av 1000 avgjørelser om man likte noe eller ikke likte noe. Hvem er vi? Det stadige resultatet av alle disse sammenligningene?
Overordnede mål mener jeg bør rettes mot det som opprettholder et sunt demokrati, og det grunnleggende er ikke så altfor komplisert. Ved å inkorporere ny teknologisk stimuli, og utvikle den digitale hverdagen, forvirrer vi oss selv og over-kompliserer det som ikke trenger å være så innviklet. Det var mulig å følge trender i fortiden også, det var mulig å våkne opp 3 dager på rad med samme gode lynne, altså å være positivt innstilt i 72 timer. I dag våkner man sjelden opp med samme humør som man var dagen før. Nyheter og stimuli dominererer tilstedeværelsen og vi blir et produkt av en overflod av inntrykk, i stedet for en mer kalkulert eller redusert tilfeldig tilnærming som var tilfelle tidligere. Solide, trofaste karakterer. Enten var du godhjertet eller en råtass. I dag kan vi veksle mellom dette annenhver dag, og det godtas på lik linje som om det er den sunneste atferden i verden.
For å se objektivt på overordnet idealisme, må vi ta i betraktning all patologi som nå er hverdagen og inkorporere essensen i mennesket som fantes før vi startet denne nedadgående kurven. For det ultimate ønsket for arten vår i sin helhet, er vel å fremme sterke individer som ikke hemmes av vilkårlige inntrykk i en slik grad at det trekker ned prestasjoner, sinnsstemning og lysten/evnen til å drømme om noe for seg selv?
Overbefolkning, eller den eksponensielle veksten av arten vår, som skyter i været raskere enn vi kan, eller har råd og evne til å, bygge hjem og stabile samfunn for, er et objektiv problem å regne. Farlige yrker krever ofte menneskeliv. Moderne teknologi kan forhindre tap av liv i farlige situasjoner f.eks. ved å redusere risikomomenter eller i det hele tatt utføre farlig arbeid for mennesket, og dermed forsterke overbefolkningsfaktoren. Det er godt å forhindre tap av liv, men også med hvert forlengede liv, så tynges en annen persons liv ned. Det er ingen balanse sånn sett, ettersom vi alle kjemper for å komme oss til de reduserte mulighetene.
Det å være lat, eller å nøye seg med mindre, kan ses på som et gode i en overbefolket verden. Folk gjør mindre ut av seg, og de som faktisk griper sjansen, har fortsatt gode muligheter til å lykkes. Det blir et veldig Darwinistisk perspektiv, der den sterkeste er den som overlever.
Men hva er det som anses å være sterk i dag?
Hvordan kan vi etablere disse beskrivelsene uten å ta med hvordan det var tidligere?
Hvordan kan fortidens innsats gå i glemmeboken, og hvorfor skal teknologien sluke oss alle hele?

Jeg innser at jeg sporet av her. For å se konsekvensene så må erfaringer og studier i etterkant til, med mindre det skytes masse penger inn i prognoseforskningsetater som har monopol på avgjørelser om patenter skal godkjennes eller ikke. Ettereffekter kan først måles 'eksakt' etter en generasjon, eller et helt liv. Det virker det ikke som om vi har evne til å ta oss tid til, og suget etter nye måter å tjene penger på resulterer i sjeledød. Og prestasjonsangst. Og redusert potensiale.