Bokelskere.no

Jeg synes Magnus Holm sitt svar var veldig bra. Gjennomtenkt.
Men jeg kan, unnskyld uttrykket, ikke en dritt om litteratur. Jeg har lest omtrent 111 voksenbøker, pluss et par hundre hestebøker da jeg var prefjortis.
Så egentlig burde jeg bare sittet stille i sofaen og lest til jeg ble gråhåret før jeg ytret meg om en eneste bok. Og i alle fall kaste terningkast. (Heldigvis er det anlegg for tidlig gråning i min familie...)
Men jeg greier jo ikke å vente så lenge.

Så når jeg gir terningkast er det på "gefühlen".

Hvis jeg sitter med et idiotisk glis i ansiktet når jeg er ferdig med en bok, er det en sekser. Hvis det ikke var en trist bok, selvfølgelig. Da blir jeg deprimert, men samtidig glad for at noen kan skrive noe så fint om noe så trist. Sekser-bøker er de som rører meg, og forandrer noe inni hjernen eller hvor det nå er, og som jeg kan gå og tenke på lenge etterpå.
Og det skal kanskje ikke så veldig mye til, egentlig...

Firere og femmere gir jeg litt om hverandre. Den eneste forskjellen på en firer og en femmer er at en femmer har "det lille ekstra". Begge deler er bra.

Bøker som får treer er bøker som ikke gir meg noe spesielt. Da heller ikke en intens trang til å lage et bål av dem, og det er jo positivt.

Toer betyr at dette var en skikkelig drittbok. (Helt subjektivt, selvfølgelig.) Kvalifiserer til bålbrenning. I fantasien altså.

Hvis jeg misliker en bok så intenst at den nærmer seg eneren, leser jeg den ikke ferdig. Da er den ikke verdt tiden. Så enkelt er det...

Terningkasting er en merkelig skikk synes jeg, og jeg kunne kanskje like greit la være. Men selv om terningkast er veldig subjektivt og individuelt gir det en slags pekepinn på hvor godt likt en bok er, og ikke minst hva slags bøker en person liker. Når jeg går inn på en profil her inne, og det ikke er satt terningkast på en eneste bok, føles det som om jeg har gått meg vill...

Dessuten er det veldig viktig for meg at folk som er på profilen min får vite at selv om jeg har lest Twilight og Trist som faen, så likte jeg dem ikke. :p

Fin tråd!

Jeg har lest så lite at jeg går egentlig bare rundt og langskjemmes hele dagen...

Jeg var blodfan av Da Vinci-koden da den var ny (ung og dum og "nyfrelst" ateist som jeg var, kremt...), og jeg glemmer aldri hvor sint jeg ble da jeg så filmen på kino og Robert og Sophie brukte en forbanna telefon for å finne ut av noe, i stedet for å gå på biblioteket som de gjør i boka... Det irriterte meg grenseløst. (Nå synes jeg bare det er komisk og tåpelig.)

Så i ettertid har jeg innsett at filmregissører gjør akkurat som de vil, og at man sjelden kan forvente det samme av filmen som man får i boka. Derfor foretrekker jeg å se filmen først og lese boka etterpå.

Nettopp ferdig med denne, og er litt i stuss om kva eg synes.. På ein måte var det spennande å bevege seg vekk frå den faste "krim-sona", eg vanlegvis vankar i (Noreg, Sverige og England), men eg er endå usikker på om eg var så nøgd med historia og plottet.

Eg tykkjer i grunnen boka minner svært mykje om Snømannen, av Nesbø. Skilnaden er vel den generelle elenda som pregar dei fleste av karakterane i "Myren". Mange mørke og dystre personar her!

Men til tross for alt dette tungsinnet, er jo Erlendur ein spenande karakter som ein får lyst å følgje vidare. Trur eg skal prøve meg på den neste boka også =)

Hehe, det var bare en sommerjobb jeg hadde i år, dessverre. :p Leste av og til i lunsjpausene og på "morgenmøtene" fordi de var så utrolig lange...

Ok. :) Da skjønner jeg det.

Men hvis man bare markerer bøkene med årstall og ikke med måned og dag, er det da tilfeldig hvilke bøker fra det nyeste året som vises, eller "husker" Bokelskere hvilke bøker som ble markert sist da? For på profilsiden min er det et par bøker som det er flere måneder siden jeg leste, selv om jeg har lest flere titalls bøker etter dem, og alle har 2010 som lesedato.

Mulig jeg er litt treig, men jeg skjønner det ikke helt... :)

Jeg kom forresten på en bok jeg tok med meg på jobben som jeg ikke ville at de andre skulle se på grunn av omslaget, så jeg gjemte forsiden hele tiden. Boka var Parfymen - jeg ville jo ikke at de skulle tro jeg satt og leste en sånn bok. :p

Brukte noen sider på å blir fortrolig med e-mailkorrespondanse vinklingen. Men etterhvert glemte jeg det og ble sugd inn i historien. En utrolig spennende slutt som ga meg hjertebank :)

Kommoden handler om 50 år gamle Jolver som begynner å merke tidens tann på både seg selv og kona, og ikke takler det helt bra. Han er ensom og føler seg utilstrekkelig. Dessuten synes han at de begynner å se ekle ut, med slappe muskler, rynkete hud og mørke leverflekker. "Vi er så ekle," tenker han - og sier det høyt. Til kona. På bursdagen hans. Etter å ha fått en dyr kommode i gave. Ikke for å være slem, men for å ufarliggjøre det. Og så begynner det...

I begynnelsen tenkte jeg "Ånei, skal jeg holde ut 207 sider med dette trøtte pjattet?". Det var rett og slett frustrerende flatt. Men etter hvert tok det seg veldig opp. Spesielt fornøyelig var det å lese om Jolvers forsøk på meditasjon, og boka er full av fnisetriggende betraktninger fra en stakkars fyr som bare gjør så godt han kan. Alt i alt en artig og fin bok, selv for meg som bare er 19 år og ikke kjenner meg igjen i aldringsproblematikken i det det hele tatt, og det sier vel litt. :p

For dere som har sett Kongen av Queens på tv kan denne boka minne om den serien. Bortsett fra at denne boka er mye mindre irriterende...

Hufsa er jo bare søt...

Jeg er nok litt for utålmodig. Det er så mye jeg vil lese, og da føles det utrolig frustrerende å lese en bok jeg egentlig ikke vil lese. Da sitter jeg bare og irriterer meg mens jeg leser, og da misliker jeg jo boka enda mer. Så jeg har en lav terskel for å gi opp bøker, i alle fall hvis de er over 150-200 sider.

Jeg har veldig lett for å irritere meg over språk, enten det er for flatt, for for svevende, for enkelt osv.
I tillegg er jeg "ung og dum" (tolk det som du vil) og har lest veldig lite, så det er noen bøker som blir for mye for meg. Da gir jeg heller opp og prøver eventuelt igjen en annen gang, i stedet for å presse meg gjennom boka og bare skjønne halvparten av den.

Da kommer du til å kose ordentlig! Hush Hush er en fantastisk underholdende bok. God tur:-)

Eller at folk bare slutter å lage dem... kremt
Mange skriver at det er "for å holde oversikten", men det finnes nok av andre måter å gjøre det på.

Min favoritt er Pinnsvinets eleganse. Den tittelen falt jeg for med én gang, og jeg elsker boka også. :)

1. "Jeg har hørt et stjerneskudd" av Carsten Jensen
2. "Den som graver en grav" av Yrsa Sigurdardottir
3. "Kollektivt selvmord" av Arto Paasilinna
4. "Potensgiverne" av Karin Brunk Holmqvist
5. "En løve ved navn Christian" av Anthony Bourke

...for å nevne noen spesielle og kule.

Helt enig! Jeg har lest et par bøker som er så dårlige at jeg nesten fikk lyst til å brenne dem etterpå, men jeg er ikke flau over å ha lest dem. Hvorfor skulle jeg det? For det første vet man aldri på forhånd om en bok er dårlig, og for det andre er det en erfaring å lese dårlige bøker også. Selv om det er littegrann surt å ha brukt tid på dem når det er så mange bra bøker å lese.