Slipesteinen har en hensikt. Den har til hensikt å foredle våpen og redskap, kniven, ljåen, øksen, saksen. Den skal gjøre dem skarpere, slik at de kan oppfylle sin hensikt, drepe, slå, hogge, slakte, sløye. Med oss vil slipesteinen det motsatte. Den vil gjøre oss runde, runde i kantene. Og dere har forledet oss til å tro at det er til vårt eget beste. Det hender til og med at vi sliper oss frivillig, at vi lener oss mot den hissige steinen og sliper vekk våre merker, våre signaturer, helt til vi kan være hvem som helst.
Jeg leser nesten bare underholdningslitteratur på et lett plan. Så forfatteren sjekker jeg ikke ut så mye værken i forkant eller i etterkant. Men det hender at jeg får en ny favorittbok, og da leser jeg gjerne litt om forfatteren for å finne ut gennerele ting og om hvilket andre bøker personen har skrevet.
Ellers så er jeg enige med mange under her at er en bok dyp, meningsfull eller faktabasert, er det greit å gjøre seg litt klokere på forfatteren. Hvis det er noe fra dens eget liv som går igjen i handlingen osv. Men nå må jeg innrømme at jeg leser ikke slike bøker. Er vel ikke voksen nok eller noe til å like de så veldig. Det er ikke min type litteratur.
Det nærmeste jeg har kommet å interessere meg for en forfatter på et dypere plan en navn og yrke må vel bli Edgar Allan Poe.
Jeg så at du hadde noen krimbøker i samlingen din, men vet ikke om det er noe du foretrekker. Jeg vil uansett anbefale "Den som graver en grav" av Yrsa Sigurdardottir. Det er en humoristisk og litt anerledes krim som varer lenge nok, men som er flytende og lettlest. Handlingen foregår på Island, så det eneste som eventuelt kan være tyngende for språket(det syntes ikke jeg) er alle de islandske navnene.
Hehe veldig enig med det du skriver, og titelen burde sjølvsagt vore Breaking Down ;) Historia er veldig tynn, karakterane ganske livlause og dei einaste formene for overrasking ein støyter på er negative. Som når dei store slaga vert avblåst..
Bella si vidare utvikling er ikkje spessielt vanskeleg å skimte frå starten av, og eg meinar eigentleg at Meyer er feig som velger å la ho bli ein "snill vampyr", utan blodlyst, eg trur eg hadde likt historia betre om eg hadde fått opplevd ei mørkare utgåve av ho, men dette hadde nok ført til mange skuffa og sure småjenter.
Eg synes også at den bodskapen som indirekte kjem frem i boka er litt kvalmande; "La meg døy så vi kan leve lukklege og elske kvarandre i all evighet".
Eg har i grunnen ikkje så stor tru på forkjølelse, sidan eg aldri er sjuk, men sikkert mange som vil dra nytte av dette =)
Eg ser også at du har skifta til meir haustlege fargar, dette var lurt! No kan ein skimte menneske Norah bak alle fargane ;)
Slik skal det vere! Stå på! =)
Hehe, sitter du også klar med penn, i stadig jakt etter nye gullkorn?
Du skriver veldig mange sitat! ;)
With Zsadist no longer singing, the world had lost a treasure.
VITS:
Kona var lei av å bli forstyrret av familien hele tiden, så hun tok båten, seilte langt ut på sjøen, kastet anker og satte seg til for å lese en bok, mens hun nøt freden der ute. Etter stund kom en båt fra New Zealands Parkstyrelse opp på siden av hennes båt. "God dag frue" sa betjenten, "hva gjør de helt her ute?" "Jeg leser en bok," svarte hun(hvilket bør være innlysende selv for en idiot, tenkte hun.) "De befinner Dem i et område hvor det er forbudt å fiske," påpekte betjenten. "Jaha, men jeg fisker ikke - jeg leser." Svarte hun igjen. "Ja, men De har utstyr til fiske ombord, og jeg vet jo ikke om De ikke bare går igang med å fiske, så snart jeg vender ryggen til Derfor må jeg be Dem om å følge med meg til land, for jeg blir nødt til å utstede en advarsel og tilhørende bot" "Hvis De gjør det, så blir jeg nødt til å anklage Dem for voldtekt." Sa kvinnen. "Voldtek!?", ropte han. "Jeg har ikke engang rørt Dem. "Riktig," svarte kvinnen, "men De har jo utstyret til det og jeg vet jo ikke om De kanskje begynner med det så snart jeg vender ryggen til..." Betjenten tygde litt på dette og sa; "Farvel frue - og ha en god dag" Så seilte han avsted. Historiens moral: Forstyrr aldri en kvinne når hun leser en bok - hun kan nemmelig tenke samtidig!
Fin avslutning på triologien. Ikke like nervepirrende spenning som i de første 2 bøkene, men spennende nok.
Takk for flotte svar. Bøkene dykk viser til har vore, og er, til stor hjelp. Stjerner til alle ;)
Litteraturteori kan vere spennande, men akk, så tungt..
Mine er i stua. Har en egen lesekrok, med stressless og en stor romdeler hylle hvor bøkene står i å blir opplyst.
Føler med deg. Har det slik jeg også. For en ukes tid siden så ble jeg ferdig med en(lyd)bok, og jeg hadde da noen dager tidligere kjøpt en bok som skulle komme i posten. Det var ikke noe poeng for meg å begynne på en annen bok imens da. Men posten tok litt tid, og jeg kjente at rastløsheten bare kriblet i kroppen. Så da ble det at jeg måtte finne en tynn bok å bare smålese litt i imens. Men nå har jeg fått boka og driver å leser den :)
Eg lurer på om det er nokre oppegåande bokelskarar som kan anbefale meg bøker om litteraturteori. Emner eg er spessielt interessert i for augeblikket er: Dekonstruksjon, russisk formalisme og amerikansk nykritikk.
Someone once said that a great general can lead even the weakest army into victory. Clearly whoever said that never met these losers.
There is at least ONE good thing about war. For some reason it makes women extraordinary pliant and horny
”Jack og Fables” er ein spin-off til den meir kjende serien ”Fables” med Jack (som i Jack og bønnestengelen) i hovudrolla. Han er det ein kan kalle ein typisk antihelt, med sine narsissistiske og skruppellause haldningar, og det kan verke som dei einaste måla hans er å ligge med flest mogleg og bli rik. For å oppnå dette går han ikkje av vegen for å dolke sine venner eller elskarar i ryggen. Likevel brukar dei fleste planane hans å slå tilbake på han til slutt. Ein kan seie at det er ganske mykje meir svart humor i denne serien enn i Fables.
Serien presenterer også ei rekkje nye overnaturlege skapningar, som vert kalla ”literals”, og er personifikasjonar av språklege verkemiddel og sjangrar . Jack vert til dømes god venn med ” the Pathetic Fallacy” som er ein personifikasjon av antropomorfisme (besjeling), og Deus Ex Machina (Dex) dukkar tidvis opp og reddar dagen når alt ser som svartast ut. Vi støyter også på sjangerpersonifikasjonar som Fantasy, Blockbuster og Noir.
For ein litteraturstudent som er glad i språklege verkemiddel, var det ganske artig å sjå korleis desse vart framstilt med menneskelege eigenskapar. Eg var i byrjinga litt skeptisk til serien, sidan eg er utrulig glad i ”Fables” og var redd for at denne skulle øydelegge, men alt i alt synes eg at det var ein solid serie med mykje bra plot og humor i seg.
Nei så flott! Eg gjorde nokre halvhjerta forsøk på å finne skodespelet, men klarte ikkje å finne ut kva det heite originalt. Flott at du gjorde litt research. Trur nesten eg må lese det no. =)
Og eg er enig i at Anne Marit Jacobsen hadde mykje utstråling på scena. Sjølv om eg kan tenkje meg at det hadde kome betre frem om ho hadde hatt ei rolle som ikkje var hovudrolla ;)
Jeg simpelten elsker høsten på alle mulige måter, man kan lukte snø i luften mens høstsolen skinner fra skyfri himmel, og alle de fargerike bladene stråler i solskinnet. Man blir fylt av en utrolig fred. Så klart leser jeg hele året i all slags vær, men om høsten synes jeg stemningen blir helt spesiell. Det er også litt vanskelig å lese om høsten, for jeg tar meg selv i å bli sittende å bare stirre ut av vinduet på løvet eller å konstant glo på ilden i peisen :p