Bokelskere.no

Det å leve blir viktigere enn alt annet slit, jeg lar uvesentligheter være uvesentligheter. Nå forstår jeg - med kroppen og ikke bare hodet - at Dostojevskijs ord gjelder:

Man må "elske livet høyere enn dets mening."

Livsintensiteten øker. Stadig oftere, og uten sjenanse, velger jeg å hoppe over, å gi blaffen i, å ignorere, å droppe, å ikke bli ferdig, å unngå og si rett ut: "Jeg vil ikke." Jeg ligger på sofaen uten skam.

Hvorfor må man begrunne alt?

Skammen over at man ikke er lykkelig, fører til at man anklager seg selv, såfremt ikke alt ikles diffuse kroppslige symptomer. Det er tross alt mer akseptert å være utbrent eller overstresset enn mislykket.
I annonser smiler mennesker hele tiden. Konstant leende går de med løftede hoder mot fremtiden -

Storøyde ser barn sine foreldre svikte de gamle ungdomsidealene: "Selv ikke de bryr seg, så hvorfor skulle vi?"

Å sette spørsmålstegn ved selvrealiseringen som samtidens viktigste norm er sannsynligvis som å banne i kirken. Og likevel: Uroen tiltar, ensomheten øker, mange mennesker later ikke til å være til stede i sine egne liv, blikket deres flakker.

Forestillingen om at mennesket ikke duger slik det er i seg selv, er altså blitt en lønnsom forretningsidé.

Til tross for at mange mennesker prøver å tenke positivt, ta kontroll over livene sine eller strever etter en bevisst tilstedeværelse, så mislykkes de. Ved at store deler av populærkulturen stadig minner dem på at hele tilværelsen hviler kun på dem selv, øker følelsen av utilfredshet i takt med selvforakten.

Snakket om forpliktelser er blitt tonet ned til fordel for kravene på rettigheter. Kortsiktige forpliktelser er vanlige. Å binde seg til ting som man selv ikke umiddelbart kan tjene på, virker ikke attraktivt.

Hvor ble det av godheten - det personlige ønsket om å handle uselvisk og ikke for å oppnå egen fremgang? Har begreper som velvilje, høflighet, hederlighet, viljen og ønsket om å være forekommende og å tenke på andre forsvunnet?

Bare den som svømmer mot strømmen, kommer til kildene.

Vi tror vi leser en bok, men leser egentlig om deler av oss selv.