Bokelskere.no

Sannheten er jo at det ofte er de ytringene som i samtiden er blitt oppfattet som sjokkerende - ja, direkte uhørte - som har brakt utviklingen videre. Gitt oss nye perspektiver, alternative stemmer, endrede samfunnsforhold, banebrytende kunst, stor litteratur.
Og i våre dager blir vi altså bedt om å vise ytringsansvar når det trues med vold.

Totalitære ideologier - enten de er av poltisk eller religiøs type - hater nemlig det frie ord. Og de frykter det. De politiske og religiøse ekstremistene bruker samme midler for å undertrykke ytringsfriheten: vold og våpenmakt.

Fra første stund under karikaturstriden leverte han et grunnleggende og særdeles viktig forsvar for ytringsfriheten. Kokkvold understreket at alles rett til å uttrykke det man vil, ikke bare er en rettighet blant mange andre. Nei, ytringsfriheten er selve grunnlaget for alle andre friheter.

Kravene om at Lars Vilks og andre burde latt være å ytre seg for å ikke hisse opp drapsmenn og terrorister, er i virkeligheten en måte å gi islamistene rett på. Gi etter for vold og trusler. Gi dem medbestemmelse.

I vår del av verden har vi lenge tatt ytringsfriheten nærmest som en selvfølge. Men grusomhetene i Frankrike minner oss om at den er en rettighet som kommer med en pris. Den er dyrekjøpt. Også her i Norge. Vi skal ikke mer enn 70 år bakover i vår historie før frie ytringer kunne medføre dødsstraff. Tallrike nordmenn satte sine liv på spill for å holde den illegale pressen i gang under okkupasjonen.

Konflikten mellom ytringsfrihet og islamisme i Norge begynte selvfølgelig ikke med karikaturstriden. Den startet våren 1989 da William Nygaard bestemte seg for å trosse drapstruslene fra ayatolla Khomeini og likevel gi ut Sataniske vers. Og den nådde sitt foreløpige dramatiske høydepunkt her i Dagaliveien. Skuddene mot William Nygaard var et av de første islamistiske voldsanslagene mot ytringsfriheten i Europa. Jeg har hele tiden ment at Norge derfor burde ha et særlig ansvar for å forsvare ytringsfriheten mot islamistiske trusler. Dessverre sviktet norske myndigheter fatalt da saken igjen ble satt på spissen i 2006.

Kommunistene, både de østtyske og cubanske, skulle arbeide for et klasseløst idealsamfunn. Det var jo hele poenget med kommunismen. Men i den praktiske gjennomføringen av den kommunistiske ideen hadde de selv skapt sin spesialversjon av det klassedelte samfunn. Og det var et samfunn der det til alt overmål var umulig å gjøre en klassereise. Det gikk ikke an å jobbe seg oppover på samfunnsstigen gjennom hardt arbeid, risikovilje, gode ideer og pågangsmot.
Nei, for dette klassedelte samfunnet var ideologisk delt. Det var nomenklaturaen, partipampene, de rettroende kommunistene som utgjorde overklassen. Og dit fikk man bare adgang dersom man var villig til å krype for systemet. Og selv bli en del av undertrykkelsesapparatet.

Barndommen og tenåringstidens besøk i DDR har preget meg, mine verdier, mitt engasjement og mitt syn på verden, kanskje mer enn jeg har vært klar over. Det har blant annet påvirket meg politisk. Gjort meg til en overbevist antikommunist.
Jeg så jo råttenheten i systemet fra innsiden. Idealet om likhet og brorskap var bare et tomt skall. Faktisk klarte kommunistene å skape et forskjellssamfunn som nesten var verre enn den kapitalistiske versjonen. For i DDR var godene virkelig reservert for eliten. Reservert i bokstavelig forstand.

Den gangen, i 1976, var det ennå ingenting i veien med østblokkens selvtillit. Fremtidens ideologi het sosialisme. Det var bare et tidsspørsmål før de vesteuropeiske nasjonene ville bli innhentet av den kommunistiske verdensrevolusjonen. I hvert fall trodde man det i partihovedkvarterene i Moskva og Øst-Berlin.

Arbeiderne tystet på sine overordnede. Sjefer på sine ansatte. Naboer skrev rapporter om de andre i oppgangen. Så de på vesttysk TV? Hadde de konatkt med utlendinger? Kom de med slengbemerkninger om myndighetene?
Det finnes til og med et eksempel på at en Stasi-agent giftet seg og fikk barn med den han skulle overvåke. Vera Langsfeld var sentral i det kirkelige fredsmiljøet som ble stadig mer aktivt i begynnelsen av 1980-årene. Den gryende - om enn i starten ganske uskyldige - politiske aktiviteten i kirkene bekymret DDR-myndighetene. De ønsket full kontroll med det som var på gang. Og hva var da bedre enn å infiltrere bevegelsen?
I 1980 møtte Vera Langsfeld lyrikeren Knud Wollenberger. De giftet seg snart. Det Vera ikke visste, var at ektemannen arbeidet for Stasi under kodenavnet «IM Donald».
Nå fortsatte IM Donalds rapporter å strømme inn til Stasi-hovedkvarteret. Denne gang om hustruens stadig mer fremtredende rolle i den kirkelige undergrunnsbevegelsen. Vera grunnla flere fredsgrupper, et forlag og arrangerte menneskerettighetsseminarer. Men Stasi var merkelig nok alltid et steg foran. De visste på en forunderlig måte alt som skulle skje på forhånd. I 1988 ble Vera arrestert av sikkerhetspolitiet.