Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg opplever ofte at folk kommer bort til meg og sier at de gjerne ville ha sagt noe eller skrevet noe om emner som har med islam og islamisme å gjøre. Men de tør ikke, sier de.
Den virkelige reelle fobien knyttet til islam i dag er snarere den redselen mange har for å kritisere innholdet i den muslimske religionen. Det er den virkelige islamofobien. Frykten for å påkalle seg islamistenes vrede. En vrede som kan være dødelig.
Jeg mener at religionen islam, politisk islam og islamisme må kritiseres, debatteres og karikeres på samme måte som vi gjør med andre livssyn og ideologier i et fritt samfunn.
Disse stadige utspillene, som åpenbart er styrt av politisk ønsketenkning mer enn religiøse realiteter, får tidvis et komikkens skjær over seg. Få har klart å avkle fenomenet på en mer elegant og bitende ironisk måte enn den kombinerte forfatteren, skribenten og underholderen Kjetil Rolness. Rett etter terroren i Paris skrev han Dagblad-kronikken "Fred over islam", et briljant oppgjør med vestlige lederes hang til å bortforklare den islamistiske terrorens røtter i - ja, akkurat, islam.
Å måtte forholde seg til ytringer man finner krenkende, er prisen vi må betale for å leve i et fritt, liberalt demokrati. Det er en overkommelig pris som andre religiøse grupper i Norge har måttet betale i årevis.
Undskyld, fordi vi gav jer husly og hjælp. Undskyld, fordi vi giver jer uddannelse. Undskyld, fordi vi hjælper jer økonomisk. Undskyld, fordi I frit kan dyrke jeres tro i vores kristne land.
Undskyld, fordi vi sender hjælp til jeres lande. Undskyld, fordi vi ikke render rundt med sprængstoffer på kroppen når vi føler os krænket. Undskyld, fordi vi ikke bare gør som jeres tro siger. Men en undskyldning for at ytre os i vores eget land – den får I aldrig.
De fleste mente mye. Om reiseforbudet. Om de kommunistiske myndighetene og den sovjetiske okkupasjonen. Men de sa lite - av frykt for konsekvensene.
I dag er det få ting som provoserer meg mer enn dette. At folk skal behøve å føle frykt for å uttrykke det de mener. Etter min mening er all bruk av slike fryktmekanismer egentlig et uttrykk for en totalitær tenkning: Vi skal bestemme over deg - hva du skal få lov til å si, tro, tenke, mene eller tegne. Og hvis du nekter å underkaste deg vår vilje, vil konsekvensene bli fryktelige for deg.
Boken Sataniske vers vil overleve opp gjennom århundrene. Men i det siste kvarte århundret har dens forfatter bare kunnet overleve takket være britisk politis nitide beskyttelse. Aschehoug-sjef William Nygaard overlevde riktignok. Men det var bare millimeter om å gjøre. Hitoshi Igarashi, den japanske oversetteren av Sataniske vers, gjorde ikke det.
I dag begås det daglig grusomheter av nærmest unevnelig karakter i den muslimske guddommens navn. Folk halshugges og brennes levende. Terrorister skyter rundt seg på strender og inne i kjøpesentre. Bomber sprenges så kroppsdeler flyr til alle kanter. Alt akkompagnert av høylydte rop om Allahs storhet.
Er det ikke disse myrderiene og dette barbariet som utgjør det største omdømmeproblemet i dag, både for profeten, for Allah og for den religionen de representerer?
Mange vil mene det. Men likevel er det altså tegninger, filmer og rykter om koranbrenning som får de store massene i muslimske land til å ta til gatene i demonstrasjonstog. Forstå det den som kan.
Når man avstår fra å gjøre noe man mener er riktig, fordi man er redd for konsekvensene, da er det fryktens makt som rår.