Bokelskere.no

Vi får fortsatt høre at det er gale mennesker som står bak de ugjerninger som begås i profetens navn. Man kan godt kalle det en hvit løgn, fremsatt i beste mening, for å beskytte fredelige og uskyldige muslimer, og for å hindre opptøyer og rasisme i den ikke-muslimske flertallsbefolkningen. Men en løgn er det like fullt. Det vet de politiske lederne, og det vet også folk flest, som selv er i stand til å tenke.

[...] både i Norge og store deler av den vestlige verden har det utviklet seg èn standard for ytringer om islam og en annen for nær sagt alle andre temaer. Vi kan debattere, diskutere og lage satire omkring de fleste temaer og religioner. Men med islam er det annerledes. Ikke fordi man har større respekt for disse troende enn for andre. Grunnen er ganske enkelt at det finnes miljøer innenfor denne religionen som både vil true med og utøve vold for å hindre ytringer de ikke liker.
[...]
Vi bør i det hele tatt passe oss nøye for å argumentere med at vi må avstå fra utfordrende ytringer fordi asiatiske og arabiske muslimer i praksis er så kulturelt tilbakestående. Man må liksom bare regne med opptøyer, myrderier og terror dersom man skulle støte dem.

Men er det ikke i virkeligheten de vestlige politikerne som er ofre for islamofobi? I denne sammenheng i betydningen uviljen - eller rent ut sagt fobien - mot å skseptere det åpenbare: at terror utført i Allahs og profetens navn faktisk har med islam å gjøre. At ugjerningene begås av mennesker som er dypt troende, som tar sin religion, sine bønnetider, sin faste og alle de andre sermonielle kravene på største alvor. Folk som har profeten som sitt forbilde. Både for hvordan de lever sine liv. Og for hvordan de tar andres.

Er det slik at Koranen er Allahs overleverte evige ord til menneskeheten, formidlet av engelen Gabriel til Muhammed, som vi alle må underkaste oss? Eller kan det tenkes at både bokens overnaturlige opphav, guddommelige avsender og engeltransporterte levering er oppdiktet? Kan det være Muhammed selv som har forfattet dette skriftet? Jobbet som en vanlig forfatter? Prøvd og feilet? Skrevet inn avsnitt i teksten og så tatt dem ut igjen? Er Koranen rett og slett et høyst menneskelig dokument?

NASJONENES BARNEHAGE

..også representanter til stede for land som kjemper hardt
for å gjøre ytringer som de Charlie Hebdos redaksjon døde for,
straffbare.
Etter karikaturstriden i 2006 intensiverte Organisasjonen av
islamske stater, OIC arbeidet for å innføre et GLOBALT forbud
mot blasfemi.
Da Charlie Hebdo tegnet profeten med rumpa bar i 2012 freste
generalsektæren i Organisasjonen, Ekmeleddin Ihsanoglu mot
slikt "misbruk av ytringsfriheten".

Slike karikaturer representerte ifølge OIC en trussel mot den
globale sikkerheten og stabiliteten. Intet mindre.

Derfor hastet det med å innføre en verdensomspennende blasfemi-
lov, mente OIC i 2012.

/

Når det gjaldt det viktigste OIC-landet, Saudi-Arabia, var det
imidlertid ingenting komisk ved medvirkningen i demonstrasjonen
for ytringsfriheten. Den var utelukkende tragisk. For mens
den saudiske ambassadøren gikk arm i arm med de andre frihets-
demonstrantene, satt en ung blogger og kjente på merkene etter
femti piskeslag han nettopp hadde fått.

Menneskeretts-aktivisten Raif Badawi var nylig dømt til å
motta tusen slike slag. 50 slag hver uke i 20 uker.
Nettopp for å ha benyttet ytringsfriheten. En frihet som
dessverre ikke eksisterer i hjemlandet hans.

Den første omgangen med pisken ble filmet i hemmelighet med et
mobilkamera og distribuert på sosiale medier. ..
..så snart de 50 slagene er til ende, bryter folkemengden ut
i applaus og høylydte rop om at Allah er stor.

Badawi hadde ikke tegnet Muhammed.. men han hadde grunnlagt
et nettsted for religiøs og politisk diskusjon.
I Saudi-Arabia er det i seg selv en form for gudsbespottelse.
For i dette landet er kongehuset innsatt av Allah selv.
Og dermed er det blasfemisk å diskutere landets styresett.

Saudi-Arabia er ett av flere eksempler i den muslimske verden
på hvordan blasfemilovene misbrukes. Hvordan de ikke bare
brukes for å 'verne' islam, men har politiske formål.
I det store kongedømmet på den arabiske halvøy benyttes
lovgivningen til å kvele enhver form for begynnende opposisjon.

[ Vebjørn Selbekk, overskrift ved Lv. -- kapitel-overskriften
lyder HIMMELROPENDE DOBBELTMORAL.

Kommentar:

Naturligvis er en liten tegning "en trussel mot den
globale sikkerheten og stabiliteten. Intet mindre."
Den vil jo automatisk og uunngåelig utløse alle sabler og
automatkarabiner hos enhver Hellig Kriger, disse fungerer
alle som programmerte apokalyptiske automater
så her må vi alle sitte musestille
til vi er blitt helt vant til hvordan det skal være i landet.

Trodde vi det skulle nytte å appellere til en Hellig Kriger --
eller til de som lager dem, programmerer dem ?

Pedagogisk kunne en legge karikaturstriden langs en linje av
modenhetsutvikling, fra barnehage -- langs den offentlig pliktigste
oppsedingsverksemda skoleverket.
Det bryter ut en hel terrorkrig på never og møbler: lille Arnulf
har begått en liten tegning som noen mener må være flassblemmisk
og panikkryktet sprer seg. Écrasez silvous-plait dieu-le-veut !!

Hvor høyt opp langs det sinnsforedlende samlebåndet kan en trygt
legge bort episoden som helt gangbar smårollofriksjon -
når må det tas et alvorsoppgjør med voldelige unge bandeledere?

Hånei der fikk tante seg en ung forelesning, ukrenkeligheten av
kampberedt silkepusefrom føø-hølelsesføleri. Ũber Alles!
Hamadullah må få forståelse og kake som kunne markere sine
ukrenkeligheter -- SMEKK til lille Arnulf og omskolering, hvor
uskolerte tanter skal få røre ved prinsebarn i et hjerteåpent
nordisk tjenerskaps-vertskapsland avviklingsland!!
Tenk når gullungene kommer seg inn i internasjonale komiteer
og samtvangsarbeidsfora -- VÅR Religion of Peace skal HERSKE !

( sa noen karikatur... av fromheten ? )

Krig eller Fred? startkurs >

]

avbrutt av LYDEN AV SKARPE SKUDD

..innlederen får aldri fullført mer enn halve spørsmålet
om hvorfor så mange legger til et "men"
når det snakkes om ytringsfrihet.

Midt i setningen avbrytes hun av lyden man har fryktet
mest av alt.
I raskt tempo avfyres mer enn 40 prosjektiler. Det skytes
utenfra mot kulturhuset.
Skuddsalvene besvares av dansk politi og de svenske livvaktene
for det 'vandrende terrormålet', kunstneren Lars Vilks.

Den danske filmskaperen Finn Nørgaard falt som dødsoffer i
attentatet mot 'Krudttønnen', København.

En måneds tid etter Paris har det skjedd igjen. ( . . )
jeg må opp til NRK på Marienlyst .. jeg gjentar hvor utålelig
det er at noen møter tegninger med prosjektiler -- frie ytringer
med automatvåpen.
Dette ondet må vi som demokratiske samfunn bekjempe.
Det gjør vi best ved ikke å la oss kue, insistere på å leve
som før.

.."Hva vil skje hvis vi lar frykten ta overhånd," spør program-
lederen.
-"Konsekvensene vil vise seg lenger frem .. på sikt, om måneder
og år, hvis vi da begynner å pålegge oss selvsensur -- det er der
testen kommer."

Selvsensuren - dette store "Men". Konjunksjonen som har tendens
til å dukke opp så ofte når det er snakk om ytringsfriheten. ..

"Hvorfor sier vi fortsatt 'Men', når..." spurte Sjevtsjenko før hun
ble avbrutt av skuddsalver.
Vi kan ikke vite hvordan hun ville ha fullført setningen. La meg
skrive hvordan jeg ville ha fullført innlegget:

Hvorfor sier vi fortsatt "men" når det utstedes dødsdommer mot
folk som har brukt ytringsfriheten? Når det står krigere der ute
klar med automatvåpen for å drepe journalister, tegnere, kunstnere ?

Når tegninger møtes med kuler, karikaturer med skuddserier ?
Hvorfor sier vi fortsatt Men til Lars Vilks når han i årevis har
måttet leve under politibeskyttelse? ..angrepet på debattmøter.
Når hjemmet hans har vært utsatt for forsøk på mordbrann.
Når Vilks står på al-Quaidas dødsliste.

Disse stadige Men som drapstruede ytrere møtes med, er nesten like
skadelige for ytringsfriheten som dødstruslene selv.

Kravene om at Lars Vilks og andre Burde ha latt være å ytre seg
for ikke å hisse opp drapsmenn og terrorister,
er i virkeligheten en måte å gi islamistene rett på.

Gi etter for vold og trusler. Gi dem medbestemmelse.

Hvert slikt Men innebærer en nedvurdering av ytringsfriheten.
En skyldfordeling mellom terrorister og ytrere.

Vi som er her .. er istedet opptatt av solidaritet med Lars Vilks.
Vi sier ikke "men Lars Vilks...". Vi sier "Jeg er Lars Vilks".

Dette burde vært uttrykt på Krudttønden i København.
I stedet var det automatvåpenet til en 22-årig islamist som fikk
det siste ordet.

_

(Resymert etter Vebjørn Selbekk:
Fryktens makt. Frihet eller taushet i terrorens tid
kap. 'Ytringsfrihet,men...' (fra s. 160))

se også omtale på ferske nyheter fra attentatet
under tema: Nattemørke over ytringsfriheten (7.januar 2015)

..reporterens stemme fortalte at Aschehougs forlagssjef var truffet
av tre skudd utenfor hjemmet sitt og lå hardt skadet på sykehus.
Islamistisk terror hadde ankommet Norge.

Konflikten mellom ytringsfrihet og islamisme .. startet da W. Nygaard
bestemte seg for å trosse drapstruslene fra ayatolla Khomeini og
likevel gi ut 'Sataniske vers' av Rushdie.
..et av de første islamistiske voldsanslagene mot ytringsfriheten i
Europa. Jeg har hele tiden ment at Norge derfor burde ta et særlig
ansvar for å forsvare ytringsfriheten mot islamistiske trusler.

Dessverre sviktet norske myndigheter fatalt da saken igjen ble satt
på spissen i 2006.

Hva skjedde egentlig mellom Rushdie-saken i 1990-årene og 'karikatur'-
krisen et tiår senere?

..Det er nærmest en avgrunn mellom mellom Gudmund Hernes' og Åse
Klevelands modige opptredener sammen med Rushdie i 1992, og
Jonas Gahr Støres og Jens Stoltenbergs bortforklaringer
omkring ytringsfriheten i 2006.

Men det er ikke bare partier som har skiftet syn, enkeltpolitikere har
også grundig forlatt tidligere standpunkter.
En mann som Kjell Magne Bondevik ser ut til å ha gjort helomvending
i synet på forholdet mellom ytringsfrihet og såkalte krenkelser.

I 1990-årene var han et fremtredende medlem i Rushdie-komiteen, en
støttegruppe opprettet for å hjelpe forfatteren og for å sikre
fortsatt offentlig oppmerksomhet om kampen mot fatwaen.

Bondevik fortsatte støtten til den drapstruede forfatteren også etter
at han ble statsminister i 1997. Få måneder etter at han inntok
toppen av regjeringsbygget, ble han første norske statsminister til
å motta Salman Rushdie. Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland
hadde uttrykt verbal støtte til Rushdie. Men ta imot ham på stats-
ministerens kontor gjorde de ikke, selv om Rushdie hadde prøvd ..

Irans protester mot Bondeviks mottagelse av Rushdie var både kraftige
og forutsigbare. Talsmannen Mahmud Mohammadi kalte møtet for
"en støtte til Rushdies fornærmelse av helligdommene i den muslimske
verden". Han beskyldte Bondevik for å ha gitt et håndslag til en
mann som "har hånet det en milliard muslimer holder hellig og tror på".

Bondevik lot seg ikke affisere av den iranske reaksjonen.
Han nøyde seg med å gjenta at de norske diplomatiske sanksjonene og
handelsrestriksjonene mot Iran ville stå fast så lenge Iran støttet
dødsdommen mot Rushdie.

Bondeviks engasjement for ytringsfriheten i 1990-årene -- inkludert
Rushdies rett til ytringer som kan oppfattes som religiøst krenkende -
står i sterk kontrast til uttalelser han har kommet med de senere år.

Ex-statsministeren var en hard kritiker av undertegnede (Selbekk)
under 'karikaturstriden' - han stilte seg i første rekke blant dem
som fordømte [at tegningene var trykt].
"Vi skal ikke forby ytringer, men vi skal uttale oss med respekt for
andres tro," formante han i min avis. "Denne handlingen vitner om
mangelfull respekt for islam og for det muslimer holder hellig,"
tordnet han i Dagbladet.

Under striden rundt filmen 'Innocence of Muslims' i 2012 gikk han
enda lenger i å avgrense hva retten til å ytre seg skal brukes til
og ikke. "Ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den
til å komme med ytringer som provoserer andre," sa han til NRK
Søndagsavisen.
Glemt var forsvaret for mannen som hadde gjort akkurat det.

Statsministeren som trosset ayatollahene, er blitt en reisende i
'religionsdialog og menneskerettigheter'. Mest det første, faktisk.

..Har Bondevik fått med seg hvordan myndighetene i muslimske land
systematisk bruker påståtte eller virkelige 'krenkelser av Islam'
som unnskyldning for å undertrykke 'sine' religiøse minoriteter?

Ett eller annet sted rundt årtusenskiftet fikk 'sårede religiøse
følelser' forkjørsrett foran vern om ytringsfriheten

[ fra planlagt ekstrem vold trusler og terrorisme ]

..Og i våre dager blir vi altså bedt om å 'vise ytringsansvar'
når det trues med vold.

[ NB ironisk ordbruk! ]

Et sted rundt årtusenskiftet
fikk sårede religiøse følelser forkjørsrett

foran vern om ytringsfriheten.

Både for Bondevik og mange andre.
Det skulle jeg til fulle få erfare
på etterjulsvinteren 2006.

/ /

[ Selbekk dokumenterer at politikernes diskusjon gjelder
en voldsterroristisk fraksjon som krever 'VERN'
da den skilter seg som RELIGIØST MENT --
må en være norsk for ikke å få øye på
'vikariatet' ??]

Én diktator avløste en annen. Hitler var borte, men den nye
kommunistiske folkeføreren Stalin var ikke særlig bedre.

Hakekorset var byttet ut med hammer og sigd -- eller i den
østtyske utgaven, med hammer og passer.
Et brunt diktatur var blitt til et rødt.

Men undertrykkelsen var på mange måter den samme.
Propagandaen, indoktrineringen og tankekontrollen
var den samme.

Det var staten som var det viktigste. Og det eneste saliggjørende.

Staten visste alltid best.
Individets rolle var å støtte opp om staten.
Det var faktisk selve livets mening
ifølge den kvasireligiøse ideologien
som DDRs innbyggere ble innprentet av det statsbærende partiet.

Og for dem som ikke ville tjene regimet helhjertet --
man hadde igjen sine metoder for dem også.

Gestapo var byttet ut med Stasi, Ministerium für Staatssicherheit.
Men angiveriet: Frykten for å bli forrådt
dersom man sa et skjevt ord om samfunnsforholdene,
var like stor. Minst like stor.

..I løpet av de fire tiår som den østtyske staten eksisterte,
hadde Stasi vervet minst 600 000 personer som informanter og
angivere.. i en totalbefolkning som aldri overskred 16 millioner.

Arbeidere tystet på sine overordnede. Sjefer på sine ansatte.
Naboer skrev rapporter om de andre i oppgangen.

/ / /

[ ad. byttet ideologi >
[ 'Ikke ville se' >

[ foreseeable delusions >
[ litt statskunnskap i vår tid >

..at valget stod mellom to ting. Det første alternativet innebar
i realiteten å si hjertelig velkommen til terrorister og ekstremister.
Invitere dem inn i redaksjonslokalet. La dem sette seg ned rundt
redaktørbordet og si: Vær så god, ta plass og vær med på å bestemme
hva vi skal få trykke i en fri avis i et fritt land. Så dere vil ikke
at vi skal trykke disse tegningene? Og dere er beredt på å bruke
trusler og vold mot dem som likevel gjør det? Ja, da får vi vel
bare gjøre som dere sier, da.

Eller jeg kunne behandle saken på en normal journalistisk måte ..
det ville knapt ha vært en sak som engang havnet på redaktørens bord.
Så selvsagt er det i mediabransjen at vi viser lesere og seere hva
en sak handler om. .. å bruke relevant og informativt bildemateriale:
"Don't tell it, show it". Skal vi ikke da kunne vise frem en
faksimile av tegningene i en sak som nettopp handler om tegningene ?

Vi har brukt lignende omstridte illustrasjoner til andre saker tidligere.
Når vi har skrevet om antisemittiske karikaturer, har vi selvfølgelig
..avbildet de provoserende tegningene. Det samme var tilfelle da vi
omtalte den meget omstridte Ecce Homo-utstillingen i Oslo rådhus noen
år før dette. Det var en fotoutstilling som skulle forestille Jesus i
et homoerotisk miljø. Den skapte stor oppstandelse i mange kristne
sammenhenger - og i kretser som stod Magazinet som kristen avis svært
nær. Da vi skrev om saken, illustrerte vi den på vanlig måte med et av
bildene fra utstillingen. Mye lakk og lær .. Jeg husker at jeg var
litt i tvil den gangen om hvordan illustrasjonen ville bli mottatt.
Hvor mange oppsigelser den ville koste oss? Ingenting skjedde.

..Jeg kan ikke som redaktør la voldsmenn ha innflytelse på hvordan jeg
redigerer avisen jeg leder. .. Det står i Vær Varsom-plakaten at
mediene ikke skal "gi etter for press fra noen som vil hindre åpen
debatt og fri informasjonsformidling".
Kan det tenkes verre press enn trusler om vold og drap?
Slikt kan man i hvert fall ikke gi etter for. ..

I dag tror jeg også at .. barne- og ungdomsopplevelsene mine fra DDR
kan ha spilt inn i avgjørelsen. Det sinnet jeg opparbeidet der nede
mot dem som tvinger andre mennesker til taushet.
Uviljen mot å la frykten avgjøre hva man skal ytre seg om, og når man
skal la være å si noe. Mot å krype for dem som truer deg.

(..) Men heller ikke de myndighetspersonene som overgikk hverandre i
å fordømme oss, hadde tatt seg bryet med å lese oppslaget i Magazinet
eller å se tegningene.