Bokelskere.no

Omfavnelse kan være språkets vakreste ord. Å bruke begge armer til å berøre, lage en ring rundt et annet menneske, forenes med det, en stund, to mennesker som smelter sammen til ett i livets malstrøm under en åpen og kanskje gudløs himmel. Vi trenger alle, en eller annen gang i livet, en omfavnelse, iblant sårt, en omfavnelse som kan være en trøst, som utløser gråt, eller gir skjul når noe har gått i stykker. Vi lengter etter omfavnelser fordi vi rett og slett er mennesker og hjertet er en følsom muskel.

Så kommer januarnatten, som kan være så dyp og tung at den som våkner opp midt inne i den og ser ut, blir overbevist om at solen aldri noen gang mer kommer til å greie å heve seg opp i denne verden av mørke og stjerner.

Tusen stjerner blinker på en svart himmel, det hvite måneskinnet glitrer på den tunge snøen og forvandler den til en full skattekiste, havet er svart, og dette vindstille fordyper stillheten etter stormen - det er ikke rom for ord, de er unødvendige, for klossete, de er overflødige. Der står de, Oddur og Tryggvi. En god stund. Bare ser og tar inn det hele. Inntil Tryggvi endelig åpner munnen, sier lavt, til og med forsiktig, som han står overfor noe skjørt: Gud skriver storslagne dikt.

De som lover så mye, ja til og med selve himmelen, er sannsynligvis enten diktere eller politikere.