Bokelskere.no

...og dermed begynte man å se på den uutholdelige klossetheten vår, ti tommeltotter, med en smule mildere øyne: De kan ikke noe for det, de driver jo og nileser.

[...] det kan være vanskelig å huske på Island, vinden sender tankene hit og dit, og iblant blir det for isnende kaldt og vindfullt til å kunne tenke dype tanker, kraften går med til å holde seg varm, og kanskje lage en vise, kanskje fortelle en historie.

[...] fordi man har dømt denne byen ut av spill, heretter kommer ingenting til å skje her, og det har det faktisk heller ikke gjort på en årrekke, jobbene dro et annet sted, her var det ikke mulig å tjene nok, slik måler man et menneskelig, i fortjeneste, ikke hjerteslag, i kapital, ikke lykke, og likevel undrer vi oss over vår mangel på lykke, på stress, usikkerhet: Er det noen der ute som kan få oss til fornuft?

Det er tydeligvis vanskelig å finne en balanse i menneskets verden, og det virker som om vi alltid er like langt fra å forstå hverandre. Kanskje spiller det egentlig ingen rolle hvor mange språk vi lærer oss, for uenighet, fordommer og misforståelser ser ut til å ligge innebygget i språkene, lurer som ugress i ordene; sannsynligvis kan vi ikke møtes andre steder enn i musikken.

Alle dør alene.

Hvorfor, tenker han og heller mørtelen i trillebåren, er det så vanskelig å reparere et liv? Dersom en bil går i stykker, åpner man panseret og sjekker motoren. Men hva går det an å åpne og sjekke dersom ens liv går i stykker?

[...] han snur seg, ser utover havet, husker ikke sist han tenkte på lykken, det har vært for mye å gjøre, og det går opp for ham, nå når det kanskje er for sent, at mennesket mister det de ikke tar vare på, det de ikke pleier og passer på.

Og hvordan er forresten kjernen vår, den sanne mening, kan det være at den faktisk ikke eksisterer, og at vi, når det kommer til stykket, ikke er annet enn et kar, fylt til randen av rådende meninger, vedtatte synspunkter, og at vi derfor nesten aldri øyner en fri tanke i livet, bortsett fra i glimt som umiddelbart blir kvalt, slukket, av standardiserte ideer i nyhetene, reklamer, filmer, slagere; ekte slagere?

Jeg er ikke sikker på om vi på alvor prøver å forstå andre mennesker- anstrenger vi oss virkelig for å gjøre det? Prøver vi ikke tvert imot, og til stadighet, hele vårt liv, å la andre se verden slik vi ser den? Er det ikke det som er vår store ulykke?

Trolig snakker vi aldri helt sant. Iblant slett ikke, og vi tier alltid stille med noe; for å gjøre livet mer håndterlig og for å forhindre at noen blir ulykkelige. Men kanskje oftere på grunn av selvbedrag, for å gjøre oss selv bedre, og kanskje enda oftere på grunn av feighet. Man forvandler taushet til løgn, forvandler den til svik. Snakker sjelden helt sant og er derfor aldri hele. er det derfor vi ikke tør å gå god for oss selv, for verden slik vi har skapt den? Er menneskets liv bare en flukt og et selvbedrag?