Bokelskere.no

Ti råd for å mestre meningen med livet

For Aris mor døde for over førti år siden. Hun døde og forvandlet seg til fravær. Forvandlet seg til et svart hull. Forvandlet seg til et sår som det aldri ble snakket om: et sår som det aldri snakkes om, som aldri blir pleiet, og som med tiden blir til en uhelbredelig innvortes sykdom

Iblant er det rett og slett som om vi får se verden fra en annen side, ser en annen utgave av den, som om noen vil minne deg om at du ikke nødvendigvis er han eller hun du skulle ha vært, at livet har tusen sider og at det - dessverre, gudskjelov - aldri er for sent å ta en ny eller uventet retning.

Det er en morgen i februar, og Ari blir oppsøkt av denne ubehagelige lille anelsen, denne påtrengende følelsen, av at han ser livet, verden, gjennom andres konklusjoner, og at livssynet hans dermed bare i liten grad er et produkt av ham selv. Det er nesten som om han er blitt programmert , men av hvem da?

(...) at grådigheten er menneskets svarte hull. At den som vil styre verden, først og fremst må overbevise oss om at vi stadig trenger mer. Overbevise oss om at vi fortjener å få mer i dag enn i går. Oppskriften til makt, til mye innflytelse, er å gjøre oss umettelige. Forvandle oss til misbrukere.

De skjedde aldri noe i livet deres som kan regnes som betydningsfullt, de jobbet bare med fisk og sauer, kjente navnene på fjellene omkring seg og noen bekker, og kunne utifra fuglenes oppførsel se om de kunne vente seg plutselig kulde, hadde ellers lite å komme med, lettglemte, men nådde likevel det de fleste drømmer om å være lykkelig på sin måte i over seksti år, hvordan måler vi menneskenes storhet?

Omfavnelse må være språkets vakreste ord. Å bruke begge armene til å berøre, lage en ring rundt et annet menneske, forenes med det, en stund, to mennesker som smelter sammen til ett i livets malstrøm under en åpen og kanskje gudløs himmel. Vi trenger alle, en eller annen gang i livet, en omfavnelse, iblant sårt, en omfavnelse som kan være en trøst, som utløser gråt, eller gir skjul når noe har gått i stykker. Vi lengter etter omfavnelser fordi vi rett og slett er mennesker og hjertet er en følsom muskel.

Men det såreste må være å aldri ha elsket nok,...

Og hvordan er forresten kjernen vår, den sanne mening, kan det være at den faktisk ikke eksisterer, og at vi,når det kommer til stykket, ikke er annet enn et kar, fylt til randen av rådende meninger, vedtatte synspunkter, og at vi derfor nesten aldri øyner en fri tanke i livet, bortsett fra i glimt som umiddelbart blir kvalt,slukket, av standardiserte ideer i nyhetene, reklamer, filmer, slagere; ekte slagere?

Foreldrene hans sitter tett sammen. Han holder rundt henne, hun lener seg mot ham, begge to smiler og ser rett inn i kameraet. Av en eller annen grunn har Ari aldri sett bildet før, eller kanskje aldri fått lov til å se det, og bildet overrasket ham. Men likevel var det ingen gledelig forundring, lignet mye mer på et slag, et sjokk. Han bare stirret på bildet, på dette forsvunne øyeblikket i fortiden. Nummen. Og følte seg dårlig; uten å vite hvorfor. Men til slutt gikk det opp for ham: De så nemlig lykkelige ut. Han kunne ikke huske noen lykke dem imellom. Det handlet om ham, Ari, og moren hans. De to, deretter faren hans, Jakob. Slik fortonet det seg i minnet. Og faren hans, hadde han virkelig vært så ung en gang, så smilende, så inderlig?