Bokelskere.no

(...) mine erfaringer har lært meg at det ikke finnes noen "de" eller "oss". Vi er alle bare mennesker. Alle er vi forskjellige. Og alle er vi grunnleggende like.

At det er "lys i den andre enden av tunnelen" er blitt en forslitt klisjé, og jeg har mange ganger hørt om at selv om det ser mørkt ut nå, så er det lys der fremme. Men som bilfører forundrer det meg at jeg aldri hører noen snakke om blendingsfarene. For det er en kjent sak at tunnelåpninger kan være ulykkesbelastede områder, fordi man lett blir litt forvirret og blendet når man kommer fra mørke og ut i klart dagslys. Det betyr ikke at det ikke er lettere å kjøre i dagslys, for det er det, det betyr bare at overgangen kan være for stor.

Det farlige ligger ikke i at folk får viljen sin via symtomer, men i at språket mister sin effekt.

Det var en privat borgerkrig med meg som deltaker på begge sider, og de kreftene jeg kunne brukt på å motarbeide Kapteinen var de kreftene jeg brukte på å være kaptein.

Det ble ikke tid til vener eller fritid, og selv om det var dumt, så var det også trygt, for da slapp jeg å sørge over de årene jeg hadde vært så ensom. Da var alt like ille som det pleide å være, og det var jo ikke bra, men i alle fall velkjent.

Sykehus er ofte ganske hvite. Gulhvite vegger, hvite frakker, hvitt sengetøy. Jeg hater hvitt sengetøy, og sover aldri i det hvis jeg kan unngå det, fordi det minner meg for mye om den hvite verdenen. Selv var jeg grå, fremtiden var svart, og sammen med alt det hvite ble det bare enda mer grått.

Jeg ønsket egentlig ikke å dø, men jeg ante ikke hvordan jeg skulle makte å leve, så jeg prøvde å ta livet av meg.

Før levde jeg mine dager som sau. Hver dag samlet alle gjeterne på avdelingen til felles utmarsj i flokk Og som gjetere flest bjeffet de kvasst hvis noen nølte med å gå ut døra. Det hendte jeg brekte litt, lavt, idet de drev meg igjennom gangene, men ingen spurte noengang om hvorfor - når man først er gal, kan man like gjerne breke.

Før levde jeg mine dager som sau. I samlet flokk drev de oss langs gangveiene rundt sykehuset, en langsom uensartet saueflokk av individer ingen tenkte på å se. For vi var blitt en flokk, og hele flokken skulle ut og gå, og hele flokken skulle lukkes inn igjen.

Før levde jeg mine dager som sau. Gjeterne klippet manken min og stusset klørne så jeg lettere skulle gli inn i flokken. Jeg tasset av gårde blant pent friserte esler, bjørner, ekorn og krokodiller Og lurte på hvorfor ingen ville se.

For jeg levde mine dager som sau mens alt i meg lengtet etter å jage over savannene. Og jeg lot meg drive fra kve til innhegning til fjøs når de sa at det var det som var best for en sau. Og jeg visste at det var feil. Og jeg visste at det ikke ville vare evig.

For jeg levde mine dager som sau. Men i morgen var jeg alltid en løve

Det er ikke så lett å gjenkjenne godhet når verden har vært vond så lenge. Og det er ikke så lett å tro på seg selv når ingen andre har gjort det på lenge.

Livet er stort og komplisert og sammensatt, og det finnes ingen fasit. Fasiter passer i mattestykker, ikke i virkeligheten.