Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Sannhet uten nysgjerrighet blir fort litt skummelt.
Jeg ville ikke lenger ha en rolle som pasient, men jeg hadde ingen rolle som frisk.
Så lenge savnet var et ytre savn, et savn som skyldtes at vi var på hvert vårt sted, var det tross alt mulig å forholde seg til. Når vi var sammen og likevel ikke fant hverandre, gjorde det altfor vondt.
For den rosen som kan se kompostklar ut om vinteren, kan neste sommer være en duftende skjønnhetsåpenbaring. Ting forandrer seg. Ingen kan blomstre bestandig. Og det er viktig at vi alle hjelper hverandre å lage fellesskap som er romslige nok, og som har tid nok, til at ingen vekster blir vraket før de har nådd sin blomstringstid.
Selv den aller vakreste resebusk ser ut som en tornete kvisthaug i januar.
Mennesket er et flokkdyr, og vi trenger vår sosiale flokk. Så hvor kommer da disse nedlatende utsagnene fra? «Ønsker oppmerksomhet». «Selskapssyk». Hva mener vi med det? Det er ikke noe sykt i at mennesker søker kontakt med andre mennesker. Tvert imot. Sosial tilbaketrekning og overdreven isolasjon ser jeg på som et mye dårligere tegn. Når mennesker helt trekker seg tilbake fra kontakt med andre mennesker, over tid, er det ofte et signal om at noe er galt. Men at mennesker ønsker kontakt med andre mennesker er ikke galt, det er sunt.
«Nå tror jeg ikke mine egne øyne», hender det vi sier - men det gjør vi jo - også når det vi ser, overrasker oss veldig.
Ensomheten var en slank, mørk kvinne med lang kjole som var ensfarget hvit og ensfarget mørkeblå. Samtidig. Jeg har aldri klart å tegne det der, eller forklare det skikkelig heller. Det nærmeste jeg kommer er en skygge på en vegg. Man kan se veggens hvite farge, samtidig som man også ser den gråblå skyggen, begge deler, samtidig. Ensomheten var en skikkelse som kom ofte, hun var like virkelig for meg som Kapteinen. Og nå, lenge etterpå, når jeg har fått ordene tilbake, syns jeg bildet er ganske flott og beskriver godt hvordan det er å være en litt sær og drømmende og selvstendig og ensom tenåring. Det er både jomfruelig rent og hvitt og blåmandag blues. Begge deler helt og fullt. Og samtidig.
Det spiller ingen rolle hva det koster, jeg vil ikke dø uten å ha malt med alle fargene i fargeskrinet mitt, jeg vil ikke leve i pastell.
Det begynte gradvis og forsiktig, og jeg merket det nesten ikke. Det var som en fin solskinnsdag når tåka langsomt kommer sigende. Først som et tynt slør for sola, så stadig mer, men sola skinner fortsatt, og det er først når den slutter å gjøre det, når alt er blitt kaldt og fuglene er blitt stille, at du merker hva som skjer. Men da er tåka der, og sola er borte, og landemerkene begynner å forsvinne, og du har ikke tid nok igjen til å finne veien hjem før tåka ligger så tett at alle veier er borte. Og da blir du redd. For du vet ikke hva som skjedde, eller hvorfor, eller hvor lenge det vil vare, men du skjønner at du er alene og at du holder på å gå deg vill og du blir redd du aldri vil finne veien hjem igjen.