Bokelskere.no

Du ser mot meg, men du kjenner meg ikke igjen. Ikke ennå. Likevel smiler du. Vennlig, slik du alltid har vært.
Når jeg strekker en hånd mot deg, tar du den. Jeg klemmer din hånd, og kjenner at den er kald, tross varmen i lufta. -Hallo, mor, sier jeg. Du ser på meg med disse øynene som er fylte av undring, som hos et barn. Hodet ditt er skrått,som om du prøver å huske noe. -Det er datteren din som er kommet, smiler pleieren og nikker mot meg. -Ja visst. Og du åpner ansiktet ditt mot meg. Men så rynker du panna. -Kjenner jeg deg? spør du. Du gransker meg nysgjerrig. Så glemmer du og snur deg igjen mot blomstene.-Se!. Du peker. Og vi ser på blomstene sammen, slik vi har gjordt så ofte.

Pleiere sier noe som får deg til å le. Du er så lett å glede.Jeg går ut til dere. Kjenner varmen fra sola. Det er en slik vakker dag. Forsommer, en dag fylt av løfter og håp.Det er pleieren som ser meg først. Hun tar deg i armen og peker. Sier noe til deg. Og du snur deg mot meg. Jeg ser inn i ansiktet ditt, fylt av fine, tynne rynker.
Dette elska ansiktet, det jeg kjenner like nært som mitt eget. Huden din er blek, den er blitt så tynn, nesten gjennomsiktig nå. Håret lig mykt krølla mot hodet. Et vindkast får det til å løfte seg. Det er fnugglett. Jeg vet hvordan det kjennes mellom fingrene. Jeg har strøket over det så ofte, varsomt, ømt.

Døra er åpen. Jeg ser du står hagen. Du har ryggen til, og skuldrene dine er så smale under det lette sjalet. Du står og beundrer blomstene i bedet.En hånd er strakt fram. Kanskje vil du fjerne et vissent blad.Kanskje har du glemt hva du ville. En pleierske er med deg. Jeg ser hun står og snakker til deg. Hun smiler. Det er ikke mulig å høre om du svarer. Om du svarer, er det trolig ikke på det hun spør deg om. Den tiden da du våkent og interessert fulgte med på alt, er forbi. Men ennå kan det være små øyeblikk. Glimt av nærvær.