En tror ofte en kjenner til bunns de som er nær. Slik er det ikke. Det er alltid mer.
Hva var dine hemmeligheter, mor? Det vil jeg aldri få vite.
Jeg spurte deg ikke den gangen jeg kunne fått svar. Dagene mine var så fylte.
Og trolg ville du heller ikke svart meg. Jeg var barnet som skulle beskyttes.
Du var mor. Det tar aldri slutt.
Jeg vet at slik pelikanene hakker blod av sitt eget bryst for barna sine,
ville du ha ofra alt for meg.
Du var den som alltid var der.

Det glitrer vanndråper i håret ditt. Du kniser som en liten jente.
Så bøyer du deg og klasker begge hendene i vannet så det spruter.
Du ler. Og jeg ler. Men samtidig vil jeg gråte. Nei, det er ingen tid for gråt nå.
Jeg sender en forsiktig vannsprut mot deg, og du stopper og snur ansiktet bort.
Så sparker du i vannet. Den spinkle foten din plasker. Og du ler og ler. Ler og ler.
Og sola er om mulig enda lysere. Jeg går mot deg og slår armene om deg.
Vi står der midt i alt det blå, og jeg kiler deg og du ler og ler. Og du kiler meg tilbake.

Vi fikk installert hjelpemidler som skulle gjøre det lettere for deg.
Men du glemte tid. Du glemte navn. Vi måtte se i øynene at noe var galt.
Så tok jeg deg med til legen. Og det ble konstatert at du hadde Alzheimer.
Vi ville så gjerne at du skulle bo hjemme så lenge som mulig. Men du ble usikker og redd.
Du som alltid hadde greid med alt, nå var det så mye du ikke greide.
Den natta vi fikk telefon fra politiet om at de hadde funnet deg på en benk på busstoppet,
du venta på bussen for å dra til meg, da visste vi noe måtte gjøres.
Vi fikk plass til deg på sykehjemmet.

Da jeg var barn, sto jeg alltid lenge og nølte før jeg gikk ut i vannet. Jeg vassa meg sakte
framover til jeg fikk vann opp til livet, så opp til skuldrene. Da først la jeg på svøm.
Det er to sorter folk, var det en gang en som sa til meg. Det er de som vasser, og det er de
som stuper. Han sa til meg at de som vasser, det er de forsiktige, de engstelige, de som ikke
våger ta sjanser. De som stuper, det er de modige, de som kaster seg i det og tør ta sjanser.
Jeg vet ikke om jeg er enig i det. Kanskje de som vasser er de som evner nyte,
de som våger gå sakte, ta imot, smake, dvele.
Kanskje det er like stort mot å være tilstede og ta med alt på veien, godt eller vondt,
enn å haste forbi mot målet og miste de små detaljene.

Du rører deg ikke. Ser bare på meg.
Jeg nøler et sekund. Kikker meg rundt.
Så drar jeg av meg langbuksene.
Vi er alene. Verden er vår.
Den lange T-skjorta mi dekker bakenden.
Jeg er ikke uanstendig.
Ikke mer enn hva som vanlig er på en strand.
Og du? Jeg tar deg i hendene, drar deg opp.
Du står der med de blåhvite føttene i sanden,
du ser forvirra ut. Men jeg haler deg med.
Denne dagen er vår!