Bokelskere.no

Jeg holder deg fast i armen. Du vil lenger uti. Du vasser til vannet når opp på leggen.
Du småler. Så bøyer du deg og lar hendene plaske i vannet.
Skøyeraktig ser du på meg, og du skvetter på meg.
Du ler høyt når jeg lener meg til side. Du bøyer deg igjen og skvetter.
Skjørtet ditt er blitt vått, men du stråler der du står.
Jeg slipper armen din, skvetter forsiktig tilbake på deg.
Du ler og ler. Det rynka ansiktet ditt er så vakkert.

Du står i sanden, mor! Tærne dine graver seg ned i det myke, varme.
Du er ustø og støtter deg til meg. Sakte går vi ned mot det blinkende vannet.
Du stopper flere ganger, men jeg får deg med videre. Du ser utover sjøen.
Og så plutselig setter du farten opp. Du trør ut i vannet, og blir stående, som forundra.
Små bølger slår sakte oppover fotbladene dine. Du ler høyt.
Du snur deg mot meg og ler. Øynene dine danser mot meg. Og så vil du lenger ut i vannet.
Du løfter en fot, ser undrende på den, og trør ned igjen i vannet.

Du rører deg ikke. Ser bare på meg.
Jeg nøler et sekund. Kikker meg rundt.
Så drar jeg av meg langbuksene.
Vi er alene. Verden er vår.
Den lange T-skjorta mi dekker bakenden.
Jeg er ikke uanstendig.
Ikke mer enn hva som vanlig er på en strand.
Og du? Jeg tar deg i hendene, drar deg opp.
Du står der med de blåhvite føttene i sanden,
du ser forvirra ut. Men jeg haler deg med.
Denne dagen er vår!

-Jeg skal hente deg, mor, sier jeg. -Nå skal vi bade, slik vi gjorde før.
Jeg ler, plutselig oppglødd.
Det er som om alt umulig akkurat nå er mulig.
Jeg lar de våte tærne mine synke ned i sanden.
Ser hvordan de blir mørke av våte sandkorn.
Jeg går mot deg og strekker hånda fram.
Du ser undrende på meg.
-Kom, sier jeg. Jeg ler mot deg.

Jeg trør opp av vannet og inn på sanden og ser mot deg, mor.
Du sitter der urørlig på pleddet. Men du ser på meg nå. Og du smiler.
Det drysser fin sand ut mellom fingrene dine, før du griper en ny håndfull sand og drysser ut på nytt. Et øyeblikk ser jeg deg som du en gang var.
Den gangen ansiktet ditt var glatt og øynene klare.
Det var mange små gleder. Men ennå kan vi skape nye.
Du og jeg.
Det er ikke for sent.

Da jeg var barn, sto jeg alltid lenge og nølte før jeg gikk ut i vannet. Jeg vassa meg sakte
framover til jeg fikk vann opp til livet, så opp til skuldrene. Da først la jeg på svøm.
Det er to sorter folk, var det en gang en som sa til meg. Det er de som vasser, og det er de
som stuper. Han sa til meg at de som vasser, det er de forsiktige, de engstelige, de som ikke
våger ta sjanser. De som stuper, det er de modige, de som kaster seg i det og tør ta sjanser.
Jeg vet ikke om jeg er enig i det. Kanskje de som vasser er de som evner nyte,
de som våger gå sakte, ta imot, smake, dvele.
Kanskje det er like stort mot å være tilstede og ta med alt på veien, godt eller vondt,
enn å haste forbi mot målet og miste de små detaljene.

Jeg snur meg mot deg og smiler, men du ser ikke på meg.
Du ser etter måkene som stadig flyr lenger bort fra oss.
Det blå glitrende vannet frister meg. Jeg bretter opp buksebeina.
Prøvende setter jeg en tå ut i. Det er kjølig, men ikke for kaldt.
Jeg setter begge føttene ut i vannet. Og vannet lukker seg om fotbladet mitt.
Små bølger løfter seg og sklir bort.
Det er godt.

Det var du som lærte meg omsorg selv for det minste liv.
Du sa at sneglene kanskje ble redde når jeg tok dem opp, de bodde jo inne i sneglehusene sine.
De ville ha det trygt der, og ikke bli putta i en bøtte. Så jeg lot dem i fred etter det.
Da ble det bare skjell jeg samla. Små og store skjell som jeg tok med hjem.
Jeg husker vi limte dem på ark og laga bilder av dem.
En gang stakk vi hull i og hang dem på en tråd som et smykke. Skjell levde ikke.
Du sa det var viktig å ta vare på alt levende. Ha respekt for livet.
Ikke en gang en flue drepte du unødvendig.
Du fanga fluene og slapp dem ut av døra eller viduet.
Far lo av deg, det husker jeg. Men du brydde deg ikke.

Jeg ser deg der du sitter. Du virker så fornøyd.
Hendene dine strekker seg etter sanden, og du lar små sandkorn fylle dem.
Du er så oppslukt av ditt.
Jeg reiser meg og går ned til vannkanten.
Det er små skjell i den myke sanden. De kiler meg under føttene.
Jeg samla skjell i den vesle plastbøtta mi da jeg var lita. Skjell og små sneglehus.
De modigste av vennene mine samla små krabber, men det gjorde ikke jeg.
Jeg syntes synd i krabbene der de kravla og krøp for å komme fri.
Det var mere det enn at jeg var redd for dem.

Noen måker skriker over oss, og du løfter hodet for å se. Du myser og stirrer.
-De skråler, sier du. -Ja, jammen skråler de, sier jeg. Men du hører ikke.
Du mumler noe jeg ikke oppfatter.
Så tar du opp kjeksen som ligger på pleddet ved siden av deg.
Tar en ny bit og tygger, før du legger kjeksen tilbake.
Det blinker i vannet framfor oss. Måkene skriker og flyr over vannet.
Du peker og ler.