Bokelskere.no

-Vi skal en tur til stranda, sier jeg. Jeg smiler mot deg. -Vi skal se mot havet, se bølgene og øyene langt der ute. Alt det du var så glad i. Du tok meg alltid med til stranda om somrene,mor.
Vi bada, vi hadde niste med, vi solte oss i den varme sanden. Og du lærte meg å svømme.
Jeg var så redd vannet, ville ikke ha vann i øynene, men du fikk meg til å like det. Husker du?

Du ser på meg, rynker panna.
-Kjenner jeg deg, spør du
Jeg nikker.
-Ja, mor, du kjenner meg.

Noe av det første jg husker er skrittene dine i trappa. Du gikk aldri. Du løp.
Jeg elska å ligge på det vesle kammerset i den brune senga med blomstrete sengetøy og høre deg komme. Du strøk meg over panna med forsiktige bevegelser. Hånda di var så så myk, så kjærlig. Det fantes ingen ting vondt i verden når du var der.
Det er den samme hånda som nå fikler med knappen i jakka du har på deg.
Det er den samme hånda jeg nå kan strekke min ut og stryke over. Den gang var den så glatt. Nå er huden full av rynker. Men ennå er den min trygghet. Der på din fjerne planet er du umistelig for meg. Jeg skrur ned musikken. Snur meg mot deg. -Det er sommer, mor, sier jeg.
Du nikker, enda jeg vet du har glemt hva sommer er.

Nå skal vi kose oss, sier jeg. Men du hører ikke. Du sliter og drar i knappen.
Da ser du plutselig opp. -Du og jeg, sier du og smiler.
Og igjen kjenner jeg det varme trykket bak øynene.
Denne gang av glede. Det var det du alltid sa. Du og jeg. Minnet. Ja, du og jeg, svarer jeg.
Jeg strekker hånda mot deg og stryker deg over din hånd. Men øyeblikket er over.
Igjen er det knappen i jakka som har fått ditt fokus.
Du er så nær meg, og likevel har jeg mista deg.

Jeg starter bilen. Så trykker jeg på CD-en jeg har lagt klar.
Det er Jim Reeves. "I love you because". Husker du mor hvor godt du likte denne sangen.
Du beundra slik Jim Jim Reeves. Da han døde så alfor tidlig, da gråt du.
Du hadde tårer i øynene hver gang de spilte platene hans i radioen.
Kanskje jeg hadde håpt på en reaksjon. At minne skulle komme tilbake.
Jeg vil så gjerne at der skal være minner vi kan dele. Ennå en gang.
Men du fikler med knappen i jakka og ser ikke opp når jeg svinger bilen ut fra parkeringsplassen.

Du følger med meg, mor. Du spør ikke. Du følger meg så tillitsfull. Og vi går gjennom den store døra av glass, som lukker seg bak oss. Du er så lett på foten. Fremdeles er er stega dine kjappe, selv om du er blitt mer ustø og ikke alltid vet retninga der du skal.
Jeg loser deg på plass i bilen min. Jeg fester sikkerhetsselen, og stryker deg samtidig lett over kinnet. Du har fått øye på en knapp i den åpne jakka di. Du fingrer med den, og all din konsentrasjon er der.

Jeg tar deg i armen igjen, og fører deg gjennom den åpne døra og inn i det vesle rommet som er hjemmet ditt nå. Et rom med en seng, en liten sofa, to stoler og et baderom tilhørende.
Du har bilder på veggene, du har dine vakre broderier her. Og porselensfigurene hjemmefra.
Den av gutten, og mora med barnet. Du og jeg. Du sa alltid det.
Jeg finner fram den lette jakka di. Så tar jeg deg med ut i gangen der jeg forklarer pleieren at jeg gjerne vil ta deg med på en biltur. Jeg sier at vi skal være tilbake før middag. Hun nikker og ønsker oss lykke til.

Pleieren er gått inn. Det er bar oss to her nå. Du og jeg. Jeg lukker øynene, trekker pusten dypt. Denne dagen vil jeg fylle med minner. Vi vet ikke hvor mange flere dager vi vil få. Tiden er dyrebar nå. -Har du lyst å bli med en tur, mor? Du ser på meg. Smiler. -Vi er venner, vi, sier du blidt. Jeg klemmer deg. -Ja, vi er venner, mor. Jeg kjenner noe varmt bak øynene, og tvinger det bort. -Kom, sier jeg.

Det er ikke borte. Ikke det. At du kan nyte skjønnhet. Og glede. Øyeblikkets glede.
Jeg tar deg i armen og går bortover den smale stien sammen med deg, fra bed til bed i denne hagen som er så ulik og annerledes enn den du skapte. Jeg kjenner vekten fra kroppen din der du lener deg mot meg. Du er blitt så mager, så skjør nå. Som plantene i hagen. Jeg fylles med en uendelig ømhet, og smerte.
Du har stoppa. Du står og ser fasinert opp. En fugl har satt seg i det spinkle bjørketreet.
Du peker og ler. Denne latteren som vel var den aller første jeg hørte. Latteren som alltid lå der på lur, og som kunne viske bort alt vondt i verden og hente sola fram på de mørkeste dager.
Mor. Å mor!

Jeg har tidligere skrevet 4 avsnitt fr denne vakre boken. Sender i kveld det neste.

Å mor, du har alltid elska alt det vakre. Det lille huset vårt, med de hvite heklegardinene,
med de nystrøkne dukene på bordet. Og serviset du var så stolt av.
Og porselensfigurene på hylla og i vindusposten. Den av mor og barn, og den av en vakker danserinne, og den av en liten gutt. Kanskje den minna deg om sønnen du aldri fikk. Han du mista da han ble født. Men du snakka aldri om det. Alltid var det friske blomster i vasene. Du stelte deg vakker også. Du var det vakreste jeg visste. Det lyse håret med fall, etter krøllspenner og nøye dandering. Den myke huden i ansiktet ditt, de skinnende øynene. Og munnen. Den som fikk et lett strøk av leppestift når du skulle være ekstra fin. Du fråtsa aldri, men med små midler fikk du til så mye. Du hadde det i deg.

Du har alltid vært glad i hagearbeid. Du lærte meg navn på plantene, forklarte, fortalte. Nå er det jeg som forteller deg. -Det er rosene, mor. Og du smiler og klapper hendene sammen. I et glimt husker jeg deg der du krøp i hagen hjemme , med mold på hendene, og med lys i øynene. Dine bed var de fineste i hele nabolaget.
Du utvida hagen for hvert år. Passa på plantene som om de var dine egne barn. Du luka, vanna, snakka med dem.
Folk som gikk forbi på gata, stoppa opp og så inn i hagen vår. -Se, så vakkert, sa de.