Bokelskere.no

Kitsch er det lumskeste av alle fengsler. Sprinklene i gitteret er kledd med gullet til forenklede, uvirkelige følelser, slik at man tar dem for å være søylene i et palass.

Uten stans sa de at de forstod hverandre, svarte hverandre. Men det var ikke slik. Ingen, ikke én av debattantene, viste det minste tegn til å ville forandre syn stilt overfor de framsatte argumentene."

Vi er lagdelte vesener, vesener fulle av dyp, med en sjel av usikkert kvikksølv, med et sinn hvis farge og form veksler som i et kaleidoskop som hele tiden blir ristet på.

Preller ikke blikkene våre hele tiden av på den andre, som i nattens rasende møte, og etterlater oss med lutter antakelser, tankebrokker og tillagte egenskaper? Er ikke sannheten heller den at det ikke er menneskene som møter hverandre, men skyggene som forestillingene deres kaster?

Går det slik for de andre også: at de ikke gjenkjenner seg selv i sitt ytre? At speilbildet deres står for dem som en kulisse full av plump forvrengning? At de med skrekk blir oppmerksom på en avgrunn mellom det inntrykket de andre har av dem, og den måten de opplever seg selv?

Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler.Jeg trenger deres skjønnhet og opphøyethet.Jeg trenger dem mot verdens tarvelighet.Jeg vil se opp mot lysende kirkevinduer og la meg blende av de overjordiske fargene.

Jeg elsker mennesker som ber. Jeg trenger synet av dem. Jeg trenger det mot den lumske giften i det overfladiske og tankeløse.

Det var de første portugisiske ordene hans i den virkelige verden, og de virket. At ord forårsaket noe, at de satte noen i bevegelse eller kunne få noen til å stanse, til å le eller gråte: Allerede som barn hadde han syntes det var gåtefullt, og det hadde aldri sluttet å gjøre inntrykk på ham. Hvordan gjorde ordene det? Var det ikke som magi?

For en som ham var byen han bodde i, som et hus, en koselig hule, et trygt hi. Alt annet betydde fare. Bare en som hadde like tykke brilleglass, kunne forstå det.

Og plutselig, med en forferdelse som jeg endog kjente i kroppen, stod det klart for meg: Slik er det alltid. Å si noe til en annen: Hvordan kan man vente at det har noen virkning? Strømmen av tanker, bilder og følelser som til enhver tid flyter gjennom oss, den har en slik kraft, denne strie strømmen, at det ville være et under hvis den ikke brae skyllet vekk, og overlot til glemselen alle ordene som en annen sier til oss, såframt de ikke tilfeldigvis, helt og holdent tilfeldigvis, passer til ens egne ord. Er det annerledes med meg?

Jeg skjelver bare jeg tenker på den uplanlagte og ukjente, men uunngåelige og ustoppelige kraften i sporene som foreldre etterlater i sine barn, og som i likhet med brannspor aldri vil kunne utslettes. Konturene av foreldrenes vilje og frykt skriver seg med glødende griffel inn i sjelene til de små, som er fulle av vanmakt og fulle av uvisshet om det som skjer med dem. Vi trenger et helt liv for å finne og tyde den innbrente teksten, og vi kan aldri være sikre på at vi har forstått den.