Bokelskere.no

Hva kunne, skulle man gjøre med all den tiden som lå foran oss nå, åpen og uformet, fjærlett i sin frihet og blytung i sin uvisshet?

Fraværet hans var som den skarpt avtegnede tomheten på et fotografi der noen har klippet ut en skikkelse med presis saks, og nå er den manglende skikkelsen viktigere, mer dominerende enn alle andre.

Når Amadeu leser en bok, har den ingen bokstaver igjen etterpå.

Han fotograferte helt inn i søvnen. Noen ganger våknet han og visste ikke hvor han var. Når han så satt på sengekanten, var han ikke lenger sikker på om fotografens distanserte, beregnende blikk var det riktige blikket for å tilegne seg verdenen til et liv.

Det var de menneskene som leste, og det var de andre. Om en var leser eller ikke-leser-man merket det fort. Det fantes ingen større forskjell mellom menneskene enn denne. Folk ble forundret når han hevdet det, og mange ristet på hodet over at han kunne være så forskrudd. Men det var slik. Gregorius visste det. han visste det.

Menneskene holder ikke ut stillheten, det ville ha betydd at de utholdt seg selv

Er ikke sannheten heller den at det ikke er menneskene som møter hverandre, men skyggene som forestillingene deres kaster?

Eller dreier det seg om ønsket- det drømmeliknende, patetiske ønsket - om enda en gang å stå ved det punktet i livet og kunne slå inn på en helt annen retning enn den som har gjort meg til den jeg er blitt?
Det er noe besynderlig ved dette ønsket, det smaker av paradoks og logisk besynderlighet. For han som ønsker seg det - har er jo slett ikke den som står ved skilleveien, ennå uberørt av framtiden. Snarere er det han som er merket av den tilbakelagte framtiden omskapt til fortid, som ønsker seg tilbake for å gjenkalle det ugjenkallelige. Og ville han ha gjenkalt det, hvis han ikke hadde gjennomlevd det?

Hvem kjenner de egentlige grunnene til sin angst?

Hvis det er slik at vi bare kan leve en liten del av det som er i oss - hva skjer med resten?