Bokelskere.no

Man har ikke lov til å gjøre de andre til byggesteiner i ens eget liv, til vannbærere i kappløpet om ens egen salighet.

Jeg vil ikke at noen skal forstå meg helt. Jeg vil gå gjennom livet uten å være gjenkjent. De andres blindhet er min sikkerhet og min frihet.

Tenk på at du en gang må dø, kanskje allerede i morgen. Jeg tenker hele tiden på det, derfor skulker jeg kontoret og lar solen skinne på meg.

Livet er ikke det vi lever; det er det vi forestiller oss at vi lever (...)

Og slik kunne man beskrive angsten for døden som angsten for ikke å kunne bli den man har gått inn for å bli.

Det dreier seg om ting som man ønsker å gjøre og å oppleve fordi de vil kunne gjøre ens eget, dette helt spesielle livet helt, og fordi livet uten dem ville forbli ufullstendig, en torso og et blott fragment.

Og nå hadde de ledd sammen i flere minutter. Det hadde vært som en berøring. En lett, svevende berøring uten motstand, noe som fikk enhver kroppslig berøring til å se ut som en plump, direkte latterlig manøver.

Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler. Jeg trenger deres skjønnhet og opphøyethet. Jeg trenger dem mot verdens tarvelighet. (....) Jeg vil høre orgelbruset, denne oversvømmelsen av overjordiske toner. (...) Jeg elsker mennesker som ber. Jeg trenger synet av de. Jeg trenger det mot den lumske giften i det overflatiske og tankeløse. Jeg vil lese de mektige ordene i Bibelen. Jeg trenger den uvirkelige kraften i dens poesi. Jeg trenger den mot språkets forfall og parolenes diktatur. En verden uten disse tingene ville være en verden jeg ikke ønsker å leve i.

Du tar deg selv for alvorlig, sa du og gned sølvhåndtaket på stokken. Hva skulle jeg ellers ta alvorlig, om ikke meg selv? spurte jeg.

...tryggheten til en mann som tok seg tid med tankene sine, for at de etterpå kunne finne uttrykk i vurderinger som ble stående.