Bokelskere.no

Du skal vite, Sancho, at intet menneske er mer end et andet, hvis det ikke utretter mer end et andet.

..Men om skjønnheten var like stor på begge sider, vil ikke tiltrekningen være den samme på begge sider, for ikke alle arter skjønnhet skaper kjærlighet, for noen gleder øynene, men tvinger ikke hjertet. Om enhver skjønnhet vekket kjærlighet og man bøyet seg for den, ville alle hjertets følelser forvirres og komme på avveier, uten å vite hos hvem den skulle stanse, og siden alle vakre ting er endeløse, ville de følelser som vekkes være uten ende. Etter det jeg har hørt er den virkelige kjærligheten udelelig, og den må være frivillig og ikke tvunget.

... i det jeg svarer på det De i stor høviskhet ber meg om, at hennes navn er Dulcina, hennes hjemsted Toboso, en landsby i La Mancha, og hennes stand må i det minste være en prinsesses, siden hun er min dronning og herskerinne; hennes skjønnhet er overmenneskelig, i henne blir alle de umulige og kimæriske skjønnhetens attributter som dikterne gir sine damer, fovandlet til virkelighet: hennes hår er som gull, hennes panne som elyseiske marker, hennes øyenbryn er som regnbuen, hennes øyne soler, hennes kinn roser, lebene koraller, tennene perler, halsen alabast, brystet marmor, hendene elfenben, hennes hvithet er sne, og de deler ærbarhetenskjuler for menneskes blikk, er slik etter det jeg tror og mener, at kun den klokeste betraktning kan lovprise dem og ikke sammenligne dem med noen annens.

Dette har jeg sagt deg fordi jeg av det første eketreet som dukker opp, skal rive løs en tykk gren som er så sterk og så god som jeg forestiller meg den, og med den skal jeg utføre slike bedrifter at du vil føle deg lykkelig over at du er funnet verdig til å se dem og være vidne til ting som man knapt kan tro.

Om det ikke fantes noen tølper eller en eller annen gemen mann med øks og jernhatt, eller en eller annen kjempesvær kjempe som voldtok dem, fantes det jomfruer i hine tider som etter åtti år, og som i all denne tiden ikke hadde sovet under noe tak, gikk så hele og uberørte i sin grav som den moren som hadde født dem.

Kort sagt, han lot seg til de grader oppsluke at han tilbragte nettene fra det mørknet til det lysnet, og dagene fra det lysnet til det mørknet, med å lese, og på grunn av så lite søvn og så megen lesning, tørket hjernen inn så han mistet forstanden.

Denne holdt jomfruene, som allerede hadde forsonet seg med ham, nå på å avvæpe, og selv om de hadde fått av ham brystharnisket og ryggstykket, visste de ikke hvordan de skulle få av ham halsringen eller det falske visiret som han hadde bundet fast med grønne band, som måtte skjæres over siden knutene ikke var til å få opp. Men det ville han på ingen måte gå med på, og derfor ble han sittende hele kvelden med visiret på, noe som gjorde han til den pussige og merkverdigste figur man kan tenke seg.

Ved mit skjeg - sa Sancho -, om ikke Pentapolín gjør aldeles ret, og jeg vil hjælpe han av al min magt!

Å, du lavættede tølper, du ondskapsfulle, uanstendige, uvitende, styresløse, skamløse, frekke ryktesmed og baktaler! Slike ord har du våget å uttale i mitt og i disse høyvelbårne damers nærvær, og slike uanstendigheter og frekkheter har du dristet deg til å gi rom for i din forvirrede fantasi! Vik fra mitt nærvær, du naturens monstrum, du arkiv for løgner og skap for lurerier, du silo for uanstendigheter, oppfinner av ondskaper, utroper av tåpeligheter, fiende av det dekorum man skylder kongelige personer! Gå, og vis deg ikke, for da vekkes min vrede!

Redd mann fører ikke bruden til sengs.