Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Raskt dro han av seg buksene og ble stående i bare skjorten, og så hoppet han uten videre to ganger opp i luften, slo hælene sammen og gjorde to rundkast med bena i været og avdekket slike ting som fikk Sancho til å snu Rocinante, for å slippe å se dem en gang til. Han anså seg vel fornøyd og tilfreds med å kunne sverge på at hans herre var blitt helt gal. Og derfor lar vi ham nå dra sin vei og bli borte inntil han er tilbake, og det blir det ikke lenge til.
[...] min ulykke så stor at mine foreldre må ha begrått den og min ætt lidd under den, uten å kunne lette den med sine rikdommer, siden jordisk gods er til ingen nytte som botemiddel mot ulykker fra himmelen.
(Fillefransen forteller)
Hvilke kjemper? Sa Sancho Panza. Dem du ser der svarte hans herre, – de med de lange armene som på noen er mer enn to postmil lange. Men hør, Deres nåde, svarte Sancho, -for det som der dukker opp er ikke kjemper, men vindmøller, og det som hos dem virker som armer, er møllevingene som beveges av vinden og får møllestenen til å gå rundt. Det later til at du ikke er vel versert i dette med riddereventyr, sa Don Quijote. – Det vi ser er kjemper, og om du blir redd, gå da til side og be en bønn mens jeg kjemper en vill og ulik kamp med dem.
Deres nåde ville vært bedre predikant enn en vandrende ridder.
Kanskje er det slik at man søker enting, og finner noe annet. Jeg vil ikke bytte bort mine forventninger mot den fineste adelstittel...
Sagt av Sancho
Hva pokkers slags hevn er det vi kan ta? svarte Sancho. Siden de er mer enn tyve og vi bare to, og kanskje er vi bare en og en halv? -Jeg er verd hundre, svarte don Quijote.
Velvillige leser, du kan tro meg på mitt ord når jeg sier at jeg skulle ønske at denne boken, dette barn av min tanke, skulle være den skjønneste, den gjeveste og klokeste som tenkes kunne. Men jeg har ikke kunne omgå naturens orden, der hver ting avler sin like. Og derfor, hva kunne vel mitt ufruktbare og udyrkede talent avle annet enn historien om et magert, vissent og lunefullt barn, fylt av underlige tanker som ingen annen kunne ha funnet på, likesom en som ble unnfanget i et fengsel, der hvert ubehag har slått seg ned og hver sørgelig lyd hører hjemme?
Hva slags pokkers hevn er det vi kan ta? svarte Sancho. Siden de er mer enn tyve og vi bare er to, og kanskje er vi bare en og en halv? Jeg er verd hundre, svarte don Quijote.