Bokelskere.no

Det fantes ingen vei ut av det, annet enn den gamle og velbrukte: holde ut.

Jeg ville la tilfeldighetene råde, la det som skjedde, skje, og så ta konsekvensene av det etter hvert som de oppstod. Var det ikke det som var livet?

Det er jo ikke så komplisert. Enten går det bra, eller så går det ikke bra. Og det er jo bra, det også, for da kan det jo bare gå bedre.

Alt dette fantes i blikket hennes. En grenseløs kjærlighet og en grenseløs uro. Hele tiden kjempet de om forrangen.

Hun handlet ut fra sine følelser. Men følelser, de er til for å undertrykkes.

Henrik Ibsen var besatt av medaljer , sa jeg . - Det fantes ikke den orden han ikke var villig til å ydmyke seg dypt for å få. Han skrev brev til alle mulige konger og regenter for å få dem . Og så gikk han med dem hjemme i stuen . Spankulerte rundt med det lille brystet tett av medaljer . Han hadde også et speil innerst i flosshatten sin . Så satt han på kafèen sin og speilte seg i skjul.

Vidar kjørte som mange gamle menn gjør , lett bøyd over rattet , som om de fattige ekstra centimeterne nærmere ruten var avgjørende for å få god nok sikt.

Det er merkelig, sa jeg da vi begynte på en av tverrgatene opp mot Mariaberget. - jeg blir så glad av å være sammen med deg , likevel klarer jeg ikke å si noe. Det er som om du forstummer meg.

Jeg kjente en sterk trang til å sove , legge meg i et tomt rom , slukke lyset og bare forsvinne fra verden . Det var det jeg lengtet etter, og det som ventet meg , timer med sosiale forpliktelser og småprat , virket uutholdelig.

Munnen hennes hang ned i vikene , ikke fordi hun var gammel , men fordi kinnene var så store og kjøttfulle. Hele hodet var oppsvulmet av kjøtt. At hun hadde lagt ned mye tid på frisyren , hjalp liksom ikke på helhetsinntrykket, det var som å frisere den grønne busken på en gulrot.