Bokelskere.no

Vi har ikke bare tilgang på våre egne liv, men på nesten alle andre liv som lever i vår kulturkrets, ikke bare tilgang på våre egne minner, men men på hele den jævla kulturens minner, for jeg er deg og du er alle, vi kommer fra det samme og skal til det samme, og underveis hører vi det samme på radioen, ser det samme på tv, leser det samme i avisen, og i oss står samme faunaen av kjente menneskers ansikter og smiler. Selv om du setter deg ned på et bitte lite rom i en bitte liten by hundrevis av mil unna verdens sentra og der ikke møter et menneske, er deres helvete ditt helvete, deres himmel din himmel, det er bare å sprekke den ballongen som er verden og la alt som finnes der, strømme ut over sidene.

Dykkere, det er så langt ned man kan komme. Astronauter, det er så høyt man kan komme. Seilskuter, det er noe langt inni historiens dyp. Og luftskip, det er verdenen som ikke ble

Du skal ikke tro du er noe.
Du skal faen ikke tro at du er noe.
For det er du ikke. Du er bare en selvgod, middelmådig liten dritt.
Ikke tro at du er noe, ikke tro at du er verdt noen ting, for det er du ikke.
Du er bare en liten dritt.

Så bøy hodet ditt og jobb, din lille dritt. Så får du i alle fall noe ut av det.
Hold kjeft, bøy hodet, jobb og vit at du ikke er verdt en dritt.
Det, omtrent hadde jeg lært.
Det var alle mine erfaringer kokt ned til én.

Menneskenes veier er i sannhet merkverdige og rare!

Ibsen hadde rett. Alt jeg så rundt meg, bekreftet det. Relasjoner var til for å utradere det individuelle, binde opp friheten, holde det som ville opp, tilbake. Så ble aldri min mor så sint som når vi diskuterte begrepet frihet. Når jeg sa det jeg mente, fnøs hun og sa at det bare var noe amerikansk noe, en forestilling uten innhold, tom og løgnaktig. Det er de andre vi er til for. Men det var den tanken som hadde skapt den gjennomsystematiserte tilværelsen vi levde i nå, hvor det uforutsette helt var borte og man kunne gå fra barnehage gjennom skole gjennom universitet og inn i arbeidslivet som om det var en tunnel, overbevist om at valget som hadde blitt tatt, var fritt, mens man i virkeligheten hadde blitt silt som sandkorn helt fra første dag på skolen; noen sendt ut i det praktiske arbeidslivet, noen i ut i det teoretiske, noen opp på toppen, noen ned i bunnen, alt mens det vi lærte, var at alle var like. Det var den tanken som hadde fått oss, i alle fall min generasjon, til å forvente ting av livet, leve i den troen at vi hadde krav på noe, faktisk krav på noe, og skylde på alle mulige andre omstendigheter enn oss selv dersom det ikke forløp slik vi hadde tenkt.

Hvordan gikk det an å kaste livet vekk på å hisse seg opp over husarbeid? Hvordan var det mulig?

Hvem bryr seg om hvem som en gang vasket hva, når et liv ses tilbake på, når et liv oppsummeres?

Har jeg lært meg en ting disse årene, som forekommer meg umåtelig viktig nettopp i vår tid, som svulmer slik over av middelmådighet, er det følgende: Du skal ikke tro du er noe. Du skal faen ikke tro at du er noe. For det er du ikke. Du er bare en selvgod, middelmådig liten dritt. Ikke tro at du er noe, ikke tro at du er verdt noen ting, for det er du ikke. Du er bare en liten dritt. Så bøy hodet ditt og jobb, din lille dritt. Så får du i alle fall noe ut av det. Hold kjeft, bøy hodet, jobb, og vit at du ikke er verdt en dritt. Det omtrent, hadde jeg lært.

De fleste har jeg ikke lest. Og de jeg har lest, husker jeg ingenting av.

Å synde er å sette seg i en posisjon hvor synden blir mulig.