Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Hun tøyde grensene mine, ut fra det hun behøvde i sitt liv, men gikk aldri så langt at jeg nådde mitt nullpunkt. Men nær, det var jeg.
Typen var ikke fremmed for meg, jeg hadde møtt flere som minnet om ham, men bare de siste årene, aldri da jeg vokste opp. Det kunne ha med klasse, geografi eller generasjon å gjøre, sannsynligvis alt på en gang. Østerlandsk middelklasse, gjettet jeg på, muligens akademikerforeldre. God oppdragelse, selvsikker opptreden, skarpt hode, sosialt begavet. Et menneske som så langt ikke hadde støtt på noen motstand av betydning, det var inntrykket han ga de første minuttene.
Sinnet mitt var smålig, det blusset opp av småting; hvem bryr seg om hvem som en gang vasket hva, når et liv skal ses tilbake på, når et liv oppsummeres? Linda beveget seg mellom sine sinnstilstander, og når hun var som lengst nede, lå hun bare på sofaen eller i sengen, det som i begynnelsen hadde avfødt omsorg i meg, førte nå bare til sinne: skulle jeg gjøre alt mens hun lå der og sløvet? Jo, det kunne jeg, men ikke betingelsesløst. Jeg gjorde det og hadde rett til å være sint og sur, ironisk, sarkastisk, iblant rasende. Denne gledesløsheten bredte seg ut langt forbi meg, helt inn i kjernen av livet vårt sammen. Linda sa at det var alt hun ba om, at vi skulle være en glad familie. Det var det hun ville, det var det hun drømte om, at vi skulle være en glad og lykkelig familie. Alt jeg drømte om, var at hun skulle gjøre like mye som meg av husarbeidet. Det sa hun at hun gjorde, så der stod vi, med våre anklager, vårt sinne og våre lengsler, midt i livet, som var våre liv, ingen andres.
Hvordan gikk det an å kaste livet vekk på å hisse seg opp over husarbeid? Hvordan var det mulig?
Ikke mange mennesker møter verden med samme kraft.
Annen måte kan jeg ikke si det på. Solen gikk opp i livet mitt. Først bare som en lysning i horisonten, nærmest som for å si, det er hit du må se. Så kom de første strålene, alt ble tydeligere, lettere, mer levende, og jeg ble gladere og gladere, og så stod den midt på mitt livs himmel og brant og brant og brant.
Helt fra jeg gikk på barneskolen hadde jeg, og alle med meg, blitt oppfordret til å tenke kritisk og selvstendig. At denne kritiske tanke bare var et gode opp til et visst punkt, og at det utenfor dette punktet ble snudd til sin egen motsetning og ble et onde, eller selv ondt, hadde ikke gått opp for meg før jeg var godt over tretti. Hvorfor så sent? kan man jo lure. Dels skyldtes det min stadige følgesvenn naiviteten, som i sin fetter-på-landet-aktige godtroenhet vel kunne så tvil om meninger, men aldri om meningenes forutsetninger, og således aldri spurte seg om "det kritiske" virkelig var kritisk, om "det radikale" virkelig var radikalt, om "det gode" virkelig var godt, noe alle fornuftige mennesker jo gjør så snart de har kommet ut av ungdomstidens selvdrukne og av følelser svimeslåtte anskuelsers grep; dels skyldtes det at jeg i likhet med så mange i min generasjon var opplært til å tenke abstrakt, det vil si å tilegne meg kunnskap om ulike tankeretninger i ulike fagområder, gjengi dem mer eller mindre kritisk, gjerne sett i forhold til andre tankeretninger, og så bli bedømt for det, men også i blant for min egen innsikts skyld, mitt eget vitebegjærs skyld, uten at tankene forlot det abstrakte av den grunn, slik at det å tenke til slutt helt og holdent var en aktivitet som utspilte seg blant sekundære fenomener, verden slik den framstod i filosofien, mens den verden jeg bebodde, den jeg sov i, spiste i, snakket i, elsket i, løp i, den som luktet, som smakte, som lød, som regnet og blåste, som kjentes mot huden, ble holdt utenfor, var ikke et tema for tenkning. Det vil si, tenke gjorde jeg jo der også, men på en annen måte, en mer praktisk, fenomen som fenomen-rettet måte, og ut fra andre motiver. Mens jeg tenkte i det abstrakte virkeligheten for å forstå den, tenkte jeg i den konkrete virkeligheten for å håndtere den. I den abstrakte virkeligheten kunne jeg lage meg et selv, et selv av meninger, i den konkrete virkeligheten var jeg den jeg var, en kropp, et blikk, en stemme. Det er den all selvstendighet tar sitt utgangspunkt i. Også den selvstendige tanke.
Hos en forfatter som Tolstoj ... ser alt annerledes ut. Der er det lange beskrivelser av landskaper og rom, skikker og klesdrakter, der ryker det fra børsepipen etter at et skudd er avfyrt, der står smellet tilbake i et svakt ekko, der bykser det rammede dyret opp før det faller om, og blodet, det damper når det renner ut på marken. Der diskuteres jakt i omfattende utlegninger, som ikke vil være noe annet enn det, en sakkyndig dokumentering av et objektivt fenomen, innsprengt i en ellers hendelsesrik beretning. Denne gjerningenes og tingenes egentyngde finnes ikke hos Dostojevskij, det skjuler seg alltid noe annet bak dem, et sjelens drama, og det betyr at det alltid er et aspekt av det menneskelige han ikke får med seg, nemlig det som forbinder oss med det utenfor oss. Det er mange slags vinder som blåser gjennom mennesket, og det finnnes andre formasjoner i det en sjelens dyp.
Mellom de to perspektivene fantes det ingenting. Det var bare det der lille, selvutslettende, og det store, avstandsskapende. Og det imellom, der var det jo dagliglivet utspilte seg. Kanskje var det derfor jeg hadde så vanskelig for å leve i det. Dagliglivet, med sine plikter og rutiner, var noe jeg utholdt, ingenting jeg gledet meg over, ingenting som ga meg mening eller gjorde meg lykkelig. Dette handlet ikke om mangelen på lyst til å vaske gulv eller skifte bleier, men om noe mer grunnleggende, at jeg ikke opplevde verdien i det nære livet, men alltid lengtet bort derfra, og alltid hadde gjort det. Så livet jeg levde, var ikke mitt eget. Jeg forsøkte å gjøre det til mitt, det var den kampen jeg førte, for jeg ville jo det, men jeg mislyktes, lengselen etter noe annet hulte fullstendig ut alt det jeg gjorde.
Døden gjør livet meningsløst fordi alt vi noensinne har strevd for, opphører med den, og den gjør livet meningsfylt fordi dens nærvær gjør det lille vi har av det, umistelig, hvert øyeblikk kostbart.
(Geir:) Jeg skriver for å gjenerobre mitt tapte alvor