Bokelskere.no

Det er så mye menneskelighet i denne evnen til å være glad i trær, så mye lengsel etter de første tingene som gjorde oss betatt, det ligger så mye kraft i det å føle seg ubetydelig midt ute i naturen -

Her er altså dagens dype tanke: Det er første gang jeg har truffet noen som gransker folk og som ser lenger enn som så. Det kan kasnkje virke trivielt, men jeg tror likevel det er dypt. Vi ser aldri lenger enn det vi er sikre på, og enda alvorligere er det at vi har gitt avkall på møtet. Den eneste vi møter er oss selv, uten at vi kjenner oss igjen i disse permanente speilene.

Det er banalt å si det, men intelligensen har verken noen verdi eller noen interesse i seg selv. Enkelte meget intelligente mennesker har viet sitt liv til spørsmål om englenes kjønn, for eksempel. Men mange intelligente mennesker har en slags systemfeil: De tror intelligense er et mål. De har bare én idé i hodet, nemlig å være intelligent, og det er svært dumt. Når intelligensen tror den er et mål, fungerer den på underlig vis: Beviset på dens eksistens blir ikke hvor sinnrike og enkle dens produkter er, men dunkelheten i dens uttrykk.

Vi ser aldri lenger enn til det vi er sikre på, og enda alvorligere er det at vi har gitt avkall på møtet. Det eneste vi møter, er oss selv, uten at vi kjenner oss igjen i disse permanente speilene. Hvis vi var oppmerksomme på det, hvis vi ble klar over at det alltid bare er oss selv vi ser på i den andre, og at vi er alene i ørkenen, ville vi bli gale. Når mor serverer fru de Broglie makroner fra Laudrée, forteller hun livshistorien sin til seg selv og knasker bare i vei på smaken av seg selv. Når pappa drikker kaffen sin og leser avisen, betrakter han seg selv i et speil som minner om Coué-metoden med positiv selvsuggesjon. Når Colombe snakker om Marians forelesninger, skjeller og smeller hun på sitt eget speilbilde, og når folk går forbi portnerkonen, ser de bare det tomme intet fordi det ikke er dem selv.

Jeg for min del bønnfaller skjebnen om å gi meg sjansen til å se lenger enn til meg selv og til å møte noen.

En alpakka er en slags lama med en høyt verdsatt ull og med en papaya til pynt på hodet.

...jeg kjenner deg knapt utover det du var for meg: en himmelsk velgjører, en mirakuløs balsam mot skjebnens vissheter.

Fru Michel har pinnsvinets eleganse: Utenpå er hun stappfull av pigger, en skikkelig festning, men jeg har en anelse om at hun på innsiden i all enkelhet er like raffinert som et pinnsvin - de er noen dyr som bare later som om de er dorske, de hegner fanatisk om sin ensomhet, og de er fryktelig elegante.

Den sjelsroen vi føler når vi er alene, tryggheten på oss selv i ensomhetens likevektige ro, er ingen ting i forhold til den utvungenheten, åpenheten og frittalenheten som vi opplever sammen med det andre, i delaktig selskap.

Er det dette som er morskjærlighet - denne intuitive innsikten midt i katastrofen, denne gnisten av empati som blir igjen selv når mennesket er henvist til å leve som et dyr?

Man bør bare ha én venninne, men henne skal man velge omhyggelig.