Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Så er jeg hjemme igjen , halvgammel og med knekket livsmot, finner meg et midlertidig tilholdssted og innlosjerer meg så smått i håpløsheten .
Hvordan lærer en seg til å leve uten håp, nakent og utsiktsløst som et dyr i bur ? Hvor vender mennesket seg hen når vandringen er slutt og alle veier stengt, unntatt dem som fører bakover i tid og rom ? Er min erindring sterk og levende nok til å holde meg oppe, eller likner jeg "hin ulykkeligste" hos Søren Kirkegaard, som snart lever i erindringen uten å ha noe å minnes, snart i håpet uten å ha noe å håpe på ?
Jeg har prøvd å forklare pleierne hvordan det står til med meg, men de bare smiler og begynner å snakker om noe annet. Ingen forstår andre plager enn dem de selv har, i så måte er alle mennesker iskalde og uten innlevelse.
Bestefar måtte oppfinne helt nye himmelretninger om han skulle få sendt oss så langt bort fra hverandre som hans hellige vrede ville det.
Det falt en tyngsel av meg, og den sørgmodigheten som hadde ligget over meg siden dommen i 1946 slapp taket i meg. Underet hadde skjedd, far hadde fått oppreisning og var stått opp fra de døde. Han hadde kastet landssvikeren av seg, og jeg kunne gå ham i møte uten å synke til livet i skyld og skam.
Far brukte alltid si at det var tre kilder til innsikt i menneskesjelen: Først og fremst mot til å se inn i seg selv, dernest diktningen og endelig iakttagelsen av andre mennesker.
det var kommet en flekk på hans ufeilbarlighet, en moralsk mugg som bredde seg i det skjulte, til råten tæret ham opp innenfra og lot ham ende sine dager i skam og fornedrelse.
Trolig har jeg ikke anlegg for å bli noe rendyrket åndsmenneske. Det er for mye som tynger meg og trekker meg ned. Min higende ånd har tunge klumper med jord under føttende, tross alle fluktforsøk vasser den ennå i myra og ulendet på nedre Hov.
I blant kunne det spinne seg ut noen fine tråder mellom to av dem, mellom søstrene seg imellom, mellom den ene av dem og Vemund, mellom eldste og yngste bror. Men disse følelsestrådene var som det spindelvevet naturen spenner ut på sensommeren, det som lyser så forlokkende i solskinnet, men brister ved den minste berøring.
Mennesker som ikke er klart definerte personer, har noen ganger fått den gaven at de kan krype inn i nesten enhver eksistens og gjøre den til sin.