Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Hans bevegelser var forbausende lette til den tunge, litt bondske skikkelsen, klesdrakten var skjødesløs , når han ikke fant det for godt å erte på seg byens småborgere med avstikkende vest, et glorete slips eller to umake sokker. Han var en slikkemunn av Guds nåde, som kunne rydde et kakefat på noen minutter og i neste nå se seg sultent etter noe mer. Ikke før hadde han hilst på husets frue og overrakt henne en konfekteske, så stjal han den ut av hendene hennes, rev lokket av og spiste den helt alene.
Liksom i sine velmaktsdager kunne hun holde utkikk under øyenvippene, strekke en velformet silke-legg frem og dreie hodet og dreie hodet i den rette vinkel når en sjøens mann trådte inn av døren.
Måtte tenke på far , da jeg så hvordan gamlingen hadde hele skjegget fullt av matrester. (Og ikke bare rester fra i år, men fra ifjor og iforfjor!)
Jeg hadde gitt kuene av hestens høy, fordi det var nyttårsaften, og jeg syntes det var for fattigslig at de skulle stå og tygge storr. Selvsagt visste jeg at hestefôret er hellig og ukrenkelig , og at det er bespottelse å sende det ned gjennom drøvtyggernes fire maver. Men som sagt, det var nyttårsaften, og kuene kunne vel også en sjelden gang få smake litt festmat.
Usikker som han var på seg selv , var han like vettskremt som han var innpåsliten og utsatte seg nødig for et direkte nederlag. Hans fremstøt og tilbaketog var to sider av samme sak, og når han fikk mot til å trenge seg på, var det fordi han allerede holdt en fluktvei åpen.
Merk dere det, folkens, sa han og lo usjenert, - innbruddstyven bli den beste politibetjent , løgnhalsen det beste sannhetsvitne og svindleren den beste forsvareren av lov og orden.
Da han endelig var så nær målet at det ikke kunne slå feil, fridde han til en bondedatter som satt i gode kår, men ikke utmerket seg med noen større kløkt eller skjønnhet. Et brev hun skrev til sin forlovede i 1898 er bevart og viser at hun på det nærmeste var analfabet, og det til tross for at hun hadde hatt en bedre skolegang enn sin festemann . Til gjengjeld hadde hun et mildt og tålmodig vesen og en stor , vakker sangstemme , som mest fikk utløp i bånsull, kulokk og spinneviser.
Jeg har hørt henne tigge og be om at klokken blir stanset så hun kan bli i live. Men leger og pleiersker bare ler og klapper henne beroligende på skulderen. Det lar seg ikke gjøre å stanse tidens gang , sier de og skynder seg inn på en annen stue, der pasientene er gale på en mer normal måte og ikke sliter unødig på deres tålmodighet.