Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken forteller om forholdet mellom den fordrukne gamle Fjodor Pavlovitsj og hans fire sønner. De har alle arvet farens trekk, men på forskjellig vis. Dmitrij er den lidenskapelige, Ivan den intellektuelle, Aljosja den religiøse og Smerdjakof den avstumpede.
Omtale fra forlaget
Boken forteller om forholdet mellom den fordrukne gamle Fjodor Pavlovitsj og hans fire sønner. De har alle arvet farens trekk, men på forskjellig vis. Dmitrij er den lidenskapelige, Ivan den intellektuelle, Aljosja den religiøse og Smerdjakof den avstumpede.
Forlag Solum
Utgivelsesår 1994
Format Innbundet
ISBN13 9788256008575
EAN 9788256008575
Serie Dostojevskij, F. Samlede 1-29 (20)
Genre Klassisk litteratur
Omtalt tid 1800-tallet
Omtalt sted Russland
Språk Bokmål
Sider 358
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Etter å ha lest igjennom tredje og siste bind i dette verket sit eg att med ei kjensle av å ha vært på ein festmiddag utan å få med meg kva hovudretten var. Jaudå, det var god stemning, eg kosa meg godt saman med dei andre, festsalen var overdådig pynta, der var mykje godt å drikke, og eg veit at eg åt godt også. Men kva var det eigentleg eg åt?
Store delar av band tre dreier seg om freistnadar på oppklaring av drapet på Fjodor Karamasov, far til brødrene Karamasov, og om rettssaka mot Dmitrij (Mitja], ein av brørne som har frykteleg mange bevis peikande mot seg. Broren Ivan og den moglege broren frå eit utanomekteskapleg forhold, Smerdjakov, får også ein del plass i denne boka. Eit høgdepunkt er når Ivan er sjuk og møter djevelen i ein feberfantasi. Eller var det eigentleg ein feberfantasi?
Ein ting eg ikkje greier heilt å få taket på, og dette gjeld heile verket, er alle faktene. Det nyttast store ord og vidløftige fakter når ein t.d. skal gjere greie for kjenslene sine, det blir noko teatralsk over det heile. Er dette typisk russisk? Eller er det typisk 1800-tal? Eller er det berre eit grep frå forfattaren, kanskje er tanken at desse faktene i større grad skal setje i sving lesaren sine kjensler? Det fungerer berre sånn passe for min del.
Så, etter å ha fullført ei av verdens beste bøker, kva sit eg att med? Reit bortsett frå kjensla av å vere nøgd med seg sjølv? Denne kjensla kan nok trygt tynnast ut med kjensla av at ein ikkje har fått med seg alt. Kanskje må eg lese boka mange gangar før eg eventuelt innser at den er ei av verdens beste. Men det er ikkje så veldig viktig for meg å bli overtydd om det, så det er stor sjans for at eg nøyer meg med denne eine gangen. Og denne gangen las eg den saman med gretemor sin lesesirkel, diskusjonstråden om boka er her.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketNei, ærede jury, andre får bare ha sine Hamleter, vi russere har nok med våre Karamasover!
[...], men et vakkert minne fra barndommen er kanskje den aller beste oppdragelse.
Mitja tok frem en papirlapp fra vestelommen og leste:
- "For å løse dette problemet, må man først og fremst stille sin personlighet i motsetning til sin virkelighet." Forstår du det?
- Nei, det forstår jeg ikke, sa Aljosja.
Han så nyskjerrig på Mitja.
- Ikke jeg heller. Dunkelt og uklart, men til gjengjeld klokt.
Dere skal vite at det finnes ikke noe høyere og sterkere, og sunnere og nyttigere for livet fremover enn vakre minner, og især dem som man har fått med seg alt fra barndommen, fra hjemmet. Dere hører meget om oppdragelsen, men jeg skal si dere at en eller annen slik vakker, hellig erindring, bevart fra barndommen av, den er kanskje nettopp den beste oppdragelse. Får et menneske mange slike minner med seg ut i livet, da er det frelst for livet.
Dette er skjønnlitterære bøker jeg har arvet etter ei som stod meg nær. Savnet etter henne er stort, og jeg satte veldig pris på å få disse etter henne. Fortell meg gjerne hvilken du ville ha begynt med...