Vi vil ha tida til å gå (...) Ser på klokka og håper den har gått langt siden vi så på den sist, venter utålmodige på perrongen på at toget skal komme, på at toget skal komme fram, står utålmodige i køen i butikkene, i heisen og rulletrappa, på ekspedisjonskontorene, tida går ikke fort nok, å få tida til å gå er øvelsen, den bitte lille tida vi har, derfor lå ukebladene i sin tid på venteværelsene, for å hjelpe oss å få tida til å gå, få det bitte lille livet vårt til å gå fort, vi leste oppdiktede historier fra virkeligheten for å glemme virkeligheten, nå har vi telefonen, mens vi ser på den, går tida og timene så fort som vi alltid har ønska oss.

Vi fikk tida til å gå på puben, men strakte den også ut. Halte på en måte tida ut over glassene, bedøvet oss og drakk oss vekk der, men drakk oss også til noe der, til tid, trakk tida ut og hvilte for en gangs skyld i tida.

Forandring fryder, sa han på gebrokkent norsk, men jeg var uenig. Det var rutinene og gjentagelsene som fryder, for gjentagelsene og rutinene følges ikke av uro og den skuffelsen som gjerne følger med håpet.

Innbilningen er flink til å narre forstanden.

Heller ikke er det noe å beundre at vi har evne til å ta næring til oss, for det er i seg selv ikke noe finere, enn det å kvitte seg med levningene av maten.

Aleksander av Makedonia og muldyrknekten hans ble likestilt da de begge var døde.

Eg held fram med å ikkje døy

Men så fint det hadde vore, trass alt, så avslappande, så kolossalt eit framsteg å heller lage færre setningar og sjå meir. Sjå ting som dei er, i staden for å klistre på dette synet alskens kommentarar - det uavbrotne, subjektive, skravlete, innforståtte, innlærte snakket vi produserer utan stans og utan at vi er klar over det eingong. Det ergrar meg, dette vesle babbelet inni meg. Det ergrar meg, og eg misliker det. Eg skulle gjerne tenkt andre tankar enn dei eg tenkjer, for dei eg tenkjer og så mang ein gong har lista opp, er fåfengde, gjentakande og så sjølvsentrerte at det er ynkeleg. Eg skulle gjerne tenkt tankar som var verdigare, tankar eg kunne vore stolt av, altruistiske tankar, for eksempel.

Kjærleiken er komplisert for meg som for alle andre, vil eg tru, men ikkje sexen - sex er alt i alt det menneskelege samkvemmet der eg er mest avslappa og viser meg fra mi beste side. Eg knyter absolutt inga skuldkjensle til sex, sex er ein fristad og ikkje ein avgrunn, og fordervar ikkje mi sjel.

Den som trur seg overlegen, underlegen eller til og med likeverdig med eit anna menneske, kjenner ikkje verkelegheita.

Ifølgje tibetansk tradisjon er dei 49 dagane etter døden mykje meir avgjerande enn dagane som leier fram mot han.

Å være ute blant folk, plager det deg?
Ja. Men som Schopenhauer sier, man er nødt til å beholde et minimum av sosial kontakt, på samme måte som man må venne seg til kulda når vinteren kommer. Litt som en sosial hygiene.

For sjekkingens mål er ikke vellysten, men den narsissistiske tilfredsstillelsen av egoet, den attråverdige partnerens hyllest til ens erotiske fortreffelighet (...) målet er den narsissistiske erobringsrusen.

Den gangen var det en kilde til både skrekk og trøst hos meg at jeg ofte følte meg usynlig - ufullstendig og minimalt eksisterende, faktisk. Det fortonte seg for meg som om jeg ikke hadde noen innvirkning på verden, og at jeg til gjengjeld fikk det privilegiet det var å betrakte den helt ubemerket.

Anton angrer aldri. I et overlevelsesperspektiv er dette muligens klokt, i et moderne mellommenneskelig perspektiv ikke fullt så klokt.

-Alle mener alltid at de står frem for å hjelpe alle andre, sier Guro. - At de vil bryte tabuene. Men snart er det jo et større tabu ikke å ha psykiske problemer.

Matti la babyen i fanget mitt, og jeg satt stille med henne i armene mine i timesvis, hun luktet fortsatt blod og sjøbunn, jeg la nesen mot det varme dunete hodet og trakk inn duften av urtid.

Øv deg også i det som du har oppgitt å få til. Venstre hånd er unyttig til alt mulig fordi den ikke er øvet, men den er sterkere til å holde tøylen enn den høyre. For det er den vant til.

Jo mer jeg tenkte på det, desto mindre skjønte jeg av hva som var riktig og hva som var galt. Jeg følte meg satt tilbake til tiden som avmektig og forvirret tolvåring. Sammen med Shimamoto mistet jeg vurderingsevnen, jeg visste ikke hva jeg burde si, eller hva jeg burde gjøre. Jeg forsøkte å forholde meg avventende, jeg forsøkte å bruke hodet. Det gikk ikke. Hver gang jeg var sammen med henne, fikk jeg en følelse av å si eller gjøre noe som var helt på jordet. Og uansett hva jeg gjorde eller sa, ville hun vende seg mot meg og se på meg med dette avvæpnende smilet som syntes å ta opp i seg alle følelser, og si: "Det gjør ikke noe. Det er helt i orden."

Folk flest forstår seg ikke på slikt, men faktum er at det trengs talent for å mikse perfekte drinker. Ok, alle kan sikkert lære å lage helt greie cocktails, om de anstrenger seg litt. Med litt øvelse og god opplæring, kan du fint lære deg å lage drinker som er fullt ut akseptable og som du ikke behøver å være flau over å servere. Men for å komme videre, er det nødvendig med talent. På samme måte som man trenger talent for å bli pianist eller maler eller for å vinne hundre meter sprint. Jeg har lært meg, etter mye strev, å mikse ganske anstendige cocktails selv, men de blir aldri så gode som de han lager. Selv om jeg bruker nøyaktig de samme ingrediensene, og rister drinkene nøyaktig like lenge og på nøyaktig samme måte som han, smaker aldri mine drinker like godt som hans. Hvorfor vet jeg ikke. Sånn er det bare. (...) Det finnes et visst nivå, og så finnes det de som er i stand til å overskride dette nivået, og de som ikke er i stand til det.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, er det bare i noen enkeltstående tilfeller at jeg er blitt tiltrukket av typisk vakre kvinner. (...) Meg har den såkalt "pene" alltid gått hus forbi. Jeg bruker heller aldri å bli opphengt i billedskjønne skuespillerinner eller fotomodeller. (...)
      Det som tiltrekker meg, er ikke en ytre skjønnhet som lar seg kvantifisere eller generalisere, men noen dypere og mer grunnleggende. Akkurat som det finnes folk som innerst inne elsker regnvær eller jordskjelv eller langvarige strømbrudd, blir jeg tiltrukket av et eller annet dypt som flyter stille. Dette "et eller annet" kaller jeg Dragning. Det har ikke noe å gjøre med om man liker noen eller ikke, eller om man passer eller ikke passer sanmen, men handler ganske enkelt om en slags magnetisme.