På 26 år har naturskogen blitt redusert med 28 prosent. Dersom avvirkningen fortsetter i samme takt som i dag, mener forskerne at all gammel skog som ikke er vernet eller avsatt i nøkkelbiotoper, vil kunne være borte i løpet av 30 år.

Mesteparten av livet på jorda, både i form av biomasse og antall, er mikroorganismer. De lever i jorda, men også i luften, i vannet, på huden vår, i tarmene våre, i dyr, i planter - de hjelper med å balansere livet. Noen av mikroorganismene er renholdere som bryter ned dødt organisk materiale og omdanner det til næringsstoffer. Andre fungerer som landbrukere, som lever i symbiose med plantene, og hjelper røttene deres med å få tak i livsviktige næringsstoffer. Enkelte er byggherrer som skaper strukturer som holder jorda luftig og drenerende.

Når det biologiske mangfoldet av større dyr og planter reduseres, kan det føre til at mangfoldet av små, spesialiserte mikroorganismer som lever i eller på disse større organismene, også minker. Og selv om vi vet at mikroorganismer både påvirkes av og har effekt på klimaendringer, har vi fortsatt begrenset kunnskap om dette komplekse forholdet. Det har fått forskere til å komme med en advarsel: Mikroorganismenes rolle i klimasystemet kan ikke lenger ignoreres.

Skognæringen befinner seg i en påfallende motstridende posisjon hvor de selv har monopol på miljøregistreringer i skogene samtidig som deres primære økonomiske interesse ligger i hogst, ikke i bevaring av miljøverdier. Dette innebærer en interessekonflikt hvor næringen kan ha lite insentiv til faktisk å identifisere og verne om miljøverdier i skog siden det kan hindre eller begrense hogstaktiviteten.

Underrapportering av verneverdig skog er mer en trend enn en glipp. Flere rapporter slår fast at skogbruket systematisk underrapporterer naturverdier. En rapport fra Biofokus - en stiftelse som tilbyr naturfaglig kompetanse om artsmangfold og kartlegging - peker på et markant avvik mellom skogindustriens egne kartlegginger av biologiske verdier og funnene fra uavhengige naturvitere.

Hestdalen forteller at villreinens vekt og kondisjon er dårligere enn noen gang. De siste årene har det blitt skutt magre kalver som bare veier halvparten av det de skulle, ned i seks til åtte kilo. Fra naturens side er villrein en nomade som forflytter seg konstant for å utnytte ulike beiteressurser i løpet av årets gang. Villreinen kan styre unna visse områder i lange perioder, gjerne i flere år, for å la terrenget hvile. En av årsakene til dette er at lav som er beitet ned, gjerne bruker flere tiår på å vokse opp igjen. Dette er reinens beitedynamikk - dyrene beiter i takt med naturens tåleevne og snøforhold. Denne dynamikken brytes når villreinen stenges inne. Da er reinen prisgitt mye av de samme beitene, år etter år.

I snitt mister vi en kvadratkilometer med villmark i uka. Det tilsvarer 140 fotballbaner av vår villeste natur. Nå er det kun 11 prosent natur igjen som passer til definisjonen av villmark. Tallet er under 5 prosent for Sør-Norge.

Rovdyr som ulv holdes på et kritisk truet niva. Denne politikken skaper dårlige livsvilkår og gjør det vanskelig for bestandene å klare å vokse seg ut av innavlsproblematikken. (...) Vi skal på den ene siden ha ulv her i landet, men på den andre siden skal vi ikke gi ulvene de livsvilkårene de trenger for langsiktig overlevelse. Det er som å være for bevaring og for desimering av truede dyr samtidig. En slik politikk handler ikke først og fremst om å sikre en gunstig bevaringsstatus for ulv, eller sørge for å få populasjonen opp på et nivå hvor arten ikke lenger er kritisk truet - det er kun snakk om å forhindre total utryddelse av ulven. Dette kan ikke forsvares ut fra et etisk perspektiv. Som selvutnevnte forvaltere av naturen har vi et ansvar for å sørge for at alle arter har gode livsbetingelser, og ikke utelukkende ivareta artene som vi finner praktiske og problemfrie for oss.

Kilden viste til at skadene som følge av trefall i produksjonsskog ofte er mer om fattende enn i naturskog ettersom trærne står tettere og rotsystemene ikke har samme plass til å vokse seg sterke. Skoger med variert alderssammensetning og stedstypiske tresorter viser større motstand mot stormer, tørke og skadedyr sammenlignet med produksjonsskoger med trær av samme type og alder.

Reinen her på vidda er raulendingenes stolthet. Villreinen representerer selv urdyret, som et av få dyr som så langt har overlevd både istider, jakt og klima- og miljøkrisen vi står i. Dyrets sterke overlevelseskraft illustreres godt i Chauvet-grotten sør i Frankrike, som ble funnet i 1994 av tre huleforskere. I den fuktige, store hulen oppdaget forskerne hundrevis av dyremalerier, noen av dem er tegnet inn i bergveggen for mer enn 30 000 år siden. Det var urokser, villhester, neshorn, mammuter, huleløver, leoparder, bjørner og hulehyener, dyr som for lengst er utryddet. Men blant hulemaleriene er det også tegninger av reinen - den samme ville fjellreinen som lever nå, titusenvis av år senere, og den finnes kun ett sted i Europa, nemlig i Norge.

Forskningsleder ved Fridtjof Nansens Institutt, Lars H. Gulbrandsen, mener elektrifisering av Melkøya med strøm fra land minner om en politisk kortslutning. Det trengs minst tre terawattimer årlig for å erstatte gasskraftverket på Melkøya med strøm fra land. Gulbrandsen mener det er utopisk å tro at det er mulig å bygge ut all den kraften som trengs i nord i det tempoet som er skissert. Det vil kreve utbygging tilsvarende mer enn den samlede årsproduksjonen fra alle vindkraftverkene på Fosen, som per i dag er Europas største landbaserte vindkraftanlegg. Skal en slik massiv utbygging hastes gjennom innen 2030, med absolutt siste frist 2033, vil det være en overhengende fare for at staten får flere pågående menneskerettighetsbrudd på samvittigheten.