Hun hadde aldri vært om bord i en båt som var mindre enn danskebåten.

Hanne løy ikke da hun sa at hun måtte gå. Hun skulle hjem, laste bilen med fem store pakker med doruller og levere dem til forskjellige adresser i byen og omegn. De gjorde det for å samle inn penger til en håndball-leir som datteren Frida skulle på til sommeren. Deler av utgiftene ble dekket av klubben, men hvert barn var nødt til å tjene inn 2500 kroner. For at dette ikke skulle være en belastning for familier med svak økonomi, krevde klubben at de skulle selge pakker med doruller, og mente at turene på den måten ble tilgjengelige for alle.

Pakkene kostet klubben 250 kroner i innkjøp, og ble solgt for 500. For å tjene inn 2500 kroner, måtte hver familie, eller hvert barn, selge til sammen ti pakker med dopapir. Dette ble gjort ved at alle familier betalte 5000 kroner til klubben, hentet ti pakker med dopapir, og så solgte det videre til venner og slektninger. Hanne hadde vært gjennom tre runder med salg i løpet av to år, og hadde sluppet opp for slektninger og venner som ville kjøpe. Det hadde endt opp med til sammen fjorten pakker med dopapir i garasjen. En del av pakkene kom fra datterens salg, mens rundt halvparten var fra venner og familiers barn som også finansierte Polen-turer, fotball-camper og lignende på samme måte. Hanne gruet seg til sønnen Fredrik, som bare var seks, ble stor nok til å dra på turer.

Hver pakke besto av til sammen 60 ruller med dopapir av lav kvalitet. De ble brukt til hverdags, men enkelte ganger, og alltid til høytider, kjøpte de mykere papir. De fjorten pakkene Hanne og familien hadde lå opp under tverrliggerne i garasjen. Kajakken var derfor nødt til å ligge ute. Den hadde ikke vært i bruk på fire år, og etterhvert fått merker etter jordslag som ikke gikk bort, selv mede høytrykkspyler. Glassfiber er porøst og vil, på sikt, trekke til seg farge.