Vi tenker ikke over det, men vi kan alltid velge å dø. Det er den største friheten, at hver dag vi ikke velger å dø, velger vi å leve.

Du vet ikke engang hva som skjuler seg i deg selv. Under overflaten, i det ubevisste, finnes krefter, lyster, drømmer og tendenser som vi ikke vil at andre skal se. Helst vil vi ikke engang se dem selv. Men i ubevoktede øyeblikk kan de gripe tak rundt anklene våre og trekke oss nedover, ned i oss selv.

Vi må prøve å bli oss selv. Skal vi bli oss selv, må vi begi oss ut på dypet. Det nytter ikke å plaske rundt inne på grunna. Det finnes ingen frihet uten risiko, uten muligheten til å ta feil, uten en avgrunn under oss. Så må vi bare håpe og tro at livet kan bære oss, at vi flyter og ikke synker.

Jeg vil skape kjærlighet til naturen, ekte kjærlighet, for det du elsker, tramper du ikke på og selger som en bruktbil.

Rasering av villmarka. Oppstykkingen av ødemarka. Elver som temmes og demmes. Urørt natur som får vindparker og kraftmaster. Oljeutvinning på Alaskas. Arter som dør. Fuglene som forsvinner. Plasten som fyller havet og kveler hvalene innenfra. Jeg føler det samme som dere. Vi lever i en tragedie. Jeg blir lei meg.oppgitt.frustrert. Jeg har sagt det mange ganger, vi behandler ikke planeten med respekt.

Jeg tror likevel på den store kjærligheten! Så lenge den er sterk nok, vil den overleve alt. Jeg tror på den frie kjærligheten også. Det spiller liten rolle hvor vi kommer fra, eller hvem våre foreldre er.

Følg hjertet, så går det deg vel. Det gjorde ikke jeg, og det har jeg angret på like siden.

Dessuten er ikke penger alt, selv om de kommer godt med.

Et langt liv har lært meg at vi mennesker har sterke drifter i oss. Og en av disse driftene er kjærlighet. Men kjærlighet kan også gjøre mennesker ulykkelige. Dersom mistro og sjalusi står i full blomst, kan det gjøre stor skade. Og man kan bli fylt av et raseri som gjør en i stand til å drepe, selv om vedkommende i utgangspunktet er et godt menneske.

Så la din sensitivitet bli en velsignelse for deg selv og andre.

Når som helst kan jeg forsvinne. Slik er vandringsmannen. Nå er jeg her, og i neste nå er jeg der. Jeg setter føttene under meg, tar ranselen på ryggen og går. Det er alt.

For er ikke det verste av alt å bli glemt allerde mens man lever

Om vintrene trekker jeg skisporene mine over snøteppets myke himmel, jeg svever et par alen over jordskorpen, og når våren kommer, smelter alle mine stavtak bort. Mennesket kan leve slik, uten å rasere eller ødelegge. Uten egentlig å finnes. Bare være som skogen, som sommerens løvprakt og høstens nedfall, som midtvintersnø og de utallige knoppene som spretter i vårsolen. Og når man en gang forsvinner for godt, er det som om man aldri har vært her

I prostens bokhyller ser jeg bokryggene stå oppmarsjert på rekke og rad, og alle er fulle av tid i ulike former. Den tiden det tok å skrive boken, tiden som skildres i den, og så tiden det tar å lese den. Og i et svimlende øyeblikk går det opp for meg at med en viss størrelse på bokhyllen må bøkene inneholde mer tid enn et menneskeliv kan romme.

Vi aksepterer den kjærligheten vi tror vi fortjener, tenkte jeg.

På vei til ham tok jeg meg selv i å lure på om jeg hadde skapt denne forelskelsen i mitt eget hode fordi jeg begynte å kjede meg. At jeg satt i en båt på et stille vann og vugget båten frem og tilbake for å lage bølger.

Da Elisabeth noe lurt: Ikke gjør de samme feil som Henry! Hvis vi stenger alle følelsene våre inne, føler vi oss fanget, som i fengsel. Si det du føler! Ikke være flau. Si til dem du er glad i at du setter pris på dem. Det blir de garantert glad for å høre!

Når man blir forelsket, flyr alle former for fornuft ut gjennom det nyåpnede vinduet i hjernen.

Noen ganger er jeg ikke engang sikker på om det jeg husker fra vårt forhold stemmer, eller hvorvidt min oppfatning er farget av tid og avstand. Jeg vet ikke engang om det er mulig å si at det eksisterer en sannhet om et forhold, eller om det bare finnes ulike versjoner av sannheten,formet av kjærlighet og redsel og de løgnene vi forteller oss selv og andre.

Hun fortalte meg at det finnes et ordtak som sier at man er ikke lykkeligere enn sitt mest ulykkelig barn.