Sykdommen hadde vært som en tyv, som stjal alt det fine og erstattet det med sorg

Vi mennesker kan venne oss til mye bare vi tar tiden til hjelp.

Gud sørger alltid for at det ordner seg til det beste. Det er mening med alt som skjer.

Det finnes ikke noe vondt i dyrene.

Drenger eller tauser, sorenskriver eller prest, for Anders Alvestad var de like, alle som en.

Nok en gang kjente hun lengselen etter faren som en verk i brystet. Hun skulle ønske hun visste mer om ham […]

[…] av og til inntreffer tilfeldigheter som kan virke som de hører sammen, men som sjelden er noe annet enn nettopp det, tilfeldigheter.

Det er opp til Gud, ikke til oss, å dømme

Det er ingen prestert tro, men en gitt og mottatt tro. Det er en tro som ikke bare viser sin ekthet ved hva den utretter, men også ved det den utholder." (Fra kapittelet "Troen tåler livet" av Pål Kr.B. Helmersen)

Gjennom livets harde prøvelser har jeg fått merke at jeg har en tro som tåler livet. Ja, en tro som er større enn livet, og som kan romme hele livsvirkeligheten - på godt og vondt." (Fra kapittelet "Troen tåler livet" av Pål Kr.B. Helmersen)

En gang, bare en gang til vil jeg se øya. Og da kommer jeg hjem. For havet er havet er havet.

-Hei Sofia! Hvordan er det med deg idag? spurte hun muntert og klappet meg på skulderen.
-Vet ikke. Sannsynligvis ikke så bra. Jeg har mistanke om at det er ganske dritdårlig, hvis jeg bare hadde orket å kjenne etter.

Om natten kjentes det ut som om vi gikk sammen med månen. Den fulgte oss under tykke skyer og ventet på oss i den andre enden av mørke skogstier. Den forsvant med soloppgangen, men kom tilbake igjen for å henge over stien vår natten etterpå. Den ble mattere i skinnet etterhvert som natten gikk. Noen ganger gråt himmelen stjerner som raskt fløt bort og forsvant før ønskene våre rakk å nå dem. Under disse stjernene og denne himmelen hadde jeg pleid å lytte til historier, men nå var det som det var himmelen som fortalte oss en historie etter som stjernene drysset ned og kolliderte voldsomt med hverandre. Månen gjemte seg bak skyene for å slippe å se hva som skjedde.

"Og hvem var det som lærte deg å lese?"
"Moren og faren min... faren min pleide å si at det var noe av det aller viktigste du kunne gjøre. Han sa at du kunne bo i et skur med ett rom i en avkrok hele livet, men se hele verden rett for dine indre øyne hvis du bare kunne lese."

Du må se tilbake på hvor du har vært for å vite hvor du skal.

Den ene sier: En dag skal vi alle dø. Den andre sier: Alle andre dager skal vi det ikke.

Jo, jeg kan gråte. Noen må gråte i denne familien, og det har alltid vært meg. Så jeg fortsetter.

Sett utenfra er det meg, men ikke innenfra.

Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept de med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til.

Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv. Jeg skrev i går. Jeg skriver i dag og kommer til å gjøre det i morgen. Vandre i ordene. Føle og nyte setninger og sammenhenger. Hente det i meg selv og gi det fra meg. Gi videre, men likevel beholde det.