Hva, hva skal jeg gjøre med alt dette livet?

Boken tegner et varmt og troverdig bilde av Maud Martha. Fra hun som jentunge beundrer løvetennene i bakgården, «Gule hverdagsjuveler som prydet bakgårdens grønne lappetøyskjole», til hun som voksen kvinne, ektefelle og gravid ettbarnsmor hater rasismen kjøpesenter-julenissen utsetter datteren hennes for. En kvinne som bærer i seg en fremtidstro og spør seg selv; Hva, hva skal jeg gjøre med alt dette livet. (s. 144)

Maud Martha trer frem for meg som en nydelig kvinne, utvendig og innvendig. En kvinne jeg blir glad i. Hun lever sitt liv i Chicago i mellomkrigstiden. Et liv preget av lengsler, sjalusi, fattigdom og tristhet, og av verdighet, klokskap, håp, humor og glede. Mørkhudet som hun er, utsettes hun stadig for små og større stikk av rasisme. Men som om Margo Jefferson skriver i sitt forord, Maud Martha benekter ikke rasismens makt, hun nekter bare å gi den makt til å styre livet hennes. (s. 13).

Jeg liker svært godt den måten Gwendolyn Brooks (1917–2000) bruker språket på, så poetisk og presist. Ikke ett overflødig ord. Hvordan hun bruker tilsynelatende enkle og hverdagslige episoder og Maud Marthas egne refleksjoner til å gi oss et helt liv. Hvert kapittel kunne ha vært en liten novelle, endatil et dikt. Det er kanskje ikke så rart, Brooks skrev i hovedsak poesi. Dette er hennes eneste roman, utgitt første gang i 1953. Oversatt til norsk først i 2024.

Noen linjer på tampen av boken, like etter verdenskrigens slutt, illustrer godt mitt poeng:
«Men sola skinte, og noen av menneskene i verden hadde fått leve, og det var tvilsomt hvorvidt menneskehetens vanvidd noen gang ville lykkes helt i å rasere kloden – eller engang den minste og mest alminnelige blomstens grunnleggende harmoni: for ville ikke den og andre som den, komme opp igjen til våren? komme opp, om nødvendig, blant, mellom eller ut av – forbasket besværlig! – de smadrete likene der de lå i absolutt sinnsro, ufeilbarlige og uskrømtet i denne stillheten.» (s. 145)

Jeg vil også fremheve omslaget; de harmoniske fargene og den ansiktsløse kvinnen. Ansiktet kan leseren selv legge inn, kanskje forfatterens eget smilende, gode.

Jeg ga denne boken første en 5-er, men hever til en 6-er. Dette er en bok jeg vil lese igjen og også sterkt anbefale.

En amerikansk klassiker fra 1953, en liten perle! Fra forlagets omtale: « Maud Martha er en poetisk, sjarmerende og varm collage av øyeblikk fra et stille liv: et liv som svart kvinne i beskjedne kår, men et liv fylt av klokskap, humor, protest, sinne, verdighet og glede.»