Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Jeg liker best de fotografiene der han tuller. De fotografiene der han drikker en øl, geiper, lager grimaser. Det ser så ekte ut. Det finnes en del bilder der vi er barn, der han er barn, oppfører seg som barn, løper på en eng, klatrer i trær, bilder fra fisketurer. Det finnes også de der han er syk. I albumene er disse bildene ofte klippet litt i, han kan være klippet bort, eller være halv, enten fordi han ser så tynn ut eller bare fordi det er sånn man gjør".
"Det første broren min Mik sa: det var jo dette vi var redde for, vi visste jo at dette kunne skje. Han sa det veldig enkelt og greit, ikke overraska, mer bekreftende, faren min nikket han også, faren min var enig, Mik sa noe han kjente seg igjen i, alle var liksom enige, som om vi alle, på en eller annen måte hadde forberedt oss eller tenkt på det før, tanken hadde allerede streifet oss og da hadde den vel også streifet Nils selv. Mest sannsynlig for lenge sia. Da han bodde i skogen eller kanskje de første gangene han ble lagt inn. Vi visste det kanskje allerede da, at denne gutten, han kommer aldri til å bli gammel, han kommer aldri til å få barn, gifte seg, kjøpe hus og bil".
"Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen)" er historien om familien som blir igjen. Om en mor som bare gråter, om en far som ikke er tilstede, om søsken som prøver å forstå. Skaranger skriver rått og rørende om livredning og ansvar. Hun skriver om fortvilelse og raseri, men også om kjærlighet, håp og lyset som finnes.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2018
Format Innbundet
ISBN13 9788249519750
EAN 9788249519750
Språk Bokmål
Sider 140
Utgave 1
Tildelt litteraturpris The European Union Prize for Literature (EUPL) 2020
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketI friminuttet steker jeg bollene, og når elevene kommer inn igjen, får de ta en bolle hver. Etterpå er det to boller igjen, som jeg gir til to av jentene. Det var kanskje litt urettferdig at de fikk to boller og dere andre bare én, sier jeg og ser utover klassen. Men dere, livet er uretterdig.