Denne kom jeg aldri inn i, så jeg avbrøt etter halvlest bok og da hadde jeg strevd en god stund.

Her er min omtale av Andre folks døtre. Linken fører til min bokblogg,

Endelig en krim som var spennende og hadde overraskelsesmomenter. Den fikk meg til å tenke på en film jeg så for mange år siden. Den er fransk og handlet om en familie som mistet sin lille sønn. Mange år senere, dukker det opp en ungdom, som kan være sønnen.... Kontrastene i denne filmen mellom det vakre landskapet og de grusomme hendelsene har gjort uutslettelige inntrykk.

Kjenner du dine egne barn så godt som du tror?

Etter å ha vært forsvunnet i flere år, dukker Julie plutselig opp på trappa. Hvor har hun vært den siste tiden, og er det virkelig henne?

For godt til å være sant?
Det er nesten ikke til å tro for familien. Etter flere år med sterk savn er hun plutselig tilbake, i levende live, som om ingenting har skjedd. For en del år siden ble hun kidnappet i sitt eget hjem, med sin søster som vitne, men som var for skrekkslagen til å gjøre noe som helst. Det er nesten for godt til å være sant, og er det det?

Anna og hennes ektemann, Tom er veldig lettet over å ha henne tilbake og at familen hennes er hel igjen. Men etter å ha vært fraværende i flere år, er det nesten som å ha en fremmed i hus, og Anna må lære å kjenne datteren på ny. Hun får en uggen følelse da hun blir oppringt av en privatdetektiv som har opplysninger om denne jenta som dukket opp hjemme hos Anna, og ber henne om å se et video av henne på YouTube. Er det virkelig datteren hennes som har kommet hjem, eller er det noen andre som gir seg ut for å være henne? I så fall, hvorfor?

Har hatt denne en stund og tenkte å lese den for lenge siden, men andre bøker har kommet i veien. Sånn kan det gå noen ganger, men bedre sent enn aldri og bøker stikker jo ikke akkurat av ... De er noen tålmodige sjeler.

Ustrukturert skrivestil
Jeg har lest mye krim og thriller i det siste. Har lest noe bra, men mye dårlig. Det er veldig varierende og føler ofte det er enten eller. Det er ingen mellomting. Andre folks døtre var uansett for meg en ukjent bok og hadde heller ikke hørt om forfatteren tidligere. Jeg liker å lese bøker av både kjente og ukjente forfattere, så det er jeg ikke så nøye på. Det er bare spennende å utforske. Må innrømme at Gentry er den mest ustrukte forfatteren jeg har lest noe av hittil. Maken til rotete krimbok har jeg ikke lest på lenge. Man mister ikke tråden, men det tar litt tid å hente seg inn igjen når hun bytter på perspektiver, for det er gjort på en rar og uoversiktelig måte. Det er i hvert fall ingen flyt i det, og da blir lesingen gjerne litt stakkato også.

Persongalleriet er også litt merkelig. Man får ikke helt tak på noen av dem, fordi de viser ikke så mange sider av seg. Det er vanskelig å få et slags helhetsbilde av dem, og synes også at selve krimsaken og å lese om denne Julie ikke var spesielt engasjerende eller spesielt på noen måte. Syntes hun var mest irriterende og famlende. Det samme med mora også. Man får ikke medfølelse eller føler noe som helst for noen av denne familien. De fremstår som apatiske og veldig frem og tilbake, både når det gjelder handling og følelser. Man blir ikke helt klok på dem.

I utgangspunktet virket dette som en nøktern og realistisk krim, men denne boka ble dessverre for snodig for meg, og den engasjerte heller ikke. Det ble for mye frem og tilbake, og lite handling.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har lyst til å lese disse bøkene.