2018
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
I Da himmelen falt oppsøker Nazish Khan unge voksne som forteller sine historier. En mann forteller om frustrasjonen i et uønsket ekteskap. En kvinne forteller om sjokket og sviket etter å ha blitt tvangsgiftet, men også om tilgivelsen. En far forteller om angeren over at han presset sin datter til å gifte seg. Khan viser hvordan storfamilien, men også egne erfaringer, preger foreldrenes perspektiv. Og hun viser de unges fortvilelse over at foreldrene ikke forstår hva de gjør når de legger press på sine barn. Khan har også oppsøkt en rekke mennesker som ønsker å bidra til å forhindre at ungdom i Norge blir presset inn i ekteskap de ikke ønsker. En psykolog forklarer nødvendigheten av en bedre dialog mellom generasjonene. To imamer viser hvorfor islam ikke er forenlig med press i forbindelse med ekteskap. Og en «matchmaker» forteller om hvordan hun hjelper de unge med å finne den rette.
Khan mener tvangsekteskap er et samfunnsproblem vi må løse i fellesskap. Men for å løse det må vi forstå hva det er og hvorfor det skjer. Tvangsekteskap er vesensforskjellig fra arrangerte ekteskap. Religion kan aldri legitimere tvang. Og nøkkelen til å forhindre press, er å øke bevisstheten om hva retten til å velge hvem man skal gifte seg med egentlig betyr.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788253037240
EAN 9788253037240
Språk Bokmål
Sider 124
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg fikk en følelse av at Nazish Khan beskriver et litt for enkelt bilde av dette temaet om tvangsekteskap/arrangerte ekteskap, og det med å videreføre kultur og tradisjoner fra hjemlandet til Norge.
Nazish Khan skriver at hun ønsker at arrangerte ekteskap skal bli godtatt som en vanlig praksis i Norge.
Jeg stiller meg fremdeles svært tvilende til dette.
Det er ikke så fryktelig lenge siden vi ble kvitt denne tradisjonen her i landet.
Og det med at mange kan føle på en plikt og lydighet overfor foreldrepresset, særlig når de er blitt oppdratt med tanken om at det er foreldrene sin oppgave å sørge for en passende partner, et press som kanskje ikke alltid er så tydelig på overflaten, men som er der likefullt, og gjør at unge ikke føler at de har reelle frie valg i sine egne liv.
Nazish Khan gjentar flere ganger dette med frivilligheten i arrangerte ekteskap, og at det ikke skal være tvang, - men så var det dette med foreldres og resten av familiens - og hele slektas påvirkning, da, - og hvor lett det egentlig er å motsette seg denne påvirkninga.
Boka var interessant nok.
Men jeg følte at det ble en del unødvendig drøvtygging i teksten hennes.
Nazish Khan er blant de heldige, som har fått et vellykket samliv via arrangert ekteskap.
Men de triste og tragiske tvangsekteskapene hun skriver om i boka har gjort livet ekstra vanskelig for de det gjelder, - og vi vet at slikt som dette foregår fremdeles, kanskje mer enn hva som kommer fram i lyset. Selv om man har gått mer bort fra å finne ektefeller i familien i det landet man en gang forlot.
At Ulrik Imtiaz Rolfsen hevdet at arrangerte ekteskap er identisk med arrangert voldtekt, føltes krenkende for de som lever i vellykkede arrangerte ekteskap, kan man kanskje ha forståelse for. Men jeg mener at fokuset fortsatt må være mest på de som lider under denne praksisen. Og spesielt de jentene som blir giftet bort så altfor tidlig mens de er på "feriebesøk" i foreldrenes hjemland.
Men alt i alt, det er jo håp for de yngre generasjonene av integrerte innvandrere, som forhåpentligvis vokser opp med mer valgfrihet, selvstendighet og ytringsfrihet enn foreldregenerasjonen.
Nazish Khan (f. 1975) er oppvokst og bosatt på Stovner. Hun er utdannet sosionom og har blant annet mange års erfaring fra frivillig arbeid med barn og ungdom med minoritetsbakgrunn, kan vi lese på forlagets nettside-presentasjon av henne. For kort tid siden debuterte hun med boka "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med". Boka har vakt en del reaksjoner, særlig fra dem som er i mot at foreldre i det hele tatt skal ha noe som helst med barnas valg av ektefelle å gjøre. Oppfattelsen av frivillighet er og blir diskutabel, og akkurat dette diskuterer Nazish Khan i sin bok.
Forfatteren har selv vært gift i 19 år. Et ekteskap hun betegner som meget lykkelig, selv om dette i sin tid ble arrangert av foreldrene.
"Nitten år er gått siden jeg giftet meg med Mehtab. Den kjærligheten og tryggheten som overvelder meg når jeg ser ham nå, den har vært der helt siden jeg møtte ham for første gang. Jeg vet at jeg er heldig." (side 10)
Alle er ikke like heldig som Nazish, og dette vet hun smertelig godt. Så pass mange kvinner har hun møtt både i privatliv og jobbsammenheng at hun vet at bildet er nyansert. Selv i de tilsynelatende mest liberale familier har elementer av tvang dukket opp når barna kommer opp i gifteklar alder. Og det handler ikke bare om jentene. Guttene er også utsatt for press og tvang.
Vi skal for øvrig ikke mer enn drøyt hundre år tilbake i tid i Norge, før det var vanlig med tvangsekteskap i de finere sirkler. Amalie Skram skriver om dette i romanen "Forrådt" (linken fører til min omtale av boka), og forfatterens første ekteskap var dessuten arrangert. Nazish Khan nevner denne boka på side 15 i "Da himmelen falt".
"Jeg må ha vært omtrent seksten år, denne dagen som jeg husker så godt. Kanskje var det første gang jeg bevisst tenkte på pappa som litt annerledes? Tryggheten hans, som lå til grunn for at jeg alltid hadde klart å diskutere og spøke med ham. De aller fleste av venninnene mine hadde fedre som formelig oste av en autoritær personlighet og et opphøyd selvbilde. Jeg så at flere hadde et svært anspent forhold til sin far, preget av lite kommunikasjon. Jeg gav ofte pappa en god klem, jeg kunne finne på å tullebokse ham på armen. Om han ble sint, kunne jeg smile, legge armen rundt ham og be ham roe seg ned. Ofte begynte han da å le, uansett hvor irritert han var på meg." (side 17)
Nazish beskriver et oppvekstmiljø preget av krysspress mellom to kulturer - den pakistanske og den norske. Det er vanskelig å balansere verdiene fra disse samfunnene, særlig fordi dette er et ukjent territorium for foreldrene. Hennes inntrykk er at mange som har innvandret til Norge lever i en kulturell dvale, og at holdningen er at "Det bare er sånn, slik er vår religion, slik er vår kultur." Skillet mellom religiøse og kulturelle sekulære normer og regler er med tiden blitt visket bort, og denne sammensmeltningen av det religiøse og kulturelle er dypt forankret i foreldregenerasjonens mentalitet.
"For barn av innvandrere som definerer seg som troende muslimer, er det ofte den misforståtte oppfatningen av hva som egentlig er den religiøse dimensjonen i foreldrenes væremåte som gjør det ekstra vanskelig å utfordre foreldrenes verdier. I mine øyne er det viktig å prøve å forstå hvordan tradisjon og religion er blandet sammen, for å forstå hva som ligger til grunn for foreldrenes kontroll av sine barn og storfamiliers sosiale kontroll av sine medlemmer." (side 21)
De aller fleste foreldre vil det beste for barna sine - selv om de utøver press og tvang. Press og tvang er like fullt uakseptabelt, og dette er hovedessensen i Nazish Khans bok. Til og med Koranen forbyr dette, men akkurat dette er det mange som ikke har skjønt. Derfor må folk opplyses om dette. Jenter - gutter også for den saks skyld - kan si nei til en ekteskapskandidat uten å være dårlige muslimer av den grunn!
Noen foreldre tror at de opererer med frivillighet når de gir sine barn valget mellom et knippe av ekteskapskandidater. Atter andre blir sjokkerte når de skjønner at det de selv oppfatter som et mildt press, er så ødeleggende for deres barn. Nazish trekker frem en rekke eksempler fra virkeligheten på hvor galt det kan gå når kommunikasjonen mellom foreldre og barn i en slik prosess ikke er ivaretakende i forhold til det aktuelle "barnet".
En del unge opplever at de blir tvangsgiftet mens de er på ferie i Pakistan (og for den saks skyld i andre muslimske land). Noen av eksemplene Nazish nevner i sin bok er hjerteskjærende. Det handler om voldtekter på bryllupsnatten, om norske familier som er under sterkt press fra sine familier i hjemlandet. Det handler om storebrødre som har makt til å bestemme hvem som skal gifte seg med hvem på tvers av landegrenser, og det handler om økonomi og penger og om å sikre sine egne interesser. Eksemplene viser hvor lite det handler om religion, men hvor religionen likevel brukes som brekkstang for å tvinge gjennom sin vilje. Det handler om norske familier som risikerer å bli utstøtt fra storfamilien i Pakistan dersom de ikke følger patriarkens ordre ... Et trist eksempel om en mann som både mister storfamilien i Pakistan og sin egen familie i Norge - der pakker kona og døtrene sakene sine og forsvinner ut av hans liv, fordi de ikke ønsker giftemål med mannens dominerende familie i Pakistan - gjorde et sterkt inntrykk på meg.
Er det da ikke noen lyspunkter i historiene som Nazish forteller? Jo - massevis! Når hun forteller om at hennes egne foreldre har vært i utvikling i løpet av hennes oppvekst, at de har endret mange av sine opprinnelige holdninger og at dette også har skjedd med flere hun kjenner - det var til å bli glad av! Måten hun oppdrar sine egne barn på viser også at det er en rivende utvikling i innvandrermiljøene i Norge. Selv definerer hun seg som norskpakistansk muslim, mens hun mener at denne betegnelsen ikke passer for datteren hennes. Datteren er nemlig norsk muslim! Foreldrene hennes reagerte sterkt da de oppfattet dette, og mente at hun måtte lære datteren at hun er pakistaner.
"Som mor har jeg lagt vekt på å ha et felles fundament i oppdragelsen av mine fire døtre. Deres identitet defineres ikke ut fra hvilket land deres besteforeldre er fra og hvilken kultur de tilhører, men ut fra deres religiøse tilhørighet og hvilket land de faktisk er født i, vokser opp i og mest sannsynlig skal fortsette å bo i.
Realiteten er jo at dette er en prosess jeg ikke kan styre. Generasjon for generasjon vil det foregå en stadig tettere sammenfletting av den norske kulturen med kulturen til våre foreldre. I fremtiden vil det skje en sammensmeltning som vil skape en ny kultur, som ikke er identisk med det vi i dag kaller norsk, pakistansk, marokkansk, tyrkisk, somalisk etc." (side 65)
Under kapitteloverskriften "Å arrangere for kjærlighet" (side 98 flg.) tar Nazish Khan opp hvordan arrangerte ekteskap blir møtt med fordomsfull arroganse. Selv kjenner hun "uendelig mange" som lever i arrangerte ekteskap, og hun viser til at en av fem innvandrerungdommer er positive til arrangerte ekteskap. Selv føler hun at mange som jobber i hjelpeapparatet ikke skiller mellom tvangsekteskap og et legitimt arrangert ekteskap.
Nazish mener at arrangerte ekteskap kan sammenlignes med nettdating og profesjonelle ekteskapsarrangører. Forskjellen er at mens en datamaskin eller ekteskapsarrangør leter opp en passende kandidat i det ene tilfellet, er det foreldrene som gjør det når det gjelder arrangerte ekteskap. Den som blir tilbudt en kandidat kan med Koranen i hånden nekte å gifte seg. Noe som har endret det tradisjonelle bildet av et typisk arrangert ekteskap sammenlignet med tidligere, er at flere og flere familier i dag ønsker å finne en kandidat i Norge og ikke fra sitt hjemland. Dette har gjort prosessen enklere og problemene færre. Khan nevner dessuten at enkelte familier har vært utsatt for svindel, ved at kandidaten fra Pakistan har utnyttet sin norske svigerfamilie og brukt ektefellen til å oppnå norsk statsborgerskap. Deretter har vedkommende ønsket skilsmisse. For øvrig har variasjonen og valget mellom kandidater i Norge økt i årenes løp. Dette gjør det også enklere å finne noen i Norge. Hun understreker igjen og igjen at det må være opp til hver enkelt hvilken metode man ønsker å bruke når man leter etter en passende kandidat. Arrangert ekteskap er bare en av flere metoder, og hun forutsetter hele tiden frivillighet fra de impliserte parter.
Avslutningsvis i boka skriver Nazish Khan følgende:
"Jeg mener at det burde være rom for arrangerte ekteskap i Norge. Men det må ikke være noen tvil om at det er fundert i ungdommens eget ønske. Om noen opplever at man blir utsatt for press, er det press. Da må man akseptere at vedkommende føler det slik. Og tvang forekommer idet en person presses til å utføre en handling vedkommende ikke ønsker. Når en eller begge presses inn i et ekteskap de ikke ønsker, da er det tvangsekteskap. Og tvangsekteskap er overgep! Men alle ekteskap som inngås på en annen måte enn den de fleste nordmenn velger, er ikke nødvendigvis tvangsekteskap." (side 116)
Dette er essensen i Khans bok - med den presisering at mange foreldre tror at de åpner for frivillighet, mens barna opplever tvang - og så kommuniserer de ikke godt nok med hverandre til virkelig å forstå hverandres ståsted ... Og det er nettopp dette som gjør denne debatten så vanskelig. At noen faktisk blir lykkelig selv etter å ha opplevd en mild form for press i forbindelse med arrangerte ekteskap, legitimerer ikke at dette er ok for alle andre.
Det mest interessante med boka er Khans intervjuer med unge muslimer i Norge, hvor vi får innblikk i mange ulike skjebner og historier. Boka er svært lettlest, godt skrevet og opplysende, samtidig som jeg ikke helt klarer å komme forbi at bildet som presenteres er for enkelt. Så lenge det ikke utøves tvang, må det selvsagt være fritt opp til den enkelte å gifte seg på akkurat den måten man ønsker - helt uavhengig av hvilken religiøs eller kulturell tilhørighet man har. Men så sniker det seg inn et spørsmål om det er så enkelt når det kommer til stykket ... ?
La oss i alle fall håpe på at innvandrermiljøet har endret seg dramatisk bare i løpet av en generasjon, og at foreldregenerasjonen er mye mer opplyst enn hva deres foreldre igjen var. Vi leser dessuten i avisene om at tendensen til å gifte bort sine døtre og sønner til slektninger fra hjemlandet, er sterkt avtagende, og bare dette i seg selv er lovende mtp. integreringen i Norge. Ikke minst ser vi i dag at svært mange innvandrerkvinner er utrolig flinke og tar seg høyere utdannelse med glitrende karakterer - og fortsetter å jobbe også etter at de har fått barn. Det er ingen tvil om at utviklingen går i riktig retning, og at krysspresset som flerkulturelle unge har opplevd og sikkert fremdeles opplever, tross alt er avtakende. Med dette følger muligheten for å ta frie og selvstendige valg i sine egne liv - også når det gjelder valg av ektefelle, uansett hvilken metode man måtte velge for å finne en passende livsledsager.
"Da himmelen falt" er et interessant innlegg i debatten om arrangerte ekteskap. Her er det mye å lære!
Da himmelen falt er en opplysende, lettlest, interessant og viktig bok om tvangsekteskap og arrangerte ekteskap. Forfatteren er selv muslim og er utdannet sosionom. Tvangsekteskap er ikke lov i følge islam. Les gjerne mitt blogginnlegg om boka her.
Avstand og savn etter hjemlandet gjør at mange får en selektiv hukommelse. De husker kun de positive aspektene av livet i det landet de reiste fra, og bare de gode sidene til slektningene som ble igjen. For mange som emigrerer, fryses dessuten hjemlandets kulturelle utvikling til den dagen de dro.
Gapet mellom gode intensjoner og forferdelige konsekvenser går igjen i historiene om tvangsekteskap. Fedre gifter bort barn for å knytte sterkere bånd til familien. Men det overgrepet det er å presse sine barn inn i uønskede ekteskap, river båndene i stykker, både båndene innad i kjernefamilien og båndet til storfamilien.
Bjøranger konkluderer med at det ikke finnes noe skille mellom tvangsekteskap og arrangert ekteskap. «Hovedårsaken til forekomsten av tvangsekteskap er konseptet arrangert ekteskap», sier han. Og utdyper: «Foreldrene utøver tvang, de utøver ulike former for press på sine barn og kaller det for arrangert ekteskap, som de mener barna godkjente av sin frie vilje. De gjemmer seg bak begrepet arrangert ekteskap når de i virkeligheten utsetter og gjennomfører tvangsekteskap for sine barn.»
Jeg ser på tvangsekteskap som en kriminell og straffbar handling som må bekjempes. Ofte handler det om åpenlys tvang, men mange tvangsekteskap blir inngått ved hjelp av foreldrenes psykiske press, som ofte kan være relativt skjult. Den er uangripelig for barna, fordi den inngår i et sammensurium av emosjonelle og religiøse argumenter. Men det som gjør det ekstra vanskelig, er at den også noen ganger er "skjult" for foreldrene selv, i den forstand at de rett og slett ikke skjønner hva de gjør. Og mange tror at det er i tråd med religionen å kreve full lydighet når de har sett seg ut en ektefelle for sine barn.
Utsagn som: «Vår religion lærer barna å være lydige mot sine foreldre. Foreldrene ønsker det beste for barna og vil aldri ta en avgjørelse som vil skade dem, spesielt når det gjelder ekteskap», var daglig kost.
Hege Storhaug skriver i aftenbladet.no 21.oktober 2012 i artikkelen "Flere lik i skapet?": "Arrangert ekteskap er en uskikk som bryter med prinsipper om alle menneskers grunnleggende verdi." Hun skriver videre: "Hvem konkret trenger/vil gifte seg arrangert? Hvorfor skulle ungdom født og oppvokst i Norge ikke ønske å søke kjærligheten på egenhånd?" Under sin tale på Fremskrittspartiets kommunalpolitiske konferanse i Trondheim, gjengitt i Dagbladet 13.oktober 2013, sier Siv Jensen: "Ingen skal fortelle meg at en ung norsk jente som gifter seg med en fetter fra Punjab gjør det av kjærlighet." Og 26.september 2014 uttalte filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen at arrangerte ekteskap er identisk med arrangert voldtekt.