Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
En romantisk tidsreise. En spionthriller. En arbeidslivskomedie. Og en genial utforskning av maktens natur og kjærlighetens potensiale til å forandre alt.Kommandør Graham Gore døde under en ekspedisjon til Arktis i 1847. Han er derfor en smule forvirret og desorientert over å nå befinne seg i det 21. århundrets London. Til og med i live, og med en ugift kvinne som samboer. Kvinnen er en såkalt «bro», ansatt ved Ministeriet for tid for å assistere og overvåke Gores reaksjon på å ha reist gjennom tid og rom.I takt med at den viktorianske polarhelten tilpasser seg blant annet vaskemaskiner, Spotify og det britiske imperiets fall, utvikler relasjonen mellom Gore og hans bro seg i en uventet retning. Snart blir de konfrontert med sannheten bak prosjektet som brakte dem sammen, og det umake paret blir tvunget til å ta noen valg. Kan kjærligheten overvinne de maktstrukturene som har formet historien slik vi kjenner den? Og hvordan trosser man historien når man bor under samme tak som den?Ministeriet for tid er en original og underholdende roman om kjærlighetens forlokkende kraft på tvers av århundrer, og om hvordan selv ubetydelige valg kan påvirke om du ender opp på rett side av historien.
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2025
Format Innbundet
ISBN13 9788248939085
EAN 9788248939085
Genre Science fiction
Språk Bokmål
Sider 415
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHan var imidlertid betatt av konseptet med uendelige mengder musikk som kunne spres i alle rom. Det var sånn han begynte å lære seg å bruke et tastatur, ved å omhyggelig prikke inn navnene på symfonier og bruke et helt minutt på å finne bokstaven M.
Han hørte mye på Bach, som jeg likte, og Mozart, som jeg godtok. Han likte Tsjajkovskij, syntes Elgar var grei nok, var fascinert av Vaughan Williams og Purcell, men kunne ikke fordra Stravinskij. Siden film ikke hadde fungert, prøvde jeg popmusikk. Jeg testet ut litt tidlig rock på ham, og han trakk på skuldrene; jeg eksperimenterte med powerballader fra åttitallet, og han var så høflig at det var til å bli gal av. Mine forsøk på å få ham interessert i noe annet enn orkestermusikk møtte døve ører helt til han plutselig, helt uforklarlig og på egen hånd fikk sansen for Motown.