Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Hinsides godt og ondt er en hyllest til livet og kreativiteten og på mange måter et endelig farvel med metafysikken. I åpningen sier Nietzsche at sannheten er som en kvinne som all tidligere dogmatikk har mislyktes i å forføre. Søken etter den eneste gyldige sannheten er en form for filosofi som Nietszche her en gang for alle slår luften ut av. Her får de filosofer unngjelde som holder fast ved den tradisjonelle, kristne moraliteten. Nietzsche beveger seg hinsides de tradisjonelle begrepene om godt og ondt i søken etter "den frie ånd", det vil si det mennesket som - i likhet med ham selv - våger å gå på tvers av den blinde dogmatikken.
Forlag Spartacus
Utgivelsesår 2009
Format Innbundet
ISBN13 9788243004443
EAN 9788243004443
Språk Bokmål
Sider 256
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I ekte kjærlighet er det sjelen som gir kroppen bolig.
Den som ikke i omgangen med mennesker fra tid til annen opplever alle nyanser av tvang, grønn og grå av vemmelse, kjedsomhet, medfølelse, depresjon og isolering, - det er et menneske som mangler god smak.
Stoltheten vil innlemme naturen, ja, naturen selv i deres moral og foreskrive naturen deres idealer. De forlanger at naturen skal ''være i overensstemmelse med Stoa'' og vil at alt som finnes bare skal foreligge i deres eget bilde – som en uhyre, evig forherligelse og allmenngjøring av stoisismen! Med all deres kjærlighet til sannheten tvinger de seg selv til å betrakte naturen falskt så lenge, så utholdende, så hypnotisk-stivnet, nemlig så stoisk at de ikke lenger makter å se den på noen annen måte, – og et eller annet hovmod gir dem til sist også det sinnsyke håp at, fordi de selv kan tyrannisere – stoisismen er selvtyrannisering –, lar også naturen seg tyrannisere. Er da ikke stoikeren – et stykke natur? …
Novalis, Hoffmann, Heine, Nietzsche, Wagner, Pusjkin, Gogol, Turgenjev, Tolstoj, Dostojevskij, Tsjekhov, Emerson, Whitman, Dickinson, Hawthorne, Melville, Poe; huff, jeg blir nesten andpusten, her er utvalget nesten for stort. Om "The Democratic Age" (år 1832-1900) skriver Bloom:
- - - I have located Vico's Democratic Age in the post-Goethean nineteenth century, when the literature of Italy and Spain ebbs, yielding eminence to England with its renaissance of the Renaissance in Romanticism, and to a lesser degree to France and Germany. This is also the era where the strength of both Russian and American literature begins.