Et politisk system som bygger på virkelighetsfornektelse, er dødsdømt. Et sikkert tegn på at dødskrampene er i ferd med å sette inn, er når myndighetene i stadig sterkere grad må kontrollere folks tanker og fortelle dem hva som er 'korrekt' virkelighetsoppfatning. Et folk som lever under et slikt styre, og som ikke klarer å riste av seg dets åk, går en høyst usikker fremtid i møte.

Blant nordvestkyst-indianerne var det såkalte potlach-ritualet sentralt i det sosiale livet. Essensen i potlach var at en høvding eller en leder samlet seg overskudd i form av mat eller forbruksvarer. Deretter holdt han en storslagen fest. Det ble sunget og det ble danset, men det viktigste aspektet var at høvdingen delte ut sin rikdom til resten av stammen. Dette var måten indianerne oppnådde status og posisjon, ikke ved å ha, men ved å gi.

Jeg forholder meg utelukkende til den virkelig klassiske perioden. Når jeg snakker om idioter, er det derfor selvsagt den gamle greske betydningen av ordet jeg har i tankene. Og i det gamle Hellas betydde idiot ganske enkelt "en person som ikke er interessert i politikk".

Hvis folk mangler interesse for, og innsikt i, politiske spørsmål, hvorfor skal de da gå til urnene? Er det ikke bedre at de blir hjemme, enn at vi får fremtiden vår avgjort av hvem av Erna, Jens eller Siv som virker "greiest"?
Eller, for å si det på klassisk gresk, hvorfor skal idiotene få bestemme? For min del kan dere bare bli hjemme.

Jeg anser det som umulig å kunne skille mellom profesjonelle og personlige følelser i møte med en klient som har opplevd sterke seksuelle traumer. I min forståelse finnes ingenting som heter "profesjonelle følelser". Følelser er reelle og ikke profesjonelle.

Alt han kunne gjøre - alt det som enhver kunne gjøre - var å lære av sine feil og gå videre - bli en bedre lege underveis, og forhåpentligvis lære utallige andre leger til å gjøre det samme.

Alle leger gjør feil. Og slike feil kom helt uanmeldt. De kom i strålende dagslys, skjult for innsikt av overmot eller stolthet, av uvitenhet eller trassighet. De kom i skyggene, krypende bak uoppmerksomhet, distraksjon eller tretthet. De medisinske tabbene lå bestandig der og ventet på menneskelig skrøpelighet.

Dersom frihet betyr noe som helst, betyr det retten til å fortelle folk det de ikke vil høre.

Det er èn fordel med å bli sett på som gal: Jeg hører hva som blir sagt, jeg ser hva som foregår, jeg observerer og lytter uten at noen bryr seg.

Det er angsten. Den trekker til seg hele hans oppmerksomhet, hver tanke, hver bevegelse, hver eneste stemning. Angsten er ikke et redskap, som han straks kan utnytte og foredle, angsten er en sabotør, som undergraver, som bryter ned den hellige geometri, angsten er en armè som invaderer kroppen og sjelen og til slutt er det angsten som utnytter ham og angsten foredler ikke, den gjør alle heslige.
Angst er kaos.
Angst er presens.
For er det ikke slik at angsten først finner sin form, i kunsten, i ordet, i musikken, eller hvor som helst, når den er tilbakelagt, sett, erfart, når den engstelige endelig er leget og herdet, men ennå berørt, av den samme angsten?

Vi kan sove fredelig i sengen om natten utelukkende fordi harde menn står klare til å utøve vold på våre vegne.
George Orwell

Slutt å sende oss mat ... Dette er Afrika, vi er vant til sult. Stans heller skipslastene med våpen, det er de som dreper oss.

Den farligste fienden er ikke den som ligger i motsatt skyttergrav, det er den som står rett bak deg.

"Den lille gutten er oss alle," sa han. "Vi er alle ensomme. Ingen av oss får det vi trenger. Det er det som driver oss. Det er det som driver verden fremover."

Vi får fortsatt høre at det er gale mennesker som står bak de ugjerninger som begås i profetens navn. Man kan godt kalle det en hvit løgn, fremsatt i beste mening, for å beskytte fredelige og uskyldige muslimer, og for å hindre opptøyer og rasisme i den ikke-muslimske flertallsbefolkningen. Men en løgn er det like fullt. Det vet de politiske lederne, og det vet også folk flest, som selv er i stand til å tenke.

Demensen var en virus som tilfeldig slettet data på fars minne, tilfeldig, skånselløst og uten hensyn til hva som var verd å ta vare på og hva som ville være godt å glemme.
Å snakke med ham nå var blitt som å vandre i et ukjent hus, du visste aldri når døren du åpnet førte inn til tomme, ubebodde rom.

Jeg har aldri forstått behovet for å tro. For meg har det alltid vært et svakhetstegn, et uttrykk for at menneskene trenger noe å støtte seg til, en krykke for dem som ikke orker å møte virkeligheten i all sin gru, og all sin skjønnhet.

Jeg lover at uansett hvor dum du blir, skal jeg ikke bruke det mot deg på mandag. Samme hva du gjør. Japanerne har en tradisjon der folk kan gjøre hva de vil i beruset tilstand uten at de blir holdt ansvarlig for det. Det er alkoholen, ikke personen, som får skylden. Vi drikker og innfører et japansk system for kvelden.

Hun lette i øynene hans etter det som pleide å ligge skjult like under overflaten hos menn som visste hva hun drev med, forakt eller begjær, eller begge deler. Alt hun så var forvirring. Han så ut som en mann som hadde gått seg vill. Det fikk henne til å like ham bedre.

There is nothing more sacred than the freedom of speech in a free society. The religious apologists claim that freedom of speech is not freedom to offend, to which ex-Muslim Ali A. Rizvi said there is no freedom of speech without freedom to offend. Whenever you feel the need to say something that is against the status quo, it is going to offend someone. Otherwise, if you are going to say something that is already accepted in society, you don't need freedom of speech; you can just say it, and no one will stop you.