Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen
Utgivelsesår 2008
Format Heftet
ISBN13 9788202287153
EAN 9788202287153
Serie Brødrene Soleng (2)
Språk Bokmål
Sider 456
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette er en frodig roman, med mye humor og vidløftige situasjoner og refleksjoner. For meg ble det vel mye i svingene, vanskelig å henge med, eller det ble ikke så lett å engasjere seg hele tiden. Det beste er kjærlighetshistoriene (selv om de også er temmelig vidløftige innimellom), og religionskritikken. Der er Nygårdshaug god, men så er det vel også noe han brenner for selv. Geometri og kvantefysiske utlegninger derimot, interesserer meg ikke noe særlig, og da faller jeg også av lasset. Der er lydbok veldig greit, for jeg kan konsenterere meg om det jeg synes er interessant og la resten passere forbi..
Etter min mening er Prost Gotvin og hans geometri blant de aller beste av Nygårdshaugs romaner. Jeg synes fortellingen favner om det meste jeg kan tenke meg å lese i en roman. Har både lest og lyttet til Gotvins høyst interessante reiser flere ganger. Boka taper seg noe i den siste fjerdedelen, den blir tammere. Men det kommer trolig mest av den subjektive opplevelsen av selve handlingsforløpet.
Det er særlig den fine relasjonen mellom Gotvin og veterinær-kompisen som gir boka meningsfullt liv, i veksling med beskrivelsen av det skjøre kjærlighetsforholdet til den spanske arkeologen. Nygårdshaug drar i blant navn og hendelser litt langt mot det usannsynlige, og jeg synes det er unødvendig. Dette er en roman som gir leseren en sterk kjærlighetshistorie eltet inn mellom religiøse og til dels metafysiske funderinger - storartet.
Ventet og håpet på en ny Gotvin-roman som kunne ligne denne i ånden, men den kommer visst ikke. Det kom riktig nok en slags oppfølger, men den faller fritt fremdeles, sammenlignet med Prost Gotvins reiser i geometri og livsanskuelser.
”Prost Gotvins geometri, Gert Nygårdshaug 13.12.12
Når den kunnskapsrike og religionskritiske ateisten Gert får seg en venn; en venn som er katolsk pater, har jobbet i Vatikanets bibliotek, og dermed har god kjennskap til Vatikanets lukkede broderskap og systemer; med agenter som passer på det meste her i verden, og når den samme Gert er over middels interessert i, og over middels kunnskapsrik på, gode viner, harrfiske, kjærlighet, danske borger, egyptiske pyramider, det gylne snitt og ikke minst viser en stor fasinasjon over den norske fysikeren Kristian Birkeland; ja da – da klarer han, med sin motivasjon til å gå både kristendommen, jødedommen og islam i sømmene, å skrive en god bok om livet til en prest, i presteperspektiv, hvor denne presten søker informasjon på helt andre steder enn prester flest, drikker mer og bedre vin enn prester flest.
Hva Nidarosdomen, Macody Lund, Santiago de Compastella, en vakker paleo-arkeolog, nordlyset og en gammel manns leting etter en påstått nedgravd Hillmann varebil 1934 modell, har med kvantefysikk, Heisenbergs usikkerhetsprinsipp og fin arkitektur å gjøre? Ja det finner dere ut hvis dere leser boka. Nå vil kanskje noen kristne sjeler mene at han omtaler de troende med litt liten respekt, men med tanke på hvor mye eder og galle kirkas menn, og hvor mye tynn kaffe kirkas kvinner, har koket sammen, og helt i folkets blod opp igjennom tidene; ja da er det lov å komme med et motangrep mot ”kirkas” evige sannheter. God bok med god humor, men likte faktisk boka som kom etterpå ”Fortellernes marked” bedre. God Jul.
tvilen, men hos meg var det ikke tvilen, å tvile var enkelt, å vite var derimot komplisert, det krevde en viss egeninnsats, og kunne denne egeninnsats belønning være et ufravikelig farvel til Troen? til overtroen? for her var det muligens neppe noen forskjell, tanken bak middelalderens inkvisisjon og tanken bak vår moderne kirkes fordømmelse av eksempelvis homofilt samliv sprang ut av nøyaktig samme form for overtro, en primitiv tro som slett ikke hadde noe med kjærlighet å gjøre, jeg nikket igjen, det var snakk om et maktapparat, et maktapparat som holdt en milliard katolikker for narr og en milliard protestanter; Dette maktapparatets viktigste våpen var uvitenhet, fordømmelse og undertrykkelse; slik hadde det vært i to tusen år og slik var det fortsatt, det gamle språket, de gamle bildene, søvndyssende i beste fall, angstskapende i verste, slik var det, for tredje gang nikket jeg bestemt der ved kafébordet; kjærligheten, Gotvin, er noe helt annet, sa jeg til meg selv, for den som trengte en kristen tro for å fremelske kjærligheten i seg selv eller hos andre var allerede i utgangspunktet en svindler, intet mindre, en tyv som hentet næring fra dekket bord, og dette bordets matretter kunne også inneholde en bedøvende gift, nå nikket jeg ikke mer, for disse tankene var så sterke og uvante at de fikk nakkehuden til å nuppe seg; jeg kremtet det meste vekk og foldet hendene i fanget under bordet og i denne forsonende posituren ble jeg sittende langt utover kvelden.
det var i det store og hele et vell av spørsmål som vitenskapen hadde reist de siste femti årene som vår kirke hittil ikke hadde leet på øynene for, fordi liturgien, sakramentene og vårt middelalderske språk, inkludert mitt eget var en barrière, men ikke bare en barrière; jeg kunne være fristet til å si søvnpute, og ikke all søvn er uskyldig, for de som er mest skyldige er kanskje disse som sitter i kirkene hver bidige søndag og snorker
prester både i den katolske og den protestantiske kirke kledde seg i middelalderkostymer og framførte absurde ritualer i bygninger med tårn og spir, nemlig kirker, der hopen, menneskemassen ble tilfredsstilt gjennom et kannibalistisk rituale ved å spise Jesu legeme og drikke Jesu blod
de vakre brystene hvis former måtte være en materialisering av selve idèens idè i platonsk forstand når det gjaldt kvinnebryster; skulle jeg få berøre disse igjen?
...var kjærlighet og lidelse også et kjent fenomen for intelligenser på et langt høyere plan enn vår?
tanken om at hvis biblioteket i Alexandria ikke hadde brent ned for to tusen år siden så ville menneskeheten ha befunnet seg på et ganske annet åndelig stadium, kunne også kalles en slags tro, uten vitenskapelige belegg; jeg trodde at vi med tilgang til den ufattelige mengden av kilderikdom som tapt ved denne brannen ville ha utviklet vår historie annerledes, mindre primitiv? sannsynligvis, men dette var altså min tro som jeg slett ikke ville postulere som noen sannhet