En skikkelig tankevekker - anbefales på det varmeste!

"Selv om år har passert, håper jeg min beretning er tro mot sannheten. Jeg har sett, nå skriver jeg."

Fra baksideteksten: Et FN-fly lander på en herjet flyplass. Den utflyttede fortelleren kommer tilbake til et land totalt ødelagt av krig. Som fotograf, beskyttet av vakter, beveger han seg omkring i den avsperrede hovedstaden. Romanen reiser det interessante og skremmende spørsmålet: Hva om Norge var rammet av borgerkrig? Og hva om man kom tilbake til et hjemland som ligger i ruiner.

Jeg hadde det vondt da jeg leste En vakker dag. Boka er en opprørende historie, en absurd og detaljert skildring av en reise gjennom et krigsødelagt område. Et Norge i borgerkrig skildres grusomt og grotesk.

Vi får ingen forklaring på hvorfor det ble krig. Ingen fakta om når, hvordan eller hvorfor. Bakgrunnshistorien er tynn, tam mot den voldsomme lidelsen. Jeg tror det er en hensikt at hovedpersonen og den ytre rammen er fargeløse mot de forferdelige herjingene og handlingene vi blir vitne til.

Hovedpersonen er en navnløs fotograf som, etter å ha mottatt et brev, reiser tilbake til hjemlandet Norge. Han dokumenterer besøkene på sykehus og i flyktningleire. Han dokumenterer, deltar ikke.

Språket er krystallklart og rent; kjølig distansert. For å understreke at hovedpersonen er en observatør, at vi lesere er observatører. For hva gjør jeg for de som opplever dette i dag? For barna som vokser opp og ikke kjenner annet enn krig og sult. Jeg gjør for lite.

Jeg kjenner ikke smerte fordi jeg er redd dette skal skje i Norge, jeg kjenner smerte fordi for mange av oss kun er observatører av alt det redselsfulle som skjer andre steder i verden.

En vakker dag er en nødvendig bok, en viktig påminnelse om at ikke alle har en like trygg hverdag som jeg har. En slags kvalmende maktesløshet sitter fortsatt i meg etter endt lesing. Om mennesker som reduseres til dyr av vold og nedverdigende handlinger. Om mennesker som lever på andres tap.
Og lukta! Stanken av søppel, lik og alt som råtner følger meg. Boka hadde en sterk effekt. Det er sjelden fiksjon engasjerer meg så intenst.

Geir Stian Ulstein er historiker og har særlig kunnskap og interesse for krigshistorie. Han har en skarp penn og ryddige tanker, og i denne boken EN VAKKER DAG snur han tilvante forestiller på hodet: Norge er krigsskueplass - i borgerkrig med opprørere og krigsherrer.  Det er vold, korrupsjon, undertrykking og internasjonale interesser er representert. Det er FN-kikkere av alle slag, FN-soldater fra Nepal fordi de har lavest lønn, det er hjelpesendinger fra FN som hovedsakelig beriker opprørerne, og Kina er der for oljeinteresser. Journalister og fotografer skal dokumentere krigen og det er referanser til kjente konflikter og kulturpersonligheter. Boken gir ingen kontekst eller årsaksforklaringer til borgerkrigen, men tar meg rett inn i helvete hvor jeg møter krigens rettsløse tilstander, fattigdom,fanger, massegraver, undertrykkelse og maktutøvelse.

Hovedpersonen i boken er norsk, bor i utlandet og har ingen interesse av å reise til et Norge i borgerkrig, men han har mottatt et brev fra sin bror som er opprørsleder. Gjennom småløgn og bestikkelser kommer hovedpersonen til Norge, og blir av bander som tar seg godt betalt, geleidet rundt. Hovedpersonen er fotograf og skal dokumentere for en italiensk avis. På s. 27 - 29 husker hovedpersonen på tidligere oppdrag i konfliktområder hvor han har "pyntet på" noen av fotografiene "fordi et bilde sier mer enn tusen ord". Han danderte en likvidert og skamfert kvinne, la henne på ryggen, flyttet kjolen og tok bilder, ventet til gribber hakket hennes øyne ut og tok flere bilder. Dette er fotografier som senere vil gå verden rundt og gi fotografen kudos. 

Hovedpersonen møter mange på sin vei mot møtet med broren, og på side 190 er det en sekvens med en vakt. Ja, sånn har det blitt, sa den ene vakten uoppfordret og uten kontekst. Nå er ikke vi som bor her, mer verdt enn negra i Afrika. (...) Vi var aldri mer verdt, det var bare noe vi trodde, sa jeg.

På side 197-198 møter hovedpersonen en journalist (med fotoapparat) nede i en massegrav, opptatt med å dandere lik. De utveksler hilsener og hvilke aviser de begge jobber for, og journalisten uttaler: Du vet, øyeblikket kunne like godt ha vært sånn, så hvorfor ikke hjelpe det på plass? (...) Ok, i virkeligheten følger jeg en bande for å skrive noe, en lengre artikkel, en reportasjebok, en roman, faen vet hva det blir til slutt. Hovedpersonen spør: Hvor er bandittene nå? De kommer tilbake. Og de har altså rensket... Ja, det var ganske sjukt. Jeg oppdaget at blikket mitt søkte ned i massegraven, og skyndte meg å se opp på journalisten. Er du ikke redd for at de skal ta i litt ekstra, for å imponere deg? I så fall har jeg fått mange hedersbevisninger i det siste, lo journalisten og fortsatte med stor patos: Døden er bare et tall. Vi kjemper ikke for menneskerettigheter, men for menneskets guddomsrettigheter. De første krever enkle klesdrakter, sedelig avholdenhet og ukrydrede nytelser; vi derimot, krever nektar og ambrosia, purpurkåper, kostelige dufter, vellyst og prakt, leende nymfedans, musikk, komedier!*

På side 209-210 møter hovedpersonen sin bror Opprørslederen. Opprørslederen sier: Som jeg skrev til deg, er det å fullføre jobben min eneste drivkraft. For å dokumentere at alt som gjøres er nødvendig - for meg selv, men mest for ettertiden - har jeg hatt en fotograf med meg i alt jeg har gjort. (...) Hovedpersonen tenker: Nei, dette var større, mektigere: Det var duren av sivilisasjonen som hadde marsjert fremover, stadig fremover; lyden av en sivilisasjon som hadde marsjert over kanten av massegraven; feid vekk fra jorden, ut i innsjøen, ut i havet. Vekk. Jeg klarte å rive meg løs fra tankene før han kremtet. Skal man gjøre godt, må man også gjøre ondt.

Geir Stian Ulstein gir meg en isende opplevelse av at selv det grusomste på jord også åpner for ulike karriereveier og profitt. Boken er usentimental og han bruker en realistisk dramaturgi med mye dialog og raske refleksjoner hos hovedpersonen. Boken er dystopisk og følelsesmessig krevende å lese. Den er både enkel og sammensatt. Jeg har lest og bladd, lagt den fra meg, tatt den fram igjen, lest på nytt og bladd. Boken brenner seg inn, jeg liker den ikke, men Geir Stian Ulstein skriver godt.

Boka startar med at hovudperosnen sit på eit fly på veg til eit krigsherja land, som vi aldri får vete namnet på men som vi skjønar er Noreg. Hovudpersonen samaliknar heile tida korleis vi ser (eller for han såg) på krigar i andre land og korleis vi distanserar oss til desse.

Vald mot ungar, drap, svolt, interneringsleirar, utnytting, korrupsjon osb er tema som vert teken opp gjennom heile boka, men heile tida er dette i Noreg. Målet med heile vinga er at vi som lesarar skal slutte og distansere oss frå det vi høyrer om krigsherjingar i andre land og tenkje oss kva vi ville sagt omd ette var her, heime hos oss. Då ville det jo ikkje vore so "greit" (det er jo der, det skjer med dei), og vi ville ikkje kunne late det berre fare.

Då eg byrja lese vart eg med ein gong fanga inn av språket, for Ulstein har eit veldig godt språk. Det er mest befriande å lese, og får teksten til å gli bortetter. So vart eg med eit fanga inn avd et han fortel - han klarar å få meg til å sjå problemet - vi let alt gå for hus forbi. Det er ikkje det same om jenta som heng valdteken og drept på gjerdet er norsk eller afrikasnk. Dessverre, må vi vel kunne seia.

Dessverre overdriv forfattaren. Eller, historia er for tynn til å halde so mykje alvor. Det hovudperosnen skla igjennom og grunnen til det er for tynt, det lagar ikkje heilt meining, og er for tynn til at det kan bere all denne elenda. Til slutt sat eg og las annakvar linje for å finne ut slutten og bli ferdig.

Boka peikar på at nyheitsredaksjonar ikkje viser meir enn to sekund med elende før dei hoppar vidare. Dette har forfattaren oppdaga, og kritiserar, men han tek ikkje inn over seg dette.

Hadde historia vore meir kompleks, meir intrigerande hadde forfattaren klart å halde på lesarane mykje meir, noko som absolutt hadde vore til fordel for både boka og verda. Eg syns og språket tapar seg etetrkvart, men det kan forsåvidt og vere av di eg berre las annakvar linje...